Vanlige mennesker ser ikke noe galt, men en saksbehandler som er inne i familien og observerer i noen få strakser klarer fort å «avdekke omsorgssvikt» for så på en finurlig måte å beskrive forholdene hjemme på en så grotesk måte at man må anta at det er et rent helvete for et barn å bo der.
F.eks kan man klare å beskrive en oppofrende mor som en egoist som setter barnas behov til side i enhver anledning ut fra en enkelt observasjon, og tro meg… hadde man gjort stikk motsatt, så hadde man kunne klare å formulere det også til å bli omsorgssvikt. Her gjelder ordenes makt og et skjevt forhold mellom offentlig og privat part.
Den offentlige part blir hørt og trodd. Har fri tilgang til sakkyndige og advokat. De er ikke følelsesmessig involvert, og har i det store og hele overtaket.
Vi må få en slutt på dette maktmisbruket. Våre barn fortjener også å få vokse opp sammen med de som elsker dem ubetinget.
Det går bra med 3 av 10 barn som blir tatt fra sine foreldre, resten havner enten i fengsel, i rusavhengighet eller som arbeidsledige.
Når skal det bli status å hjelpe barna der de hører hjemme (dersom det er behov for det)? Hva skal til for at man skal kunne sette inn de samme ressursene til en familie som sliter framfor at man skal betale fosterhjem for å gjøre en «jobb»?
Dersom foreldre hadde fått den samme oppfølginga som et fosterhjem og muligheter til å kunne ta seg av sine barn for en periode, så vil vi faktisk spare samfunnet for mange unødvendige utgifter og erstatning i ettertid, men slik drives ikke AS Norge. Vi skal ha en offentlig sysselsetting som ellers er helt unødvendig for å få hjulene til å gå. Men man kan jo bruke arbeidskraften til noe annet enn å ødelegge barn.
Det ville kanskje være en større tilfredsstillelse for de ansatte i barnevernet også, dersom de kunne tilby hjelp på frivillig basis framfor at det er slik som i dag at foreldre blir livredde og dermed ute av stand til å ta imot f.eks gode råd.
Man bør kanskje finne ut litt om hvordan mennesker fungerer i en krisesituasjon, fordi det til tross for alle fagre ord om «hjelp» fra det offentlige samtidig ligger «et ris bak speilet» som sier at dersom du ikke gjør som vi sier, så tar vi ungene dine.
Enkelte tror på at de ikke har noe så skjule, men det skal man slutte å tro…..
Det er nemlig farlig å be om hjelp. Man risikerer å få den «totale hjelpen» og mister omsorgen for sine barn kanskje fordi man har vært hos en psykolog eller lignende tidligere i livet…
Vi skal snakke problemet i hjel, og vi tier ikke så lenge vi vet at barn lider som følge av myndighetenes maktmisbruk.
JMK
En mor i Haugesund går nå og venter på rettens domsavsigelse. Hennes sønn på 7 år har sagt at han ønsker å bo hos mor. Han er nå tvangsadskilt fra mor, stefar og yngre bror.
Barnevernet sier at mor ikke har kompetanse til å være mor. De innstiller på 2 timer besøk 6 ganger årlig for mor.
Jeg kjenner denne kvinnen. Hun elsker sine barn over alt på jord. Jeg ser absolutt ingen forskjell på henne og en hvilken som helst annen mor… Ingen!
Det er forøvrig ikke gitt tilbud om hjelpetiltak, ingenting er prøvd ut, med andre ord så er både FN’s menneskerettighetskonvensjoner og norsk barnevernlov faktisk tilsidesatt.
Måtte bare retten avvise barnevernets krav i saken!!!
Øystein Bjøndal Lund