Av tingrettsdommer og dosent Tore Hagen og psykologspesialist ph.d Knut Rønbeck
Barnevernloven av 1992 er basert på det utgangspunkt at de biologiske foreldre har ansvar og omsorg for sine barn. Barnevernloven er som kjent den lov som gir hjemmel for vedtak om offentlig omsorgsovertakelse av barn dersom det eksempelvis er alvorlige mangler ved den daglige omsorg barnet får, jf. barnevernloven § 4-12. Det samme utgangspunkt har vi også hatt i tidligere barnevernlover. Også når det er betydelige svakheter ved omsorgskompetansen, er lovens hovedregel at barn skal leve i et vanlig familieforhold sammen med sine egne foreldre og søsken. Det kreves relativt tungtveiende grunner for å fravike lovens normalordning, jf. barnevernloven § 4-12. Høyesterett har uttalt i Rt. 1991 side 668 (på side 674):
I dommen i Rt.1984 side 289 konkluderer førstvoterende – etter en omfattende analyse hvor det blant annet ble tatt hensyn til lovens grunnsyn og betraktninger omkring det biologiske prinsipp – med at omsorgen for barnet når de forhold som i sin tid begrunnet omsorgsovertakelsen ikke lenger er til stede, skal tilbakeføres til foreldrene, med mindre det foreligger «tungtveiende hensyn» som taler for å fravike lovens utgangspunkt.
Dette er visstnok første gang Høyesterett bruker uttrykket det biologiske prinsipp. Som det fremgår av sitatet ovenfor, innebar bruken av uttrykket ingen realitetsendring i forhold til tidligere høyesterettspraksis, jf. henvisningen til Rt 1984 side 289. Uttrykket benyttes altså som en henvisning til den normalordning som norsk barnevernlovgivning har ansett som selvsagt, nemlig at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.5) I forarbeidene til barnevernloven er det biologiske prinsipp kommet indirekte til uttrykk ved blant annet en understrekning av at «situasjonen må være klart uholdbar – ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer eller situasjoner skal gjøre det berettiget å treffe vedtak om ansvarsovertakelse». Departementet har valgt å uttrykke dette ved ordene «alvorlige mangler», jf. Ot.prp. nr. 44 (1991–92) side 110. I Innst. O. nr. 80 (1991–92) side 5 er det påpekt at «[o]msorg og oppdragelse er i utgangspunktet foreldrenes ansvar»
Leave a Reply