Retten til familieliv skal være beskyttet gjennom den Europeiske Menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 8 som også ivaretar retten til privatliv. Det er i særlig grad beskyttelse mot faren for offentlige inngrep og overgrep som berettiger denne bestemmelsen. Privatlivets fred og respekten for familiebånd mellom foreldre og barn er ingen selvfølge. I bunn og grunn er det fornuftig og logisk følgeriktig at respekten for familien som samfunnets grunnleggende enhet og byggestein har sentral plass i lovgivningen som regulerer forholdet mellom familien og det offentlige. Men som vi skal se er ikke norsk lov uttrykkelig på dette punkt, og toneangivende fagfolks holdninger viser også et helt annet menneskesyn.
Med ”det biologiske prinsipp” forstår vi en normativ oppfatning om at barn først og fremst skal vokse opp hos sine biologiske foreldre fordi denne normalordning representerer en avgjørende egenverdi. Denne forståelsen er samfunnspolitisk grunnlagt, men også en juridisk uttrykksmåte, og handler derfor om respekten for lov og rett. Barnevernloven har ingen eksplisitt henvisning til ”det biologiske prinsipp” i form av lovhjemlet hensyn. Sentrale fagfolk blant jurister, psykologer og barnevernpedagoger som klager over at barnevernet ikke får gripe inn mer enn de allerede gjør, har imidlertid ikke mye til overs for forestillingen om den psykologiske og helsemessige betydningen av de biologiske båndene mellom foreldre og barn. Man kan stille spørsmål ved om prinsippet virkelig blir respektert i rett og forvaltning.
Professor i juss Kirsten Sandberg, som har skrevet dr.avhandling om tilbakeføring av omsorg, uttaler i et stort avisoppslag med klar ideologisk slagside (VGs helgemagasin 29.07.06) at hun mener det legges for stor vekt på foreldrenes interesser i rettspraksis. Men hun gir ingen konkrete etterprøvbare eksempler med referanse til enkeltsaker og saksnr. Sandberg har stor innflytelse på faglitterære fremstillinger og forfekter et syn om at lov og rett beskytter foreldreinteresser foran barna. Holdt opp mot måten den rettslige standarden ”barnets beste” brukes for å kamuflere systemets prestisje og dårlig skjulte forakt for nettopp det biologiske prinsipp, virker hennes uttalelser absurde, men også provoserende utfra betraktninger om hva vi bør forvente av toneangivende fagfolk.
I 1973 kom det ut en bok som har fått skjebnesvanger betydning for hvordan barnepsykologiske vrangforestillinger er gitt faglig legitimitet. Boken het ”Beyond the best interest of the child”, forfatterne tre høyt anerkjente amerikanske fagfolk, Joseph Goldstein, Anna Freud og Albert Solnit. Den norske oversettelsen ”Barnets rett – eller retten til barnet” med forord av Gerd Hagen, kom ut i 1980 og ble en viktig ideologisk forankring for norske fagfolk som ikke bare mente at biologiske foreldre kunne byttes ut med andre ”psykologiske foreldre”, men også at barn ikke trenger mer en en forelder eller omsorgsperson. Boken var ikke basert på empiriske studier, men på fagfolks holdninger nedfelt seg over lengre tid.
Det negative syn på den biologiske kjernefamilien er ikke nytt. Norske fagfolk som har innflytelse i konkrete barnevernsaker og på utdannelsen av blivende saksbehandlere i psykonomenes demokratur forfekter slike syn som psykolog Vigdis Bunkholt gjør når hun uttaler at det biologiske prinsipp forhindrer barnevernet i å bryte båndene raskere. Hun hevder (VG 29.07.06) at betingelsen for å flytte barn fra biologiske foreldre er strammet til, men kan ikke belegge sin oppfatning utover synspunktet om at foreldres interesser settes foran barnas. Hørt den før? Bunkholt er forfatter av faglitteratur og en mye brukt rådgiver i barnevernet, i enkeltsaker og i utdannelsen av barnevernpedagoger. Hun får støtte fra Barneombudets Knut Haanes som mener vi må ta et oppgjør med måten vi tenker om familiebånd på.
Disse holdningene er utbredte. Respekten for de biologiske båndene mellom foreldre og barn er på et bunnivå blant fagfolk, noe en del foreldre som merogmindre frivillig kommer i kontakt med barnevernet har fått smertelig erfare. At lovens ordning angivelig tilsier at man først og fremst prøver ut tiltak hvor opprettholdelse av familiebånd respekteres, og tilbakeføring av omsorgen til biologisk kjernefamilie systematisk fremheves, er et grovt hån mot store mengder av foreldre og barn som har fått sine liv ødelagt av fagfolk med et skrudd syn på betydningen av familiebånd. De nevnte fagfolkenes utsagn blir desto mer groteske i dette perspektiv. Den som ser ut til å gå lengst i sin forakt, er førsteamanuensis Reidun Follesø som uttaler seg slik om det biologiske prinsipp: ”Rensk det vekk!” (VG 29.07.06)
For å forstå hvordan og hvorfor barnevernet opptrer som det gjør – i en mengde enkeltsaker, men også i mediasammenhenger hvor man fritt kan propagandere for umenneskelige holdninger – er det viktig å være klar over tenkningen som ligger i bunnen av barnevernets ideologi. Psykolog Katrin Koch som er ansvarlig for psykologforeningens bukk- og havresekkutdanning av sakkyndige har ved flere anledninger uttalt seg negativt om de biologiske båndene. Det virkelig ironiske er at psykologer ikke forstår hvilke skadevirkninger som påføres barn ved at de mest grunnleggende båndene slites over og ødelegges. At fagfolk ikke forstår hvilken destruktiv rolle de har, er dessverre ingen gåte. I tillegg er fagfolkene frekke nok til å påstå at biologiske bånd står for sterkt. I sin struktur ikke ulikt påstandene om at en fra systemhold ubeskyttet samværsrett står for sterkt rettslig og politisk
Tilknytning mellom barn og foreldre er det mest grunnleggende i menneskelivet. Betydningen av kontinuitet og brudd i tilknytningen – særlig for barn, men også for foreldrenes helse og fungering – er egentlig ganske opplagt. Men hvorfor er det ingen studier om konsekvenser av brudd mellom foreldre og barn her i Norge? Med kontrollgrupper og testing av ulike variabler. Er det fordi fagfolkene ikke anser slik kunnskap som viktig nok, eller simpelthen uønsket da resultatene formodentlig ville dokumentert viktigheten av å beholde båndene mellom foreldre og barn så langt det overhodet er mulig å gjennomføre. I de fleste tilfellene betyr det at barnevernet holder seg unna. Men praksis er omvendt. Systemtenkningen bevisst.
Tilstedeværelsen og berettigelsen av barnevernets virksomhet hviler på de grunnleggende vrangforestillingene om at det ikke er vesentlig for barns helse og fungering hvem som anses som foreldre. Om det er foster- eller adoptivforeldre som trer i stedet for de egentlige foreldrene som føler sterkt og ekte for sine barn, er ikke bare likegyldig, men verre enn som så: Det biologiske prinsipp som barnevernets største hatobjekt er helt vesentlig for å kunne undergrave den biologiske kjernefamilie. Slik systemtenkning er ikke bare barnepsykologisk og vitenskapelig-metodisk forkastelig, men også preget av en mangel på respekt for menneskeverdet. Utbyttbarhetstesen legitimerer fagfolkenes inngripen og status, men er ikke holdbar – verken faglig eller menneskelig.
Ole Texmo
Leave a Reply