Det dårlige barnevern – myte eller virkelighet?

Barnevernet har lenge vært i hardt vær i media. I kjølvannet av reportasjer i TV og aviser om barneverntjenestens behandling av enkeltsaker om omsorgs-overtakelse, har det fulgt sterke kritiske uttalelser fra mange hold om barneverntjenestens virksomhet. Det kan være naturlig å dele uttalelsene i tre grupper. Vi har for det første den rene utblåsning, helt uten smålige krav til saklighet eller redelighet. I et leserbrev i en lokalavis på Sør-Vestlandet oppfordres «alle som har eigen tankegang til å stoppa barnevernets maktmisbruk mot normale menneske». Et annet leserbrev samme sted forteller at:
I samme gruppe må vi også plassere de litt mer tildekkede uttalelser, som når en sokneprest nær Stavanger i et opphetet og kritisk avisinnlegg minner om at «Gud dømmer hjertets tanker og råd…», og tilbyr sjelesorg for saksbehandlerne i en barnevernsak. En moderne humanisert statskirkeprest kan neppe komme nærmere en trussel om evig fortapelse.

Den andre gruppe kritiske uttalelser, er de tilsynelatende saklige innlegg. De er holdt i en rasjonelt argumenterende form, og antyder gjerne at man egentlig er for barnevern, samtidig som dagens barnevernpraksis beskrives i sterkt kritiske vendinger, med reelt sett like fraværende krav til vitenskapelig metode og saklighet som i gruppe én. Innleggene henviser sjelden til annet grunnlag enn avisreferat fra enkeltsaker, og konklusjonen er som regel at barnevernet griper inn for ofte og for drastisk. Gjennomgående er det foreldrenes interesser som forsvares i innleggene. Deler av Fremskrittspartiets melding til Stortinget om barnevernet fra desember 1995 (Dokument nr. 8:17 (1995–96)), må plasseres i gruppe 2. Meldingen presenteres som «…tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise», men gjør vel i realiteten en innsats for å forsterke mistilliten. Meldingen bærer preg av spekulativ synsing og ubegrunnede slutninger. Det uttales f. eks.(s.9) at «Det kan være vanskelig å forstå årsaken til hvorfor barnevernet så ofte feilprioriterer», uten at det forsøkes vist at, hvor mye eller på hvilken måte, barnevernet feilprioriterer. Og barnevernets lave produktivitet påvises (s.8) ved å henvise til at en heltids barnevernansatt i gjennomsnitt pr. år ikke har ansvar for mer enn ca. 8 barn, mens en heltidsansatt polititjenestemann i Incestgruppa ved Oslo politikammer i løpet av 1992 gjennomførte full etterforskning i 30 saker og bisto i ca. 8. Det er stilt sammen to kvalitativt forskjellige arbeidsoppgaver, hvor det eneste iøynefallende likhetstrekk er at de gjelder barn, og en produktivitetssammenligning blir meningsløs. Bedre blir det ellers ikke når meldingen i svært uvitenskapelig stil innlater seg på faglig kritikk av lærebøker og konkluderer med bl.a. å foreslå at regjeringen skal sørge for å fjerne lærebøker skrevet av Kari Killén fra utdannelsen av barnevernarbeidere.

Den tredje gruppe kritiske mediauttalelser om barnevernet er liten. Det er de innlegg som bygger på et forsvarlig faktisk grunnlag og holder seg innen akseptable rammer for en saklig og redelig debatt. Et eksempel her er omtalen av en sak som var til behandling i menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg våren 1995. Kommisjonen konkluderte med at den omsorgsovertakelse som var foretatt ikke innebar noe brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjon, men at avgjørelsen om å frata moren foreldreansvaret og kontakten med barnet var i strid med konvensjonsbestemmelsen om rett til privatliv og familieliv. Det så ut til at både referat (f.eks. Aftenposten 8.3.95) og deler av debatten var preget av at saken var hevet opp på et nivå som ga tilstrekkelig avstand til at saken kunne gis en seriøs behandling.

Det er ikke bare «barnevernet» i snever forstand som rammes av særpreget kritikk. Også psykiatere og psykologer som engasjeres som sakkyndige i barnevernsaker får sitt. I et intervju i Aftenposten (04.06.96) uttaler advokat Christine Hamborgstrøm: «Situasjonen er under enhver kritikk. Som advokat opplever jeg stadig at barnevernet suverent plukker ut en sakkyndig de vet vil støtte deres sak mot mor eller far. Det finnes heldigvis også redelige sakkyndige. Men de aller fleste som brukes i disse sakene er «kjøpt og betalt» av barnevernet. Det er avtalt spill.» Dette er en sterk uttalelse, som vel hører til et sted mellom gruppe én og gruppe to i inndelingen foran. Man kan undres hvorfor advokaten stanser der. Hvorfor ikke ta med f. eks. domstolene, som jo stadfester de aller fleste vedtak om omsorgsovertakelse? Eller blir konspirasjonsteorien da for gjennomsiktig?

ER KRITIKKEN BERETTIGET?

Det gjøres feil i barnevernet, som i all annen offentlig forvaltning. Men det er ikke noen seriøs undersøkelse som tyder på at det gjøres flere feil i barnevernet enn i annen forvaltning. Det er vanskelig å se at kritikken står i noe rimelig forhold til de feil og mangler som lar seg påvise. En vesentlig del av kritikken anklager barnevernet for økende og unødvendig bruk av tvungen omsorgsovertakelse i stedet for hjelpetiltak i hjemmet.

F. eks. utstedte for en tid siden nestleder i Stortingets sosialkomité, John Alvheim,Frp, en pressemelding. Han hadde gått gjennom endel barnevernsaker og funnet at barnevernet var på ville veier, og han ga ti bud til norske foreldre om hvordan man skulle beskytte seg mot barnevernet. I det niende bud formanes foreldrene til å huske at når barnevernet snakker om hjelpetiltak, mener man som regel omsorgsovertakelse eller overvåking. Uansett hva Alvheim tror om barnevernet, er dette et underlig utspill fra et sentralt medlem av Stortinget, som er ansvarlig for den lovgivning som styrer barnevernets virksomhet. Men utspillet kunne iallfall lettere forstås, dersom det kunne påvises en foruroligende utvikling i barnevernets praksis.

Tilgjengelig statistikk bekrefter ikke en slik utvikling. Antall omsorgsovertakelser og hjelpetiltak blir registrert, og tallene viser at antall barn under barnevernets omsorg var ca. 5000 både ved utgangen av 1991 og ved utgangen av 1995, mens antall barn som mottok hjelpetiltak økte i samme periode fra ca. 10.000 til over 17.000.

I forhold til det hjelpebehov som avdekkes og de ressurser som nå settes inn, brukes omsorgsovertakelse som virkemiddel klart sjeldnere enn for få år siden. Det blir ofte borte i kritikken at barnevernet, det vil si barneverntjenesten i kommunen, ikke har rett til å treffe varige tvangsvedtak om f. eks. omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten forbereder saken og fremmer forslag for fylkesnemnda for sosiale saker, og fylkesnemndas vedtak kan deretter av foreldrene kreves prøvet i inntil tre rettsinstanser. Det har, på godt og vondt, blitt betydelig mer byrdefullt for barneverntjenesten å oppnå et vedtak om omsorgsovertakelse. Det gode ved dette er først og fremst at systemet bedre enn før hindrer omsorgsovertakelse på sviktende grunnlag. Samtidig kan økte kostnader og økt arbeidsbyrde medvirke til at barneverntjenesten unnlater å fremme forslag om omsorgsovertakelse også i tilfelle hvor et slikt vedtak ville være riktig. Mye av kritikken tar utgangspunkt i enkeltsaker om omsorgsovertakelse. Medias skildringer av barnevernets overgrep, på grunnlag av en ensidig saksfremstilling fra foreldrene, har ofte gitt inntrykk av et brutalt og maktarrogant barnevernregime.

Et grelt eksempel er beskrevet av Trond Berg Eriksen («Helse i hver dråpe», s. 246): En sørlandsavis fortalte over bred spalteplass om barnevernets absurde og vilkårlige overgrep mot mor, far og barn. Avisen fortalte f. eks. ikke at mor var sprøytenarkoman, og at far i en årrekke hadde begått incest mot barnet. Familien var avbildet sammen i en blomstereng, kledd opp av avisen, under overskriften «Får de lov til å være sammen?». Etter dette bøyde barnevernet av under press fra kommunepolitikere, og avisen triumferte fordi de snille og svake hadde vunnet over de stygge og sterke.

JOURNALISTEN OG OFFERET

Det er flere årsaker til at barnevernsaker så ofte får en skjev fremstilling i media. Selve utgangspunktet er som regel skjevt: På den ene siden engasjerte og fortvilte foreldre som gir journalisten sin versjon av saken som ledd i en kamp for å beholde barnet, og på den andre siden et barnevern som er bundet av taushetsplikt og derfor har begrenset adgang til å utfylle og korrigere foreldrenes versjon. Likevel er det grunn til å spørre hvorfor journalisten så ukritisk bruker foreldrenes fremstilling, og endog selv forsterker og dramatiserer saken i deres favør slik eksemplet fra Sørlandet viser.

Det er ikke vanskelig å se hvordan saken bør være for å tilfredsstille journalistens behov. Historien om den ressurssvake mor som vil sitt barns beste, i kamp med et overmektig og brutalt barnevern, gir avisen lesere og journalisten anseelse. Det gjør ikke en historie som henger ut den samme moren og berømmer barnevernet for effektivt arbeid, og heller ikke en historie som nøkternt og saklig drøfter de relevante momenter og under tvil konkluderer med at vilkårene for omsorgsovertakelse trolig er oppfylt. Journalisten blir følgelig fristet til å gjøre som Askepotts stesøstre: å kutte en tå her og en hel der for å få skoen til å passe. Ikke ved å gi uriktige opplysninger med vitende og vilje, men ved å velge bort opplysninger, fargelegge, dramatisere, unnlate å være kritisk mot sin kilde, unnlate å forlange innsyn i skriftlig materiale, og unnlate å sjekke opplysningene mot andre kilder.

Det kan oppstå en usunn narcissistisk allianse mellom journalisten og foreldrene, hvor begge parter har interesse av å fordreie historien. Journalisten fristes til å gjøre stoffet sterkere og mer dramatisk for å fremheve seg selv som journalist, og foreldrene fristes til å skape et urealistisk bilde av seg selv som offer for andres overgrep, både for å vinne saken og for å slippe smerten ved å kjenne på egen mislykkethet. Journalister er dessuten også både voksne og foreldre.

Det er lett i en barnevernsak å identifisere seg med de voksne foreldre som ser ut til, liksom journalisten, å gjøre så godt de kan. Et forsvar for foreldre som ikke strekker til, blir samtidig et forsvar for journalistens egen foreldrerolle. Det ligger til rette for at foreldrene og journalisten også her inngår en allianse, hvor de begge får plassert noe av byrden ved et komplisert liv over på barnevernet, og hvor de spares for smerten ved å kjenne på egen samvittighet og utilstrekkelighet. Fremstillingen av foreldrene som hjelpeløse ofre for et mektig barnevern, støtter noe av journalistens eget behov for å være offer i en vanskelig hverdag. I dette perspektivet blir det vanskeligere for journalisten å kjenne på barnets smerte. Dersom han i det hele tatt treffer barnet, og det er gammelt nok til å si noe om sin situasjon, kan det være nærliggende for journalisten å slå seg til ro med et utsagn hvor barnet i normal lojalitet til sine foreldre melder at alt er bra.

TILLITEN TIL BARNEVERNET

Det kan være rimelig å forvente at den for det meste hetspregede omtale av barnevernet i media, vil samsvare med en manglende tillit hos folk flest til barnevernets arbeid. Barnevernets utviklingssenter har i henholdsvis 1990, 1993 og 1995 latt Norsk Gallupp foreta landsdekkende og representative undersøkelser om folks holdninger til barnevernet. Resultater fra undersøkelsene er referert og kommentert i tidsskriftet Norges Barnevern nr 1 – 1996. Det mest overraskende resultat er kanskje at folks tillit til barnevernet sank i perioden 1990–1993, som er den perioden da bl. a. den nye barnevernloven ble vedtatt, og regjeringen gjennomførte en treårig nasjonal plan for styrking av barnevernet. I 1993 var det bare 34% av de spurte som mente at barnevernet var meget eller ganske godt egnet til å gripe inn i familier der foreldre/foresatte ikke tar tilstrekkelig hånd om sine barn. I 1990 var det 43%. Men 1993 ser ut til å ha vært bunnen av en bølgedal. I 1995 var prosentsatsen for samme gruppe steget til 43 igjen. Selv om tilliten er stigende, og selv om tallene ikke helt ut bekrefter det dystre bildet av mistillit man i perioder kan ane ved å lese avisenes leserbrevspalter, så er tallene nokså nedslående. Det kan nok hevdes at en etat med så stor makt til å gripe inn i borgernes privatsfære, iallfall burde ha støtte av et klart flertall i befolkningen. Forøvrig viser undersøkelsene at synet på barnevernets bruk av tvang var mest positivt hos personer som hadde yrkesmessig tilknytning til barnevernet, eller hadde høyere utdanning, eller kjente til mishandlede eller forsømte barn. Det kan tyde på at tilliten generelt kan bedres ved å gi relevant informasjon om barnevernets virksomhet. En god måte å gi slik informasjon på, er trolig å slippe journalisten inn i barnevernet. En erfaring fra Rogaland kan illustrere dette: Etter en periode med særlig hatsk mediakritikk mot barnevernet for overgrep mot sakesløse foreldre, ble det på forsommeren 1994 holdt et møte om medias fremstilling av barnevernsaker, med representanter fra fylkesmann, fylkesnemnd, barneverntjenesten og pressen. Møtet endte såvisst ikke i noen hjertelig forsoning, men etter møtet tok en journalist i Stavanger Aftenblad opp en utfordring om å vurdere barnevernet fra innsiden. Hun foretok en rekke intervjuer og undersøkelser og skrev høsten 1994 fire helsides artikler om barnevernet. Ingen av artiklene antyder at barnevernet griper inn for ofte eller begår overgrep mot foreldre. Én artikkel (SA 24.09.94) ble skrevet etter en natt på utrykning med barnevernvakten i Stavanger. Journalisten forteller, som én av flere dramatiske episoder, at vakten ble tilkalt fordi en barnevogn sto plassert ytterst ved vannkanten. Barnet lå oppi, neddopet av sovemidler. Moren deltok i et drikkelag i nærheten og var overstadig beruset. Hun kunne ikke ta hånd om seg selv, og registrerte knapt at barnevernet tok hånd om barnet. Barnet ble kjørt til lege og deretter til barnehjem. Dagen etter traff barneverntjenesten vedtak om midlertidig plassering av barnet utenfor hjemmet. Vedtaket ble straks forelagt fylkesnemnda, som nektet å godkjenne vedtaket, slik at barnet måtte tilbakeleveres til moren. I et intervju samme dag er spørsmålene preget av at journalisten er sterkt kritisk til fylkesnemndas underkjenning av barnevernets vedtak, og hun stiller i tillegg bl. a. følgende spørsmål: «Barnevernet er kritisert nord og ned fordi dere angivelig tar barn i tide og utide. Men når dere slipper pressen inn bak kulissene, ser vi en grad av omsorgssvikt som vi ikke trodde var mulig. Bidrar dere selv til mistilliten til barnevernet ved å fortie elendigheten når dere burde skreket opp og alarmert befolkningen?» Det kritiske blikk er stadig tilstede. Og journalisten retter fortsatt skytset mot barnevernet: Hvorfor har dere ikke fortalt oss dette? Vi finner ingen påtrengende introspektive tanker hos journalisten om medias ansvar for mangler ved informasjonen. Men det viktige er likevel at perspektivet er dreiet. Journalisten har forholdt seg til virkeligheten i barnevernets hverdag og har fått øye på et lidende barn.

BARNEVERNET SOM SYNDEBUKK

Barnverntjenesten er så visst ikke den eneste forvaltningsmyndighet som ses på med mistillit. De ekstreme avisinnlegg om barnevernet er likevel spesielle. De hever seg over alle krav til saklighet og redelighet og over rimelige krav til dokumentasjon for fremsatte påstander. Det synes å være en alminnelig enighet om at barnevernet er et slags fritt vilt, på samme måte som etniske og sosiale grupper tidligere har fylt en syndebukkfunksjon. Barnevernarbeideren fyller rollen som vår tids jøde. Det er ikke uforståelig at det blir slik. Massiv mediakritikk over lengre tid bekrefter at barnevernet har gjort seg fortjent til folks aggresjon. Et overmektig og brutalt barnevern er dessuten en langt mer tidsriktig og politisk korrekt syndebukk enn etniske minoriteter, fattige eller andre avvikere. Behovet for personer som kan bære noe av skylden for våre vanskelige liv, har heller blitt større i en narcissistisk preget kultur. Ingen foreldre er perfekte omsorgspersoner, og det er ubehagelig å bli konfrontert med egen utilstrekkelighet. Mediaoppslag om barnevernsaker vekker følelser av samhørighet og sympati med andre i en vanskelig foreldrerolle. Samtidig blir det viktig å beskytte seg mot den smerte som er forbundet med å kjenne på at vi heller ikke er flinke nok. Hvis vi gjør foreldrene i barnevernsaken til den skyldige part, blir vi samtidig eksponert for vår egen skyld som foreldre. Da er det lettere å alliere seg med foreldrene og legge skylden ut på barnevernet. I offerets posisjon fritas foreldre for skyld og ansvar. For at offerrollen skal bli troverdig, krever den sin motsats i en bøddel. Og det er nettopp bøddelen vi finner beskrevet i denne artikkelens innledende eksempler. Ved å velge et forvaltningsorgan som syndebukk, får vi også gjort opprør mot makt og autoritet. Selv om fylkesnemndene har overtatt den formelle avgjørelsesmyndighet i tvangssaker, er det i manges bevissthet fortsatt barnevernet som har makt til å skille barn fra foreldre. Og det er trolig den mest ekstreme maktutøvelse i vårt samfunn. I det sosialdemokratiske velferdssamfunn er det et økende krav om at myndighetsutøvelse skal innebære en form for omsorg. Alt som har med helse å gjøre ekspanderer, og bruken av helsepersonell, f. eks. psykiatere og psykologer, øker selv i typiske «regelanvendelsesetater» som politi og domstoler. Tvangsvedtakene i barnevernet bryter med vår felles myte om hva som er omsorg. Barnevernet, om noen, skal hjelpe og støtte den som er i nød, ikke gjøre ressurssvake foreldre enda dårligere stilt ved å ta barna fra dem.

VIRKNINGER AV KRITIKKEN

Mistilliten og kritikken mot barnevernet kan ha flere konsekvenser. Personer som har informasjon om vanskjøtsel og mishandling kan unnlate å melde fra til et barnevern de ikke har tillit til. Og barnevernet vil ha vanskelig for å samarbeide med foreldre om hjelpetiltak, dersom foreldrene mangler en grunnleggende tro på at barnevernet virkelig vil hjelpe. Det verste er kanskje at en vedvarende negativ omtale kan føre til at det går troll i ord, at barnevernet blir mindre kompetent, fordi rekrutteringen til barneverntjenesten blir dårligere. Mange opplever det som en belastning i seg selv å arbeide med tvangssaker i barnevernet, og det gjør ikke arbeidet mer attraktivt å tilhøre tidens mest utskjelte arbeidsfellesskap. Et barnevern som ikke har støtte i befolkningen, er et barnevern i krise, selv om mistilliten bygger på et usant bilde av barnevernets virksomhet.

DEBATTEN SOM BLE BORTE

Det er neppe noen enkle løsninger på barnevernets tillitskrise. For å bringe folks oppfatning av barnevernet mer i samsvar med virkeligheten, er det viktig å tydeliggjøre barnevernets arbeid. Det skjer lettest i media. Men generelle redegjørelser om barnevernets virksomhet er ikke godt stoff. Media vil ha enkeltsaker, og helst saker som viser offentlige overgrep mot vergeløse offer. Noe kan gjøres ved at barnevernet selv praktiserer større åpenhet i enkeltsaker. Der hvor foreldrene har gitt sin versjon til avisen, må barnevernet uhindret av taushetsplikt kunne gi en korrigert saksfremstilling. Et forslag som bl. a. er fremsatt fra så ulike hold som Fremskrittspartiet og Terje Ogden ved Barnevernets utviklingssenter, er å opprette en uavhengig instans for internkontroll i barnevernet. En slik instans vil både kunne gi mer sikkerhet utad for betryggende saksbehandling og gi mer nøktern informasjon til media om barnevernets virksomhet. Det kan se ut til at den aggressive hets mot barnevernet langt på vei har hindret en seriøs debatt om barnevernets virksomhet. Og det er ille. Et godt barnevern er alles ansvar, og en våken opinion er nødvendig overfor et barnevern som har adgang til å initiere så dramatisk maktbruk overfor ressurssvake mennesker. Vi trenger en løpende drøftelse av i hvor stor grad det offentlige skal overta ansvaret på et område som tradisjonelt har tilhørt privatsfæren. Den tid er forbi da storfamilien var sitt eget sosiale sikkerhetssystem, og barn ble satt til oppfostring hos en morbror på Toten dersom foreldrene måtte gi opp. Men det motsatte system, hvor offentlige spesialister overtar ansvaret for barnas tidsriktige oppfostring, er kanskje heller ikke det vi ønsker. Et sentralt aktuelt spørsmål er hvor skadet vi skal tillate at et barn blir, for å verne om foreldrenes rett til å bestemme over sine barn? Og hvis barnet først er skadet, er det da alltid riktig å ta det bort fra foreldrene, selv om realistiske prognoser for bedring av skadene kanskje ikke er bedre utenfor enn i hjemmet? Barnevernlovens kriterier for tvangsinngrep er i seg selv så skjønnsmessige at de gir spillerom for ulike ideologier, som ikke bør utvikles internt i barnevernet.

Jon Høyland, f. -45, Sorenskriver på Jæren, tidligre leder av Fylkesnemnda for Sosiale Saker i Rogaland, kurslærer i Acem.