Av menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune
– Jeg vil fraråde alle foreldre som trenger hjelp, å kontakte barnevernet, for inntil man får et helt nytt system, er det så utrygt å forutsi hva slags behandling man kommer til å få, sier Gro Hillestad Thune.
– Det er i dag totalt fravær av forsvarlig rettssikkerhet og kontradiksjon i barnevernets saksbehandling, mener hun.
Hovedproblemet i barnevernet er at den enkelte saksbehandler har vide fullmakter til å bruke tvang og makt uten at det er knyttet til et forsvarlig klage- og kontrollapparat, sier Gro Hillestad Thune, som er å regne blant Norges fremste menneskerettighetsjurister.
Slik hun ser det, har barnevernet vært etablert som et hjelpeapparat som over tid gradvis har gått mer og mer over til å fungere som myndighetsorgan. Denne gradvise omleggingen har gitt den kommunale barneverntjenesten stor frihet til å utføre oppgaven etter eget valg og tillatt dette å foregå bak svært lukkede dører.
– Når barnevernet er gitt så stor handlefrihet også til å anvende tvang og makt i møte med barnefamilier, så har samfunnet gått uforsvarlig langt i retning av å akseptere at personer med såkalt «barnefaglig kompetanse» er i stand til å vurdere om foreldre vil være i stand til å gi barna forsvarlig omsorg eller ikke. Svært mange av sakene i barnevernet handler nemlig ikke om overgrep mot barn på grunn av vold og rus, men om kommunen skal kunne stole på at foreldrene vil klare oppgaven eller ikke, sier Thune.
– I stedet for å støtte opp om et barnevern som samhandler med foreldre rundt barna deres, har vi som samfunn heiet frem et anklagesystem, hvor skoler, lærere og kirker oppfordres med stor tyngde til å melde fra til barnevernet om alt av problemer knyttet til barn. Der skal saksbehandlere sitte og behandle bekymringsmeldinger innen fastsatte frister, under taushetsplikt og ofte uten forsvarlig veiledning, fortsetter hun.
- Mens politiet må ha tillatelse fra en dommer før de kan ransake et privat hjem, har alle kommunale barnevernledere i Norge lovgivers fullmakt til å bestemme at et barn skal hentes akutt med politiets hjelp – i barnehagen, på skolen, på et mødrehjem, hjemme eller på en fødeavdeling. Det kan handle om å hale et lite barn fra mors bryst eller fang og sende søsken til hvert sitt fremmede hjem. Slike tvangshentinger kan selvsagt være nødvendig i helt spesielle tilfeller. Men når dette kan skje så ofte her landet uten at situasjonen på noen måte er akutt, så skyldes det at barnevernslederen ikke trenger å innhente tillatelse fra en dommer før barnet hentes, sier Thune.
– Det spiller ingen rolle om mye i barnevernet er bra. Så lenge det finnes saker som håndteres katastrofalt dårlig, må samfunnet sette et sterkt lys på systemet. Mangelen på rettssikkerhet og kontradiksjon i barnevernet er en nasjonal katastrofe, som rammer barn, foreldre og medarbeidere som ønsker å gjøre en god jobb. Alle er ofre i dette systemet, mer Thune.
– Nå må man begynne å løfte de prinsipielle spørsmålene og snakke om problemet, etterlyser hun, og anklager politikerne for å svikte de sårbare barna.
– Gjennom metoo-kampanjen er spørsmål om rettssikkerhet og kontradiksjon kommet på politikernes agenda. Nå et det på tide å stille de samme spørsmålene når det gjelder det offentlige hjelpeapparatet for barn, sier hun.
Den pågående revideringen av Barnevernsloven mener hun ikke går til kjernen.
– I stedet fokuserer man på lovfesting av et krav om kjærlighet til barn. Det er en fallitterklæring for et samfunn. At barn skal vises kjærlighet er det mest selvsagte som fins, mener hun.
– Det vi trenger er en uavhengig analyse, en «Gjørvkommisjon» som belyser systemet på overordnet nivå.
Thune mener det vil være nødvendig å frata kommunene makten til å gjøre tvangstiltak.
– Den eneste farbare vei jeg kan se, er å gjøre kommunen til en ren hjelpeinstans og etablere et system der de forskjellige hjelperne og omsorgspersonene som kjenner barnet, stå sammen om å finne ut hvordan man hjelper barnet best. De ansatte i barnevernet bør få slippe ut av den tvangstrøya de har i dag, med en uhåndterlig dobbeltrolle, både som hjelper og tvangsutøver. Tvang og makt hører hjemme hos politiet og i rettsvesenet.
Gro Hillestad Thune har erfaring med barnevernssaker gjennom mer enn 40 år, både som advokat og som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg fra 1984 til 1999.
Leave a Reply