Jeg sa ved forrige demonstrasjon at jeg er en fanatiker. Og gjennom den tiden som har gått siden det har jeg i hvert fall ikke blitt en mindre fanatiker. Jeg har opplevd å nesten bli klaget inn for advokatforeningen fordi jeg uttrykte sympati til dem og det er en viktig sympati, jeg har ikke ytt noe praktisk støtte eller hatt noe som helst å gjøre med disse to stakkars foreldrene som reiste til polen for å få lov til å leve sammen med sitt barn og ikke bli fratatt det av norske myndigheter.
Jeg spør meg selv ofte: Bør jeg være mer forsiktig? Bør jeg frykte represalier for det jeg driver med? Alt det jeg skriver på barnevernssider bør jeg moderere meg, eventuelt slutte med å skrive på disse sidene?
Men jeg har kommet til det motsatte resultat: Jeg vil bli mer aggressiv. Jeg vil bli mer radikal. Jeg vil uttrykke akkurat det jeg mener. Og hvorfor? Fordi ytringsfriheten er nærmest det viktigste vi har. Det å kunne ytre seg fritt er bærebjelken i demokratiet. Det å kunne si hva man vil er et av de viktigste prinsippene man har i et demokrati.
For ytringsfriheten bringer oss fremover. Den beveger oss mot noe bedre. Når jeg sier at barnevernet, fylkesnemndene, tingrettene ødelegger familier, er det et viktig standpunkt. Myndighetene er i mot det. Barnevernet er i mot det. Fylkesnemndene er i mot det. Tingretten er i mot det. De er i mot ytringer som med styrke og pondus kritiserer barnevernsystemet. Men mine ytringer, mine meninger, er ekstremt viktige.
Det er ytringsfriheten som bringer samfunnet videre, gjør oss til bedre samfunn.
Kanskje tar jeg feil. Kanskje alt er i den skjønneste orden i barnevernet. Men hva hvis den ikke er det? Hva om foreldre lider barn lider, familier lider og blir ødelagt på grunn av dette systemet?
Hvem skal da si fra? Hvis barnevernet leter med lys og lupe etter ?farlige? meninger, hvor er vi da? Jo, vi har ikke lenger ytringsfrihet Vi har ikke lenger et korrigerende demokrati.
Og det er jo nettopp det barnevernet holder på med. De leter med lys og lupe etter ytringer de kan bruke i barnevernssaker, som eksempler på at foreldre ikke er gode foreldre. De er ikke gode foreldre fordi de legger saken sin ut på internett. De mener det å legge saken sin ut på internett viser at foreldrene er dårlige foreldre, at de ikke forstå sitt eget beste.
Men det foreldrene gjør er jo å bruke demokratiet. Ytringsfriheten. Det å legge saken sin ut på internett tilhører demokratiet. Det er ikke å ødelegge for sine barn, eller ødelegge for seg selv. Det handler om ytringsfrihet og som jeg sa, det er ytringsfriheten som bringer samfunnet videre, utvikler det. Det å legge sin sak ut på internett handler om det innerste av demokratiet. Det ypperste av demokratiet. Ytringsfriheten
Tenk Nelson Mandela. Hvis de klarte å holde ham taus ville ingenting skjedd av forandring i Sør-Afrika. Hvis de hadde klart å begrense hans ytringsfrihet, kneble den, ville Sør-Afrika fremdeles vært et segregert samfunn, hvor svarte blr undertrykket.
Det er ytringsfriheten som bringer samfunnet videre, gjør oss til bedre samfunn.
Og min ytringsfrihet bruker jeg til å kjempe en ekstremt og voldsom kamp: Jeg vil ha en endring i barnvernet.
Jeg skriver om det i kronikker i aviser, jeg skriver om det på min egen blogg, jeg skriver om det på Facebook.
For barnevernet er fullstendig ute å kjøre. Det er noen få prosent av barnevernssakene som handler om vold og grus. Resten handler om fullt oppegående foreldre som kanskje har noen problemer, men som er mer enn gode nok. De blir fratatt sine barn på grunn av noe diffust noe, funnet opp av psykiatrien, funnet opp av noen få mennesker som blir brukt som guruer. Det er noe som heter psykobabbel. Og det er det jeg opplever som barnevernsadvokat. Psykobabbel. Man bruker for eksempel Kvello som en fasit. Disse idiotiske beskyttelsesfaktorene, og så videre og så videre.
Det er noe sykt ved vårt samfunn. Det er noe sykt ved måten vi behandler våre barn, hvordan vi behandler våre foreldre
Egentlig var det biologiske prinsipp ment fra lovgiver å være det styrende prinsipp når barnevernet kom i kontakt med familier. Men jeg opplever fra år til å at det biologiske prinsipp har blitt vagere og vagere, mer og mer utvannet.
Når man ser på naturen, ser man at barna er fullstendig avhengig av mor fra fødselen og i lang ti fremover. Når man ser på naturen ser man at biologien er sterk, en kattemor beskytter sitt barn hel til det kan klare seg selv.
Det er en enorm biologisk kraft i naturen.
Og hvorfor skulle det være annerledes når det gjelder mennesker? En baby kjenner igjen lukten av sin egen mor. Det er en enorm symbiose mellom barnet og mor. En voldsom tilknytning.
I dag opplever jeg stadig at nyfødte blir tatt fra mor ved fødselen. Og jeg spør meg: Ut fra biologi, ut fra hva vi vet om tilknytningen mellom mor og barn, hva dette gjør med barnet. Å bli revet ut av barnets armer og inn i armer som aldri kan ha den tilknytningen som det er mellom biologisk mor og barn.
Det er noe sykt ved vårt samfunn. Det er noe sykt ved måten vi behandler våre barn, hvordan vi behandler våre foreldre.
Man å få det biologiske prinsipp inn igjen. Terskelen for å ta barn fra foreldre må heves vesentlig.
Vi må forandre vår virkelighetsoppfatning. For det er ikke tilfeldig hvem som tar seg av barna. Et homofil ektepar er ikke det samme som mor og far. Et fosterhjem som trenger penger er ikke det samme som biologiske foreldre.
Vi må snu. Vi må tilbake til dit hvor det var selvsagt at biologiske foreldre tar seg av sine barn.
Vi må snu. Vi må tilbake dit hvor man ikke kunne, hvor man ikke hadde lov til å røve barn ut fra biologiske foreldres armer
For de det biologiske prinsipp er ikke en frase. All forskning viser at det å vokse opp hos sine biologiske foreldre er det absolutt beste for barn. Selv om foreldrene har mangler. Selv om foreldrene har mangler, er det absolutt best for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre.
Slik er det. Og slik vil det alltid være.
Jeg har lest forskning fra USA at vi mennesker har evnen til å følge med på et foredrag, et tale, en appell i ca 15 minutter. Etter dette begynner tankene å vandre til andre steder, og man slutter å følge med.
Så jeg avslutter her.
Takk for meg.
Advokat Jørgen Stuelands appell i Oslo 5.11.2016
Leave a Reply