Dr.scient Aage Simonsen er en norsk biolog som jobber med naturvern. Han var i flere år medlem av en kontrollkomite for barnevernet i Bergen, og han har lest en betydelig mengde med faglitteratur om barnevern. Som vitenskapsmann har han et godt grunnlag for å vurdere metodebruk. Hans konklusjon er at norsk barnevern fungerer kritikkverdig og bruker metoder som har et dårlig vitenskapelig grunnlag. Her kan du lese hvorfor:
«I 1996 ble Norge dømt for å ha brutt menneskerettighetene i en sak som gjaldt et barn tatt fra moren rett etter fødselen i 1989. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) besluttet at barnevernet hadde begått en stor urett mot moren. Hun håpet da at hun i det minste ville bli gitt rett til å møte sin datter og ha kontakt med henne. Men fosterforeldrenes ønske om å adoptere barnet ble opprethholdt i det norske rettssystemet etter dommen i Strasbourg.
Mange er overrasket over brudd på menneskerettighetene i Norge. Det er vanskelig å forstå at et land som er kjent for menneskeheten og demokrati fungerer umenneskelige overfor sine egne borgere. Imidlertid er Norge et samfunn med fokus på likestilling. En velferdsstat er opprettet som tar sikte på å utrydde forskjeller og sosiale skillelinjer. I kjølvannet av denne i utgangspunktet positiv prosessen, har det imidlertid utviklet seg en ideologi med lite rom for avvik. En etterspørsel etter ensartethet tillater lite rom for å være annerledes. Myndighetene har en tendens til å definere som negative alle forhold som fraviker fra et definert, angivelig optimalt forhold. Denne holdningen viser tydelig i barnevernssystemet, der alt som avviker fra en lærebokstandard regnes som potensielt skadelig for barn.
Dersom myndighetene får ideen om at noe ikke er normalt i en familie (i betydningen «normal» beskrevet ovenfor), starter barnevernet en undersøkelse av familien. Foreldrenes personligheter er målt i forhold til normen.
Etterforskerne for barnevernet ser konsekvent bare negative kvaliteter i foreldre. Positive ressurser teller ikke; hvis de er oppdaget i det hele tatt, de er ofte bortforklart. En rapport om en mor sa: «På grunn av hennes gode intellektuell fungering og gode verbale ferdigheter, er det vår oppfatning at hennes funksjon kan ha blitt vurdert som bedre enn det egentlig er.»
Metoden som ofte brukes består i å beskrive foreldrenes bakgrunn, personlighet og forhold til sine barn i form av en serie med såkalte belastningsindikatorer eller risikoindikatorer, som umodenhet, psykiske problemer, psykose, psykisk utviklingshemning, alkohol og narkotikamisbruk, og andre mulige mangler og avvik fra det normale. Livene til foreldrene blir analysert i kategorier. Sammen med flere andre faktorer er komplikasjoner som forvrengning bekkenet i svangerskapet og misdannelser hos barnet regnet som risikoindikatorer for senere omsorgssvikt overfor barnet.
Eksterne risikoindikatorer omfatter boligproblemer, økonomiske problemer, begrenset sosialt nettverk og problemer på jobben. Det faktum at disse kategoriene er inkludert forklarer hvorfor enslige forsørgere, mottakere av uføreytelser, og innvandrere er foreldregrupper i spesiell fare for å bli fratatt sine barn. De er blant de med svakest økonomi og minst energi til å ta del i det sosiale liv og samfunnsmessige hensyn.
Foreldrenes påståtte selvfølelse som en indikator tillegges stor betydning, til tross for manglende vitenskapelig bevis for noen sammenheng mellom selvfølelse og barnemishandling. I California satt statsadministrasjonen ned en forskergruppefor å undersøke om viktig problemer kunne løses ved «øke selvfølelse av befolkningen». Denne gruppen gikk gjennom 65 000 vitenskapelige artikler i psykologiarbeider om selvtillit. Resultatet ble publisert i boken The Social Importance of Self-Esteem in 1989. Kapittelet om barnemishandling og omsorgssvikt konkluderer med at det er ingen dokumentasjon for påstander om noen sammenheng mellom lav selvfølelse og barnemishandling. Teamet fant ikke grunnlag for å hevde at høyere selvfølelse ville redusere misbruk og omsorgssvikt av barn. Heller ikke fant de noen sammenheng mellom lav selvfølelse og aggresjon eller vold.
Men selv om flere hundre studier i undersøkelsen viste ingen slike sammenhenger, hevder barnevernet fortsatt at det er en klar sammenheng mellom problemer med å gi omsorg og lav selvfølelse, som derfor regnes som en risikoindikator i vurderingen av hvorvidt barn skal bli fratatt sine foreldre .
Enkelte risikoindikatorer er tenkt å forutsi bedre enn andre, og summen diagnostisert for en forelder vil være en sterk faktor i avgjørelsen tatt av en sosialarbeider om å ta barnet inn i omsorg.
For å utarbeide en vurdering av foreldrenes evne til å gi omsorg blir de ofte observert av sosialarbeidere i deres hjem. Dessverre er det sjelden mulig å sjekke hva slags metoder for observasjon som blir brukt. Flere problemer følger. Siden observatør og observert er levende individer som påvirker hverandre og hver med holdninger og fordommer, er «observasjon» ikke en objektiv aktivitet. Slike problemer er standard og må tas hensyn til i enhver metodologisk akseptabel studie i enhver sosial vitenskap. Men et synes ikke barnevernet å ta hensyn til.
Deres observasjoner skjer ikke under naturlige forhold, men i situasjoner hvor de som blir observert er nervøse, urolige, eller av andre grunner ikke kan forventes å oppføre seg naturlig. Det blir vanligvis ikke nevnt i barnevernets rapporter, og heller blir ikke oberservatørenes innvirkning på den observerte problematisert. I mange tilfeller har disse manglene har ført til feiltolkninger som har bidratt til å skape tilfelle av barnevernintervensjon.
Barnevernpsykologer benytte personlighetstester i deres arbeid. Basert på resultatene av disse trekkes det drastiske konklusjoner om klienten. Dette til tross for at slike tester har vist seg ikke å måle hva de later til å måle, og de er helt ute av stand til å forutsi fremtidige hendelser og fremtidige handlinger.
For at barnevernet skal finne såkalte risikoindikatorer i foreldrenes liv tilbake til deres barndom er foreldrene utsatt for mer eller mindre «kliniske» intervjuer og observasjoner av psykologer valgt av barnevernet. Psykologene kommer opp med prognoser for evnen til å gi omsorg, fremtidig omsorgssvikt, tilbakefall til psykiatrisk sykdom, osv. Slike spådommer basert på intervjuer har vist seg å være problematisk og i USA har flere studier vist at disse i stor grad er feil. Verdien av slike tester og intervjuer er ikke stor. Likevel trekker barnevernet sine konklusjoner om fremtidige resultater som foreldre på grunnlag av slike tester og intervjuer.
For noen år siden var jeg medlem av en kommunal komité i Bergen. Oppgaven for komiteen var å gå gjennom barnevernstilfeller før de gikk videre til sosialstyret eller domstolene. Jeg har derfor lest en mengde saksdokumenter fra slike saker.
Rundt 80 prosent av barnevernets avgjørelser om å ta barn inn i omsorg var basert på diagnosen «mangelfull foreldreevne til å gi omsorg», slik at det kan forekomme en omsorgssvikt en eller annen gang i fremtiden. Bare i noen få tilfeller hadde det allerede forekommet dokumentert omsorgssvikt.
Det forekom flere uttalelser og beskyldninger fra barnevernet mot foreldre som, når de ble undersøkt viste seg ikke å være sanne. Her er noen eksempler:
En mor hadde en flekk på kinnet da hun kom til et møte på barnevernkontoret. Barnevernet registrerer dette i sin fil. Da en rapport kom på kommunekomiteens bord, hadde barnevernet endret det til et svart øye (insinuerer vold i hjemmet).
I et annet tilfelle skriver en sosialarbeider at mor drikker og at man bør finne ut om far har alkoholproblemer også. Senere i samme rapport, skrevet på samme dag og uten noen etterforskning, hevder sosialarbeideren at far drikker mye.
I enda et annet tilfelle fra et nabodistriktet, blir mor intervjuet om hennes barndom (ingen tvil for det formål å finne «risikoindikatorer», jf ovenfor). Hun hadde sagt at hun som en jente hadde en fin sommerferie på en sommerleir for barn på Hjellestad utenfor Bergen. I rapporten var dette blitt endret til en erklæring om at hun hadde blitt behandlet på Hjellestad klinikken (en institusjon som behandler mennesker med problemer knyttet til alkoholisme og narkotikamisbruk).
Barnevernet ønsker å kontrollere alle aspekter av livet til fosterbarn, for å være sikker på at den følger den planen de har trukket opp. Siden barnevernet anser hyppig kontakt med biologiske foreldre for å være negativ for barnas «tilknytning» til nye «omsorgspersoner» når de er plassert i fosterhjem, er rett for foreldre og barn til å møtes kuttet ned til et minimum, og planen er for barna at de skal forbli i fosterhjem til de er vokst opp. Behovet for kontroll innebærer at andre nære slektninger ikke brukes som fosterforeldre med midre de har et fiendtlig forhold til barnas foreldre.
I sum er det grunn til å si at barnevernets metoder er mer enn kritikkverdige og har en svært dårlig vitenskapelig grunnlag. Det er klinkende klart for meg fra mine erfaringer på den kommunale komiteen og fra forskningslitteraturen at det norske barnevernet ikke tjener befolkningen med velferd på en human og kompetent måte, slik loven har som hensikt.»
Åge Simonsen
Fra Jan Simonsens blogg, Frie Ytringer
Leave a Reply