Mener Frp og KrF egentlig at foreldrene fortsatt eier sine barn?
Meninger i Aftenposten av Geir Kjell Andersland
Nina Witoszeks provoserende kronikk (17. februar) har utløst en spenstig debatt om vårt barnevern. Hittil har debatten hatt hovedfokus på barnevernets omdømme og praksis.
La oss ikke glemme at det er barnet som skal ha hovedrollen. Den overordnede målsetting på dette samfunnsområdet er «Barnets beste». Det er et begrep som mange ynder å problematisere, men det er ikke så vanskelig med litt vilje til å fange barnets perspektiv.
Den norske barnevernloven har som formål å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Et mer fornemt samfunnsoppdrag skulle man ikke kunne tenke seg. Stoltere profesjoner enn de som jobber for vanskeligstilte barn og unge, burde ikke finnes.
Slik er det jo ikke!
Barnevernet sliter stadig med sitt omdømme og selv i 2012 kan det i pur alvor bli sammenlignet med «den stygge ulven» (Aftenposten 29. februar).
Det reelle problemet i dagens Norge er ikke at Barnevernet griper for mye inn. Problemet er at Barnevernet kommer inn for sent når den negative utviklingen har eksplodert og bare drastiske løsninger gjenstår. Det er ikke Barnevernets skyld. Det er foreldrenes skyld. Og det er politikernes skyld.
De færreste barnevernssaker hadde oppstått om ikke foreldre hadde sviktet. Barnevernet driver ikke oppsøkende virksomhet. Ofte søker imidlertid familien frivillig bistand fra Barnevernet som fører til løsninger i hjemmesituasjonen.
Det er de færreste saker som ender med at Barnevernet foreslår at omsorgen for barna tas fra foreldrene. Et slikt vedtak fattes for øvrig ikke av Barnevernet, men av fylkesnemnda, nærmest en domstol, under full rettssikkerhet. Typisk for slike saker er at Barnevernet ikke har fått slippe til med frivillige løsninger tidligere grunnet foreldrenes motstand.
Derfor ønsker mange fagfolk at barnevernloven blir rettighetslov. Det vil bety at barnets rett til nødvendige hjelpetiltak går foran foreldrenes rett til å motsette seg slike hjelpetiltak.
Her svikter politikerne. Frp og KrF går langt i å fronte at foreldrevernet alltid er synonymt med det som er barnets beste. Gammelt tankegods trives, og man kan lure på om de egentlig mener at foreldrene fortsatt eier sine barn. Men det er dessverre ingen norske partier som hittil har gått i bresjen for en lovendring som ville gi utsatte barn og unge en selvstendig rett til hjelp.
Regjeringens rolle som bremsekloss i arbeidet med å etablere en individuell klageordning for FNs barnekonvensjon, slik de andre menneskerettighetsordninger har, føyer seg inn i dette deprimerende bildet av at land som ikke lenger vil være barnerettslig foregangsland.
Barnevernet kan aldri bli bedre enn hva foreldre og politikere tillater. Da er det feigt av de samme foreldre og politikere å gi barnevernet skylden for egen misère.
Skal barnets beste bli mer enn fagre ord er det behov for både holdningsendringer og lovreformer. Barn må gis reelle rettigheter, som får gjennomslag også når de måtte være i strid med voksnes interesser.
Latterlig. Kunne du ikke bare sagt at du er i mot det biologiske prinsipp, og eier barnevernet barna? Du skjønner det, at mennesker EIES ikke.
Her blir det påstått at barnevernet griper for sjeldent inn. detet er ikke tilfelle, det mildeste inngreps prinsipp blir aldri brukt ßa vidt meg bekjent. Mange foreldre blir freatatt sine barn på fødeavdelingen, der fosdterforeldrene står klar og venter.
32% av tvangsovertakelsene er akkutt-tiltak. Dette har med penger og barnehandel å gjøre, og når det gjelder fylkesnemda er detet et tragisk fenomen, fylkesnemda er barnevernets forlengede arm og halvparten av landets dommere har ikke engang undertegnet dommerpapirer , detet har en gruppe på facebook kastet seg over og sørget for at dommerstanden i Norge ikke lengre tror de er enerådende når det gjelder korrupsjon i rettsvesenet.
Foreldre og barn har ikke noen form for rettsikkerhet , sakkyndige psykologer blir håndplukket og gir foreldrene det siste dødsstøtet . Seriøse psykologer som Joar Tranøy og Kjetil Mekllingen blir ikke hørt og deres rapporter blir nektet brukt i retten fordi de ikke har latt seg kjøpe av barnevernet .
En politiker jeg hadde respekt for , Jon Alvheim foreslo allerede i 1994 at fylkesnemda skulle legges ned , fordi ett år etter at fylkesnemda ble opprettet økte omsorgsovertakelsene med 400 % .
Barnevernet burde lese litt om forskningsrapporter om hvordan barna lider når de blir fjernet fra sine foreldre og familie, at de faktisk sørger mere over å bli tatt fra sine foreldre enn når foreldrene døde .
Professor Marianne Haslev Skanland’s paper about assessment of barnevern’s work hhttp://www.mhskanland.net/page10/page116/page116.html Who claims that ‘there is no research supporting the biological bond between parents and children’ are simply those who don’t know how to Google!!! And Geir Andersland can be one of them.
Gi meg et tilfelle hvor barna ikke lider fordi de er fratatt sine foreldre. Savnet er enormt og skadevirkningen kan være livslange. I praksis er det å ta barnet fra foreldrene det samme som å drepe den savnede part både for barnet og dets foreldre. Det er en smerte som ikke kan beskrives med ord. Så hva betyr egentlig barnets beste?
Du har selvfølgelig evig rett – men ikke glem det andre perspektivet. Du kan banke hunden din så mye du vil, den kommer likevel tilbake til deg. Tilknytning kan ikke velges bort, og gjentatte krenkelser hindrer ikke tilknytning, samme hvor malplassert den er. Skaden har allerede skjedd. Diskusjonen må gjelde om omsorgsovertakelse er det beste av to onder, og ikke bare når det gjelder å redde liv. Spørsmålet er om barnevernet har innsikt nok til ikke å ødelegge alt håp.
Hvis du hadde giddet å lese de utallige barnevernbarns versjoner, så hadde du fått mange eksempler på barn som ikke lider fordi de er fratatt sine foreldre.
Tvert imot, mange lurer på hvorfor det tok så lang tid før noe skjedde..!
Mange lider og opplever sjelelig smerte – fordi deres foreldre setter sine egne behov først.
Jeg kunne gitt deg mange eksempler men selvsagt kan jeg ikke navngi dem.
Synes det er helt feil med din fremstilling, for du får det til å høres ut som foreldre er det viktigste for barna uansett og sånn er det selvsagt ikke.
Jeg kjenner barn som har fått et godt liv etter de ble fratatt fra foreldrene. Selvsagt ville det vært best om dette skjedde mens barna var spebarn, men noen ganger kommer man sent inn og får gjort noe. Men heldigvis er det sjelden det er for sent.
Barnets beste er å få vokse opp i et miljø som kan ivareta alle behov som kjærlighet, trygghet, tillit og bli stimulert både psykisk og fysisk
Marius Reikerås, as jurist, explains just how fylkesnemnda works ‘for barnets best’ as follow:
Som følge av at systemet i fylkesnemnda med utstrakt bruk av
skriftlig materiale i stedet for å holde seg til muntlighetsprinsippet,
som er helt sentralt etter EMK artikkel 6. nr 1, kan skriftlige
«vitneutsagn» blir brukt ukritisk.
Det saksbehandler skriver ned, blir ofte et viktig bevis i seg selv. I
barnevernssaker bygges det derfor ofte på annen-, tredje- og
fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger. Anonyme
meldinger vil ofte være umulig å forsvare seg mot.
Den europeiske menneskerettsdomstol har gjentatte ganger sagt at vil det er ulovlig å bruke anonyme henvendelser på denne måte.
Source: http://www.nyhetsspeilet.no/2010/05/barnevernet-fylkesnemdene-og-menneskerettene/
Som Andersland skriver er det som oftest foreldre som svikter sitt/sine barn. Foreldre som søker råd hos barnevernet er neppe de foreldre som slår, drikker, ruser seg på narko eller misbruker sitt/sine barn. De foreldre som søker hjelp hos barnevernet er som oftest dem som ikke klarer og tolke barnets adferd og behov. Disse foreldre må få barnevernets støtte med om nødvendig psykolog hjelp til barnet.
Men barnevernet svikter der naboer, familiemedlemmer og andre opplyser at et barn vanskjøttes og barnevernet ikke tar affære men venter og venter til det er for sent og barnet har tatt skade. Hverken Frp eller Krf har rett, barnets vell kommer først. Dette betyr ikke at barnevernet med politi på slep skal bryte seg inn til en familie og hente barnet med makt, hvem som helst ville oppleve slike inngrep som traumatisk. Barnevernets oppgave må være og undersøke på en human måte barnets oppvekst, dens hjem og ikke minst barnets adferd på skolen, for nettopp barnets skolehverdag kan vise om barnet har et lykkelig hjem.
Foreldre eier ikke barnet men de har et altoverskyggende ansvar.
In 2010 alone there were 12500 children taken away from families, according to SSB http://www.ssb.no/barneverng/. And Geir Andersland wants even more than that. Then putting ALL children in Norway into foster homes must be his dream. He together with all the people working in this children-stealing-industry would have abundant amount of job and abundant amount of money the state pour into this barnevern system. Well, of course, under the title ‘for barnets best’, and for barnevern system’s best also.
12500 children in total, not new children. Your link says 500 new children were «taken» that year.
And some were voluntary and temporary.
The rest of what you are writing is just weird.
BARNETS BESTE!
Hva betyr det? Det er egentlig et juridsk utrykk som ikke har noen betydning. Er det best for et barn å vokse opp med å lære seg norsk eller polsk? Er det til barnets beste å bo i Bergen eller Stavanger? Er det best for et barn å ha en mamma og pappa eller en forstermor og fosterfar? Selvsagt så finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er barnets beste og det vet helt sikkert fylkesnemdsleder Geir Kjell Andersland. Hvert barn er unikt og hva som er best for et barn er nødvendigvis ikke best for et annet.
Det er simpel retorikk og hevde at kun de som jobber i barnevernet har fokus på hva som er barnets beste. Selvsagt har alle sitt syn på hva som er best for barnet, og det er jo nettopp det som er problemet når det oppstår en uenighet om hva som er best for det konkrete barnet. Barnevernet har sitt syn på hva som er best, og foreldrene har sitt syn. Da har man en tvist, og den burde med fordel behandles i en vanlig domstol direkte og ikke av en fylkesnemd, der sakkyndige og tidligere barnevernansatte bytter hatter og skal avgjøre tvisten om hvem som har rett i sitt syn på hva som er barnets beste. Da forstår man fort hva hvem sitt syn som vinner.
Er dette så fryktelig vanskelig?? Det er til barnets beste at mor legger det og synger for det istedet for å ruse seg sanseløs. Det er til barnets beste at pappa bruker pengene til mat og ikke til sprit. Det er til barnets beste at det får sove trygt om natten, og ikke … Noen av dere som kommenterer på dette aner tydeligvis ikke hva som foregår i de hjemmene barnevernet må gripe inn i.
I noen hjem slike som du beskriver så er barnevernet i dag for sein med å gripe inn der det er soleklart at barna lider mye pga foreldrene. I andre saker er det stikk motsatt slik at barn tas vekk fra sine kjærlige omsorgsfulle foreldre.
Spørsmålet blir hvor ofte barnevernet klarer å gi de som hentes fra en vond tilværelse en bedre oppvekst slik at de opplever og ha en tilhørighet og familie og gode fremtidsutsikter til et godt liv?
Om ikke den andelen som får det godt av å være barnevernets ansvar er svært høy så har bør terskelen for at barn påføres den smerten det er å hentes vekk fra sine heves. Mer ressurser bør da i stedet brukes på å ta godt vare på de som må hentes. Mere ressurser bør brukes for å finne og hente de som virkelig må hentes fort.
Problemet kommer når systemet legger opp til at alle skal skjæres over en kam.
Barnas situasjon må vurderes saklig og fornuftig, ikke ved skjønn basert på bla. frykt og misstanker.
De eksemplene du nevner er ikke vanskelige. Disse er nevnt i barnevernsloven, og barnevernet har dermed hjemmel til å ta barna ut. Som regel ser foreldrene selv dette og det er ikke disse som protesterer eller går til pressen. De sakene som er stygge er alle de hvor det ikke er hjemmel i lov for å ta barna. Som f.eks. blek hud, motstand mot å gape, spise for sakte, kramper i leggene (eks. jeg har sett) Det er denne type saker det begynner å bli litt vel mange av og som strider mot barnekonvensjonen. Dessuten sies det ikke noe om hva barna flyttes til. Det er ikke nødvendigvis bedre der.
Du vil ikke finne noen foreldre som mener at det er til barnets at en mor ruser seg sanseløs, eller at far kjøper sprit isteden for mat. Selvsagt finnes det dårlige foreldre, men det er ikke det som debatten handler om.
Du tar utgangspunkt i at alle saker som havner i fylkesnemda, så er foreldrene dårlige og barna lider av omsorgssvikt. Men det er ikke alltid slik at det er best for barnet å ta det ut fra hjemmet. Et eksempel kan man lese om i denne artikkelen:
http://www.dagbladet.no/2012/03/02/nyheter/innenriks/barnevern/20501225/
«I en dom fra Oslo tingrett fra april i fjor, hvor et hastevedtak
ble opphevet og barnets mor fikk tilbake omsorgen, heter det blant
annet:
«Retten finner det imidlertid
bemerkelsesverdig at barneverntjenesten, i perioden fra akuttvedtaket og
frem til hovedforhandling, ikke har foretatt en ny konkret vurdering av
mors eller hennes omsorgsevne og heller ikke har vurdert å sette inn
hjelpetiltak for å avhjelpe en eventuell akuttsituasjon.»
Barnevernet gjør feil, men inrømmer det ikke.
Det finnes mange foreldre som har lagt seg så flate som mulig overfor barnevernet for å redde det som reddes kan fått beholde barna som de elsker og ikke hadde gjort noe galt mot. Mange av dem sitter igjen med et ødelagt eget liv og mye dårligere fremtidsmuligheter for familien.Sinnet over slike «hjelpetiltak» er mere enn berettiget. Sinnet over ubegrunnede «akutt tiltak» der barna får komme på besøk etter 1-2 uker og flytte hjem i løpet av et par måneder er nok vanskelig å slippe.
Da kan det nok skorte på å klare å diskutere konstruktivt for mange.
Dermed er det desto viktigere å høre på de som likevel klarer å være konstruktive.
Som leder i fylkesnemd målbærer forfatteren av artikkelen en synsvinkel som ikke viser noen forståelse for hva prosessen han leder gjør med barna som utsettes for den.
At foreldrenes makt over barna avløses av at andre gis makt ved at barnet sendes rundt mellom fremmede er ikke til barnas beste.
Fragmentert ansvar ved hjelp av fellesavgjørelser når et barns fremtid skal avgjøres bidrar ikke til barns beste.
Det er ikke slik at barn som sendes i fosterhjem får lov å bli i et fosterhjem inntil de er voksne eller kan flytte hjem. Noen må flytte mange ganger og blir da rot-løse. Om artikkelforfatteren bare kunne begynne å sette seg inn i hva han sender barna han fratar sitt kjente til…
Det er heller ikke slik at barn i skolealder spørres om hvordan de har det og hva deres perspektiv er før tvangstiltak gjennomføres.
Barn som brått hentes ut av skoler og barnehager med 20-30 minmutters varsel og sendes til fremmede tar skade av det uansett. Det er en urettmessig skade når barnevernet ikke en gang har en sak som de etterpå ønsker å kjøre ovenfor fylkesnemden.
At slik skjer er nettopp leder av fylkesnemd sitt ansvar siden der er akkurat denne personen som har godkjent den unødvendige belastningen ovenfor barnet. Så her er det behov for at artikkelforfatteren i sin jobb går i seg selv minst like mye som foreldre og politikere. Evnen til å ta ansvar og gjøre opp for seg når man i sin jobb har påført barn unødig skadelig belastninger ser ut til å mangle i systemet. Å rette opp i det kan være et fint startpunkt for artikkelforfatterens videre arbeid med å jobbe for barnas beste.
Slike som Geir Kjell Andersland vil aldri innrømme feil som systemet gjør. Men jeg reagerte også på det når han skrev at det er foreldrenes skyld, alltid er det foreldrenes skyld og aldri barnevernet eller fylkesnemda – må vite!
Etter å ha lest denne artikkelen må jeg si at jeg merker meg
en del ved det som du skriver
Geir Kjell Andersland, og stiller flere
spørsmål til mye av dette som du skriver om .
Merker meg først dette som står skrevet :
” La oss ikkeglemme at det er barnet som skal ha hovedrollen. Den overordnede målsetting på dette samfunnsområdet er «Barnets beste». Det er et begrep som mange ynder å
problematisere, men det er ikke så vanskelig med litt vilje til å fange barnets perspektiv.”
Du er fylkesnemndsleder nå , har vært regiondirektør
i Bufetat, region vest og advokat som har prosedert ved flere saker for fylkes-nemnda for barnevern og sosiale saker.
Synes det derfor er meget alvorlig at du ikke
velger å fortelle hva som egentlig foregår ?
Ja hva mener du egentlig med å fange barnets
perspektiv Geir Kjell Andersland ?
Hva er det vi foreldre egentlig vil ha frem som skal være til barnets beste og som du sier ” fange barnets perspektiv ”
Jo det er sannheten. Hvordan få den frem når det verken foregår noe kvalitetssikring av det som skjer i fylkesnemnda eller hos
barnevernet.
Hvordan blir barnets situasjon tatt vare på da ?
Igjen så bør det for barnets skyld , settes igang en granskning av barnevernet, for er det positivt det som skjer så vil det også komme frem av en slik granskning, men det som er alvorlig vil også da komme frem.
Når en kvalitetssikring uteblir så vet mange foreldre
at de alvorlige handlingene som skjer i barnevernet / fylkesnemda og i våre domstoler, er ikke noe som må avdekkes for hva vil skje da ?
Hva vil dem som ikke vet få vite da ?
Merker meg så dette som du skriver Geir Kjell Andersland : ” Det
reelle problemet i dagens Norge er ikke at Barnevernet griper for mye inn. Problemet er at Barnevernet kommer inn for sent når den negative utviklingen har eksplodert og bare drastiske løsninger gjenstår. Det er ikke Barnevernets skyld. Det er foreldrenes skyld. Og det er politikernes skyld. De færreste barnevernssaker hadde oppstått om ikke foreldre hadde sviktet. Barnevernet driver ikke oppsøkende virksomhet. Ofte søker
imidlertid familien frivillig bistand fra Barnevernet som fører til løsninger i hjemmesituasjonen.”
Her igjen er det som du skriver ikke sannheten , men fordi at en kvalitetssikring ikke foregår i barnevernssaker ,fylkesnemnda
eller i våre domstoler, så vil ikke sannheten komme frem .
Merker meg så dette som du skriver : ” Det er de færreste saker som ender med at Barnevernet foreslår at omsorgen for barna tas fra foreldrene. Et slikt vedtak fattes for øvrig ikke av Barnevernet, men av fylkesnemnda, nærmest en domstol, under full
rettssikkerhet. Typisk for slike saker er at Barnevernet ikke har fått slippe til med frivillige løsninger tidligere grunnet foreldrenes motstand. ”
Ja her hører vi om en økning av antall omsorgsovertakelser og det blir ikke mindre. Allerede før året kommer så kommer
det frem slik det står på denne siden http://www.alesund.kommune.no/…
Merker meg fra denne linken : ” Hvert år trenger vi over 1000 nye fosterhjem i Norge. Fosterforeldrene selv sier det er tøft, men verdt det. Ålesund deltar i kampanjen for å skaffe flere fosterhjem. Er dette noe for deg vil Barne-, ungdoms- og familietaten (Bufetat) mer enn gjerne at du tar kontakt! ”
Legger også inn denne artikkelen http://www.adressa.no/nyheter/…
Merker meg dette som kommer frem her : ” Det trengs tusen
nye fosterhjem i Norge, i Midt-Norge er det behov for 200 nye. Nå engasjerer kronprinsparet seg gjennom sosiale medier for å rekruttere flere fosterforeldre.”
Og med slike artikler så kan man faktisk stille seg det spørsmålet om hvordan man kan spå året som kommer og så uten noe form for kvalitetssikring av hva som
skjer. Meget alvorlig kan man bare si til dette.!
Merker meg videre dette som du skriver : ” Her svikter politikerne. Frp og KrF går langt i å fronte at foreldrevernet alltid er synonymt med det som er barnets beste. Gammelt tankegods trives, og man kan lure på om de egentlig mener at foreldrene fortsatt eier sine barn. Men det er dessverre ingen norske partier som hittil
har gått i bresjen for en lovendring som ville gi utsatte barn og unge en selvstendig rett til hjelp.”
Her bør du vel utdype hva du legger i det du skriver : ” …. man kan lure på om de egentlig mener at foreldrene fortsatt eier sine barn. ”
Hvem har sagt at foreldre eier sine barn ? Det handler vel mere om at foreldre vil at sannheten skal frem og at barna skal slippe å oppleve at mange ansatte i barnevernet, fylkesnemnda og domstolene misbruker sin makt. Og igjen noe som ikke kommer frem , nettopp fordi det ikke er noe kvalitetssikring her.
Foreldrevernet og hva legger du i det Geir Kjell Andersland ?
Hvor ble det foreldreansvaret og den daglige omsorgen for barn ?
Det å være foreldre innebærer at man har ansvar for sine barn eller eksisterer det ikke i din tankegang Geir Kjell Andersland ?
Og tilslutt så merker jeg meg dette som du skriver : ” Skal barnets beste bli mer enn fagre ord er det behov for både holdningsendringer og lovreformer. Barn må gis reelle
rettigheter, som får gjennomslag også når de måtte være i strid med voksnes interesser.”
KVALITETSKONTROLL OG EN GRANSKNING VIL VEL VÆRE
EN BEGYNNELSE , ELLER DET ER VEL IKKE DU ENIG I GEIR KJELL ANDERSLAND ?
Nemdsledernes oppgaver er å dekke over andre og tidligere overgrep med nye. De som barnevernet begår, og som de selv gjør seg delaktige i.
Det kaller denne nemdslederen «full rettssikkerhet». Det må være den såkalte rettsikkerhet som de offentlige ansatte nyter godt av det.
Det gjelder iallfall ikke for barn og foreldre. Fylkesnemndene har i mange år gitt ca. 97-99 % medhold til barnevernet, de.
«Full rettssikkerhet» for det offentlige, det er det.
Denne mannen fremstiller seg selv og sitt apparat som «barnas mann» og «barnas redning», men INGEN av dem er det.
Det finnes klare og MANGE tusen beviser på det.
Her underkjennes både barn og foreldre. Det er regelen, ikke unntaket.
Her er en grundig realitetsorientering til folket, gitt av nemdsleders arbeidsgiver:
Det var 2,1 tilfeller TVANGSBRUK( vold) i timen i 2010. Hver dag året rundt.Det er omtrent 2 skoleklasser daglig.For 2011 vet man ikke enda, men det økte. Det samme gjelder for inneværende år.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2012-5/id671400/
Hele innlegget i Aftenposten ser ut som et forsøk på å produsere englestatuser..
Der det ikke finnes en eneste fjær nytter det heller ikke å stable engler på beina!!
Geir Kjell Andersland er fylkesnemdsleder og er således tillagt avgjørelsen av hvorvidt foreldre i Hordaland og Sogn og Fjordane skal fratas sine foreldre. Artikkelen gir et nokså skremmende innsyn i tankesettet til en som sitter på en slik makt.
Artikkelen dokumenterer at det synes å ha spredd seg en kultur i barnevernsbyråkratiet om at de som «fagfolk» vet best, og at staten (altså i praksis byråkratene selv) er bedre egnet enn foreldre til å vurdere og ivareta barns beste.
Avgjørelsen om hva som er til barns beste blir naturligvis svært skjønnsmessig og avhengig av synspunkter og holdinger til den som tar avgjørelsen.
Dessverre er det slik at de fleste i barnevernsbyråkratiet herunder sakkyndige, barnevernsansatte osv. har gått på de samme skoler, kjenner hverandre og tenker likt om de fleste ting. Derfor er de også enige med hverandre når avgjørelser skal tas. Foreldre som har et annet syn på livet og barneoppdragelse enn byråkratiet får derfor et tøft løp i møte med byråkratene som mener å vite hva som er best for barnet.
Det går så langt at Andersland synes å mene at etablerte norske politiske partier som Frp og Krf har et skremmende og utdatert syn på barn, foreldrenes rolle og oppdragelse. Man blir fremstilt som utdatert dersom man mener at foreldrene skal ha ansvaret for egne barn og barnets oppdragelse. Hvilken rettsikkerhet har foreldre når det er folk med slike holdninger som bestemmer om de skal fratas sine barn?
Andersland glemmer dessuten fullstendig at barn ikke er «reddet» når de overtas av barnevernet. Tvert imot har vår historie en massiv dokumentasjon av grove overgrep og vanskjøtsel av barn i barnevernsinstitusjoner og i fosterhjem. Det finnes mange barn som har fått sine liv ødelagt av barnevernet.
Et godt balansert, og argumentert tilsvar. +1
Barnets beste? Jo det er flotte ord!
Kjenner personlig til en sak hvor en alenemor som i veldig mange år har slitt med store helseproblem uten at legene har kunnet stille en tydelig diagnose. Hun går fortsatt til utredning. Hun har en datter som hun selv innså at hun ikke klarte å gi henne de beste muligheter. I sin fortvilelse gikk hun til barnevernet for å prøve å få litt hjelp. Ett menneske skulle ta seg litt av datteren en helg hver tredje helg. Men det ble kortvarig hjelp da vedkommende først begynte å flytte tidene uten å g beskjed på forhånd. Noen uker senere kom vedkommende overhodet ikke. Nå brukte barnevernet utrolig lang tid før ett nytt menneske kom på banen.
Dette betyr at når noen ber om hjelp tas intet hensyn! Enden på visa ble at datteren ble omplassert. Siden intet annet alternativ forelå ble dette akseptert.
Nå er det gått 1 1/2 år og utviklingen er skremmende! Datteren får besøke mor 6 timer hver tredje helg. Overnatting kommer ikke på tale. Fosterforeldre har fått en streng oppskrift fra barnevernet om hvordan alt skal foregå. Fosterforeldre viser tydelig at de overhodet ikke ønsker kontakt med mor! Barnevernet gjør alt de kan for å sverte mor! Alt vedrørende kontakt mellom mor og datter vanskeliggjøres. Disse besøkene på 6 timene fremstilles som noe veldig negativt. Barnevernet gir en detaljert beskrivelse av hvordan disse besøkene foregår, til tross for at de så langt overhodet ikke har noen viten om hva som egentlig skjer. De mener at besøkene skal fylles med alle tenkelige aktiviteter som kino – kjøpesenter – tivoli osv. Det og ha ett nært forhold med sosialt samvær er kun negativt! At mor ikke har helse eller økonomi har intet med saken å gjøre.
De har til og med ymtet innpå muligheter for at mor bruker alkohol og medikamenter, dette til tross for at de vet mor overhodet ikke drikker en dråpe! De medisiner mor bruker er etter anvisning fra sin fastlege!
Resten av familien regnes ikke som part i saken. Ønske de å besøke eller få besøk av jenta må de avklare dette med barnevernet før det kan komme på tale. Ingen kan ta direkte kontakt med fosterforeldre for å avtale noe som helst! Dette igjen betyr at familien
splittes!
I min verden er dette galskap! Mor har selv oppsøkt barnevernet for å be om hjelp, resultatet ble at hun behandles på nøyaktig samme måte som i de saket der hvor barn tas med tvang pga. vold – mishandling osv.
Eneste lyspunkt er at mor tror at fosterforeldrene gjør en flott innsats for dattera ut fra hva hun selv forteller. Men når jente kjøres hjem for besøk er bilen med fosterforeldre borte fra tunet før jente rekker å komme inn.
Mor har via barnevernet fått innsyn i de rapporter som fosterforeldre sender til barnevernet, her beskrives kun alle feil som mor gjør, de klager på alt som gjøres og på alt som ikke gjøres. Det prates om feil ting. Det er utrolig hvor mange ting de vet om hjemmebesøkene, men det betyr ikke noe at nesten alt som rapporteres ikke har noe med virkeligheten å gjøre! Barnevernet bruker alle negative utsagn så godt de kan. Mor blir ikke engang spurt om riktigheten!
Fosterforeldre påstår at jenta ser på hjemmebesøk som negativt, det er så kjedelig sies det.
En liten tankevekker: Når jenta kommer lyser hun som ei sol, når avreise nærmer seg går sola ned og tårene kommer.
Dette du her beskriver , Per, er fakta, og det er mer enn stygt. Det er barnevernets «superoppskrift». Og den ødelegger barn.
Andersland oppfører seg som en case-study i psykopati. Det er til å humre av, om det hele ikke var så dypt tragisk, hvordan han forsøker i ikle sitt mørke, Stalinist-aktige overgrepsapparat de edleste intensjoner og betegnelser
Hvorfor får jeg assosiasjoner til eg gal, gal Mengele – som over et glass rødvin en aften, fabulerer over storheten og skjønnheten i sitt sinnssyke og menneskefiendtlige prosjekt?
…
Barnevernet har vært en gjennomgående skandale, i alle år. Man har drevet barnehjem som har vært rene pedo-nettverk med erstatningssaker i hopetall, og til denne dag så er barnevernet dessverre en oppsamlingsplass for maktmisbrukere og uskikkede som har maktet korrumpere nyansatte til et omfattende nettverk som dekker over hverandre og umenneskelighetene, i egen vinning, og med et språk og en begrepsbruk som Andersland demonstrer, som er ut av en annen verden
«barnets beste» er at de så langt det er mulig blir tatt hånd om noen som elsker dem.
Og den evnen har ikke barnevernsansatte, fordi de ikke er i slekt med barnet.
Kun når det påviselig ikke finnes noen slektsmedlemmer som kan overta omsorgen for barnet skal slikt som fosterforeldre og barnehjem vurders.
Eksempelvis er det viktigere å fremme begrepet omsorgsplikt for slektninger (at de kan «tvinges» til å overta omsorgsansvaret), enn «vilje til å være fosterforeldre».
Dette er ikke «magi», det er helt standard biologi, en faggren folk ansatt i Barnevernet er indoktrinert i å forakte.
Nei kjære vene, alle vet da vel at når barnet når en viss alder, så eier SKOLEN og systemet barnet..
Alle med barn vet dette =)
Barnevernet går mer etter trynefaktor enn noe annet, og høvler over uten skam.
Har NULL tro, etter jeg har sett med egne øyne hvordan Norge og dagens barnevern håndterer barn, spesielt mor og barn og andre familiesaker.. De er rett og slett STYGGE.
Barn selv hyler jo verre av ordet «barnevernet» enn «vampyr» det sier jo bare litt.
*redigert skikkelig stygg skriveleif*
Dessverre begynner statens kontroll på barna/foreldrene allerede ved helsestasjon, dernest barnehage og så selvsagt, som du påpeker, i skolen.
Skulle ditt barn være feks godt over gjennomsnittet evnesterk og ikke passe inn i opplærings ‘formatet’ så bruker skolen gladelig barnevernet for å få både barnet og foreldrene ‘inn i rekken’. Det samme gjelder dersom barnet har spesielle behov (sykdom, lærevansker etc) og foreldrene har en oppfatning om hvordan dette behovet skal dekkes som går på tvers av statens. Barnevernet brukes da til å tvinge foreldrene til å godta deres foretrukne løsninger gjennom, dersom foreldrene er uenig, å påstå at foreldrene motsetter seg samarbeid…Denne makten blir brukt rått og uhemmet og hele systemet støtter opp om det.
Dette handler jo slett ikke om å beskytte barn mot overgrep eller sikre dets rettigheter som rettsobjekt. Dette handler om politisk kontroll.
Det er mange slag meninger som blir fremmet av sokalte bedrevitere her i landet. Om barna ikke er foreldrene sin eiendom hvem er det da? Er det staten? Det var en viss herremann fra Tyskland som stod for et prosjekt under krigen som kan minne om en statelig produksjon. Tror ikke det var en god ordning.
Dette høres ut som et gufs fra fortiden. Statens barn … har vi virkelig ikke kommet lenger i dette landet?
Her var det mange fagre ord i fra Andersland, ja. Problemene er nok mye mer sammensatt enn det du formidler ovenfor. For det første så er jeg enig i at barn ikke er foreldrenes eiendom, men selvstendige individer med egne rettigheter. Bra Andersland! Men i Norge så blir ofte barn i stedet ansett som statens eiendom. Det kan like gjerne sies at det ofte er de voksne i staten som undergraver barns egne rettigheter. Det sier du ikke noe om.
Barn «tilhører» i utgangspunktet foreldrene fordi de har avlet dem og (stort sett) ønsket dem. Det betyr selvfølgelig ikke at foreldre har lov til å behandle barna slik de selv vil, men at det finnes bånd mellom foreldre og barn som man skal være veldig forsiktige med å rive av dersom man ikke er helt nødt. Staten og barnevern har en idologi/forståelse rundt spørsmål om tilknyttingen mellom foreldre og barn som til tider er ganske så skremmende. Denne idologien er det som virkelig burde debatteres når vi snakker om dagens barnevern
For det andre så framstiller du barnevernet på en slik måte at det virker som at den eneste feilen de gjør er å gripe inn for sent i forhold til trengende barn. Ja de gjør det også, men verden er ikke så sort/hvitt som du ynder å framstille det. Barnevernet sliter med et system som både agerer for seint i forhold til noen barn, og for tidlig eller for mye i forhold til andre barn.
Begge deler er like ille.
Du hevder at det er «full rettsikkerhet» hos fylkesnemnda, og det må du jo bare tro. I praksis så vet vi jo om flere saken hvor foreldre og barn urettmessig har blitt adskilt f.eks pga feil saksbehandling, skjev framstilling fra saksbehandlere etc, hvor fylkesnemda var de som avgjorde saken(e). Det samme gjelder i saker hvor man i ettertid måtte erkjenne at barn IKKE fikk den hjelpen de trengte, fordi saken ble avvist i fylkesnemda. Men full rettsikkerhet det fikk de alle..
I barnevernssaker så oppfatter mange foreldre at de er «skyldige intil det motsatte er bevist», hvor bevisbyrden ligger hos de «anklagede» foreldre (Ingen røyk uten ild). Dagens barnevernssystem opperer derfor ofte motsatt av de vanlige rettsprinsipper som gjelder ellers i samfunnet, og motsatt av det som definerer en reell demokratisk rettstat.
Jeg er sterkt i mot alle former for mishandling og overgrep mot barn. Jeg mener at det av og til er helt nødvendig å gripe inn og fjerne barn i fra foreldrene sine. Jeg tror også at det er flott å gi barn en individuell klageordning samt ha fokus på barns rettigheter.
Samtidig så mener jeg at dagens barnevern er en håpløs instutusjon som selv ofte undergraver både barn og foreldres rettigheter og behov. Statens rolle som de » beste foreldre» og statens idologiske synspunkter i forhold til barn/familie er det som først og fremst bør revurderes og debatteres grundig før man nå går videre.
Du sier at det bla er foreldrene sin feil at vi har et dårlig barnevern. Dette kaller jeg hersketeknikk i fra din side, Andersland. Man skulle tro at barnevernet er en feilfri «far og mor» for oss alle, hvor alle vanlige foreldre bare er veien for dem og lager bråk.
Barnevernet oppererer dessverre ofte i sin egen lille boble, med pålagt taushetsplikt om det meste. Vanlige folk har veldig lite innsikt i hva som foregår, bortsett fra når det rammer dem selv direkte, og da er det ofte for sent..
P.s Jeg vet om ei fylkesnemd hvor det har sittet voksne som selv har blitt fratatt sine barn av barnevernet pga omsorgssvikt. Disse har så vært med på å avgjøre andre persones omsorgssaker. Er det dette du mener med rettsikkerhet?
Barnevernet sliter med sitt omdømme – pga de mange feil barnevernet gjør. Andersland er imidlertid ikke villig til å innrømme at barnevernet gjør feil i det hele tatt. Det er lite ydmykt når det eksisterer en rekke saker der så har vært tilfelle.
Fra min utenforståene synsvinkel tror jeg barnevernets største handicap er at det ikke i tilstrekkelig grad ser familien som helhet, men barnet som en isolert brikke. Der barn lider, lider også mor og far – av en rekke forskjellige årsaker. Jeg tror barnevernet ville oppnådd langt større velvilje om det ble oppfattet som et organ som ivaretok hele familien, og tilrettela hjelpen ut fra dette premisset. Det biologiske prinsipp er sterkere enn noe annet, og bør ha forrang i vår tilnærming til å ivareta barns behov. Hjelpen som gis må alltid ha til formål både å sørge for at barnet har det trygt og godt, og å gi foreldrene adekvat verktøy til å bli gode foreldre for sine barn, fordi de er personene barnet i utgangspunktet har aller størst behov for.
De mange dramatiske omsorgsovertagelsene kunne iverksettes atskillig mer skånsomt, uten den fordømmelse av foreldrene som implisitt finner sted, ikke minst av hensyn til barnet selv! Det må ikke være slik at foreldre som en gang er blitt fratatt sine barn, for alltid siden skal være dømt som uskikket til å ha omgang med barna. Rehabilitering og opplæring av foreldrene bør være et parallelt tiltak til eventuelle omsorgsovertagelser, og alltid ha som langsiktig mål å gjenforene familien.
Beretningene om savn av søsken og foreldre som stadig går igjener hjerteskjærende, og noe barnevernet er nødt til å forholde seg til i fremtiden. Hvorfor barnevernet splitter søsken, er for de fleste av oss utenforstående en gåte, og hvorfor ikke nær familie i større grad brukes, har også bidratt til å gi barnevernet det dårlige ryktet det idag sliter med. Dialog med foreldrene, jevnlig kommunikasjon barna og foreldrene imellom, kontakt med slekten, også etter nødvendige omsorgsovertagelser, bør etterstrebes, fremfor å hindres, unntatt i de tilfeller der barnets liv og helse står i direkte fare. (Dersom barnevernet ser på polsk klapsing som en trussel mot barns liv, er omsorgsovertagelse en åpenbar overreaksjon. Instruksjon av foreldrene i hvordan man oppdrar barn i Norge, ville vært et langt mer skånsomt og adekvat middel.)
En mer ydmyk tone overfor allmennheten hadde uansett hjulpet mye på å gi barnevernet større goodwill blant folk flest.
Veldig godt skrevet!
Barnevernet gjør sikkert feil, men hovedgrunnen til at de sliter med sitt omdømme er at foreldre kan påstå hva de vil uten at barnevernet kan si dem imot pga taushetsplikt. Ingen vil inrømme at de er elendige foreldre så da blir det svært lett å påstå at barnevernet grep inn uten grunn.
Spør du derimot voksne mennesker som ble tatt hånd om som barn av barnevernet vil svært mange si at barnevernet grep inn altfor sent. Dette fordi foreldrenes rettigheter er svært sterke.
Dersom Barnevernets avgjørelser om tvungen omsorgsoverdragelse alltid rutinemessig ble fremlagt en åpen rettslig høring, snarere enn bare for det hemmelige politbyrået kjent som fylkesnemnda, der foreldre kan bringe de vitner de selv ønsker, så ville slike uriktige beskyldninger mot Barnevernet bortfalt, eller blitt avdekket.
På sin plass nå med en reality-check etter siste tidens innlegg/kronikker med tilhørende dels ekstremt usaklige kommentarer –
Bra poengtert av G K Andersland, at det er foreldrene og politikerne som har ansvar for sin egen misere, ikke barnevernet! De kommer inn først når et problem er oppstått .. Og dessverre ofte altfor sent og med for få ressurser.
Dette er mitt bestemte inntrykk etter å kjenne til folk som arbeider i barnevernet (meget ansvarsfulle, oppegående og reflekterte mennesker), folk som har kontakt med barnevern pga problemer og folk som kanskje burde vært mye mye tettere oppfulgt enn de er, kanskje tom vurdert barneoverdragelse til en stabil fosterfamilie i en periode, til foreldrene fikk ordnet opp i egen problematikk.
Det ligger ellers i sakens natur, at foreldre som mot sin vilje har blitt fratatt sine barn vil hate barnevernet – de har i utgangspunktet ikke samarbeidet om å løse problemene, da hadde det i stor utstrerkning ikke vært nødvendig med overdragelsen.
Det betyr ikke at de har rett i alt de sier etterpå.
Forøvrig skal selvsagt barnevernet ha sin internkontroll og rutiner som sikrer mot overgrep fra enkeltansatte innen systemet – og konstruktiv kritikk av dette er alltid på sin plass.
Hvordan er det mulig å skrive så mye direkte tull av en person som tidligere har vært både advokat og regiondirektør i BUFETAT? At en person med så feilaktige meninger sitter som Fylkesnemndleder, avslører Fylkesnemndene temmelig klart. Detter er så alvorlig at hele Fylkesnemndordningen må nedlegges, og sakene behandles i de vanlige rettsapparatet.
Hvorfor er det lagt opp til langt dårligere rettssikkerhet når det gjelder totalt uskyldige barn? Er norske barn annenrangs borgere her i landet?
Jeg er vel egentlig bare nødt til å kommentere denne;
«Et slikt vedtak fattes for øvrig ikke av Barnevernet, men av fylkesnemnda, nærmest en domstol, under full rettssikkerhet.»
Tror Andersland at begrepet «full rettsikkerhet» innebærer at man som tiltalt i en sak ikke får føre vitner eller sakkyndige som ikke er betalt og håndplukket av påtalemyndighetene, at man ikke får muligheten til å forklare seg, eller at utfallet er avgjort på forhånd? Tror Andersland at «full rettsikkerhet» i et demokrati betyr at man i praksis har en påtalemakt som stiller som både påklager, dommer og jury, samt at man den samme påtalemakten ikke har noen krav til å bevisføre og sannsynliggjøre anklagene sine, annet enn de sakkyndige man selv har betalt? Anser Andersland det som full rettssikkerhet når man i praksis ikke har noen muligheter til å overprøve dommen eller vedtaket, bortsett fra i et sivilt søksmål?
Jeg vil anbefale Andresland å ta seg en runde i denne «domsstolen med full rettssikkerhet», kanskje snakke med noen som har vært igjennom denne, sjekk ut litt statistikk (og spør deg selv hvorfor det store antallet saker iall hovedsak går i påklagers favør: over 88% fellingsrate i enhver annen domstol ville mildt sagt vært oppsiktsvekkende) og snakk med et par advokater før du utaler deg.
At Andersland tydeligvis mangler innsikt i at Barnevern og Fylkesnemd i praksis er to fingre på samme hånda; får stå på hans regning.
I enhvert annet land, i enhver annen sammenheng, ville vi kallt dette korrupsjon og justismord.
Retorikken ‘barnets beste’ er svært populært å bruke. Hvem kan argumentere mot å ville ‘barnets beste’?
Premissene for diskusjonen rundt ‘barnets beste’ er høyst politisk.
Barnet selv blir ikke regnet som kompetent til å si noe om hva som er dets beste. De er jo bare barn. Det er altså de voksne som mener noe om og forvalter sannheten om hva som er barnets beste.
Spørsmålet blir da hvem er de voksne som har kompetanse til å forstå og bestemme hva som er barnets beste. I denne artikkelen påstås det at Barnevernet kjenner barnets beste, ikke foreldrene.
Altså, staten mener å vite og ønsker å bestemme hva som er barnets beste. Foreldrene kan på den annen side ikke kreve eierskap blir det fremholdt:
«Frp og KrF går langt i å fronte at foreldrevernet alltid er synonymt med
det som er barnets beste. Gammelt tankegods trives, og man kan lure på
om de egentlig mener at foreldrene fortsatt eier sine barn.»
Jeg har lagt merke til at Aftenpostens moderator ikke godtar sammenligninger med enkelte statsregimer, så jeg skal unnlate å gjøre det. Men, når man mener at staten skal ha kontroll på reproduksjon – for det er det vi snakker om her – så snakker vi i allefall ikke om et demokrati…
Det er ikke ofte jeg er enig med KrF eller FrP, men om de mener at foreldrene er de som innehar kompetanse og er de beste til å forvalte barnets beste, så er jeg faktisk enig med de. Institusjonen Familien er under alvorlig angrep i dette landet. Barnevernet er ett av våpnene som brukes.
Og det er dette Nina Witoszek tar opp i sin artikkel. Statens overgrep mot familien.
Nei, dette handler ikke om at staten skal ha «kontroll på reproduksjon», men om at barn er egne rettsubjekter under norsk lov. Staten eier ikke barnet. Foreldrene eier ikke barnet. Barnet eier seg selv og har egne rettigheter, og det norske rettsystemet plikter å se til at barns rettigheter blir ivaretatt. En av disse rettighetene er vern mot fysisk og psykisk vold.
Det er nå engang ikke slik at foreldre kan behandle barna sine slik de lyster med det forsvaret at -Det er mine barn, så alle andre kan bare blande seg utenfor. I et samfunn regulert av lover vil man aldri kunne oppføre seg mot noe eller noen slik man til enhver tid finner for godt.
Foreldre kan fint inneha nødvendig kompetanse for å forvalte barnets beste men likevel komme i en vanskelig situasjon hvor barnets beste blir glemt eller oversett i «kampens hete» slik at barnet opplever frykt knyttet til hjemmesituasjonen eller barna opplever at foreldrene setter barna midt i skuddlinjen mellom seg uten å forstå at det er det de gjør. Da plikter barnevernet, dersom de gjøres kjent med situasjonen, å gripe inn med tiltak, for barna har rettigheter som sier at dette skal de slippe å oppleve og å leve med.
Tiltak er i første omgang rettet mot hjemmet, det vil si at barna ikke tas ut av familien men at familien tilbys hjelp og rådgiving. Problemene eskalerer når familien ved foreldrene nekter å motta slik hjelp og mener at barnevernet konstruerer problemer. Det gjør nemlig barnevernet svært sjelden. Men selvsagt kan det sitte veldig, veldig lang inne å innrømme at -Jeg er en skadelig forelder fordi jeg skader barna mine og tar fra dem den trygge og gode oppveksten de er født med retten til.
Så, hva skal barnevernet gjøre når barna viser tydelige tegn på angst og utrygghet og aggresjon, og familien ved foreldrene, de eneste som sitter med reell makt til å endre barnas situasjon så lenge barna er i foreldrehjemmet, nekter å ta i mot hjelp? Skal man da si at -Sorry, unger, mamma og pappa synes det fungerer greit, så dere får heller prøve å lære dere å holde ut med dette her. Opp med haken nå, det er mange som har det verre ute i verden…
Og det kunne selvsagt barnevernet gjort, hadde det ikke vært for at barnevernet er satt til å forvalte barns rettigheter. For barnet, for å gjenta meg selv, eies kun av barnet selv.
Poenget i min kommentar må ha gått deg hus forbi. Spørsmålet er hvem som skal forvalte barnets beste. Barnet er sitt egen rettsobjekt men ikke i stand til å ivareta sine egne interesser og rettigheter. Altså, noen må gjøre det for de.
Spørsmålet er da hvem som er best egnet til å ivareta barnets interesser og rettigheter. Er det familien eller staten?
Staten har demonstrert at de ikke har den nødvendige kompetanse. Ei heller er det prinsipielt riktig at vi skal ha en stat med så stor makt at den nærmest uten grunn kan gå inn å splitte familier. Dette handler i aller høyste grad om kontroll av reproduksjon.
Barnevernet har stor makt. Den makten blir misbrukt mer enn vi kan akseptere.