Barnevernet har en umulig dobbeltrolle. Derfor bør en todeling alvorlig overveies.
Barnevernets oppgave er å ivareta «barns beste». Mange barn og familier får god hjelp. Altfor mange får det ikke. At barn altfor lenge blir værende i en uforsvarlig omsorgssituasjon, er et kjent problem.
Ukjente feilgrep
Det andre problemet er mindre kjent: At barn utsettes for uforstand og direkte overgrep fra barnevernets side. Som menneskerettsjurist har jeg i årevis mottatt henvendelser om slike saker, gjennom e-post og telefon, brev og saksdokumenter. Fortvilte bestemødre og tanter, oppgitte leger og kommunepolitikere, desperate søstre, brødre og naboer finner meg på nettet fordi jeg jobber med menneskerettigheter.
Med vantro hører jeg beskrivelser om babyer som rives ut av morens armer, søsken med innvandrerbakgrunn som uten forvarsel og uten forklaring hentes på skolen til politiavhør, en hel familie som hentes av politi i uniform, med køller og skjold, i naboers påsyn.
Fedre som settes på glattcelle, ungdom som slepes inn i fly og etterlates på institusjon med forbud mot kontakt med verden rundt, søsken som sendes til forskjellige kanter av landet uten rett til kontakt med hverandre.
Vi vet ikke hvor ofte slikt skjer. Men jeg vet at det rundt i landet finnes leger, naboer, advokater og slektninger som på nært hold har sett avmakten hos barn og foreldre som utsettes for barnevernets uforstand.
Frykten for represalier mot barn gjør mange voksne stemmeløse
Frykten for represalier mot barn gjør mange voksne stemmeløse. Derfor er barnevernets feilgrep ukjent for de fleste. Folk flest har liten grunn til å tro annet enn at det barnevernet foretar seg, med noen unntak, er til barns beste.
Et lukket system
Barnevernet er et lukket system basert på stor grad av tillit til den enkelte medarbeider. Da barnevernet ble etablert på 1960-tallet, var dette uproblematisk fordi hovedoppgaven var å gi frivillig hjelp. Dette har frem til i dag endret seg dramatisk.
Ansatte i barnevernet har fortsatt oppgaven med å hjelpe, men fungerer samtidig som kontrollører, nærmest som «familiepoliti». De har myndighet til på egen hånd å vurdere hjemmesituasjonen og myndighet til å hente barn ut med makt, eventuelt med politiets hjelp.
Dette gjør barnevernet til et maktapparat hvor ledere og ansatte har vide fullmakter til å iverksette inngripende tiltak mot personer i sårbare situasjoner.
Blikket utenfra er svakt. Kontrollen internt i kommunene er og må være begrenset på grunn av barnevernansattes taushetsplikt. Den ansvarlige i den enkelte barneverntjeneste er ofte enerådende i sine vurderinger.
Hverken BUF-etat, fylkesmannen eller fylkesnemnda har mulighet for å passe på at barnevernets mange oppgaver utføres forsvarlig. Stadig flere forstår at slik bruk av offentlig makt er problematisk, med stor risiko for feil, misforståelser og feiltolkinger av situasjonen. I barnevernssaker kan dette få, og får ofte, katastrofale følger.
Menneskerettighetene krever enn barns beste
I teorien er alle beslutninger basert på det gode formål «barns beste». Men menneskerettighetene som vi stadig feirer, krever mer.
Rundt et offentlig apparat med ansvar for vanskelige vurderinger ut fra eget subjektivt skjønn og med vide fullmakter til å bruke makt, krever menneskerettighetene trygge prosedyrer og effektive kontroll- og klageordninger. Risikoen for feil må minimaliseres.
Barn som er involvert, har rett til respekt for sin mening. De bør ha en egen talsperson og har krav på at «minste inngreps prinsipp» etterleves i saker som gjelder dem.
Intet er bedre enn når barn og foreldre møtes med respekt, empati og vilje til samarbeid. Mange ansatte i barnevernet forstår det og utfører sine oppgaver på en måte det står respekt av. De trenger ingen påminnelse om barnas menneskerettigheter. Min kritikk gjelder heller ikke dem, men systemet de jobber i.
Det er dette som er grunnleggende feil ved ikke å gi barn og foreldre som utsettes for maktmisbruk fra barnevernet, det vern menneskerettighetene krever.
En todeling av kommunenes oppgaver bør alvorlig overveies
Ansatte i den enkelte kommunale barneverntjenesten har i dag en nærmest umulig dobbeltrolle som hjelper og maktmenneske med myndighet til inngripende tiltak. En todeling av kommunenes oppgaver bør nå alvorlig overveies. Dette ble foreslått av Barneombudet i en høringsuttalelse for femten år siden.
Forslaget ble lagt til side uten noen egentlig diskusjon.
På kommuneplan beholdes og rendyrkes barnevernets hjelpeoppgaver i nært samarbeid med barnehage, skole, PPT-tjeneste, helsetjeneste og familievern. Barn kan fanges opp og hjelpetiltak kan iverksettes tidlig. Barnevernet kan vie mer tid til familieråd og til å utvikle hjelpetiltak basert på behovene til det enkelte barn.
I arbeidet mot mindre grov oppdragervold kan mer effektive verktøy i regi av barnevernet redusere tallet på barn som mister foreldre og søsken og sendes til et usikkert liv som barnevernsbarn.
Eget myndighetsbarnevern
Når barnets situasjon er virkelig alvorlig, overlates saken til et eget myndighetsbarnevern som må ligge utenfor kommunen. Organet må kunne treffe vedtak i akutte situasjoner og ellers håndtere alle spørsmål som innebærer bruk av tvang og makt. Her vil man kunne samle viktig juridisk, medisinsk, kulturell og annen kompetanse, og ikke minst erfaring. I nødvendig grad må forsvarligheten også sikres gjennom godkjenning fra rettsapparatet.
Jeg er klar over at reformer er på trappene. Kommuner skal slås sammen, rettssikkerheten i fylkesnemndene styrkes og barnevernloven moderniseres.
Dette kan hjelpe, men vil etter mitt syn langt fra være tilstrekkelig. Jeg tillater meg derfor å oppfordre de ansvarlige statsråder til å gå lenger ned i sin analyse av barnevernet med det klare formål å gjennomføre grunnleggende forbedringer av rettssikkerheten.
Det fortjener barn i Norge og foreldrene deres.
Gro Hillestad
Menneskerettsrådgiver,
Tidligere medlem av Den Europeiske Menneskerettighetskommisjonen (nå:Menneskerettsdomstolen)
Leave a Reply