Å fjerne barn uten grunnlag, er å dømme uskyldige
I sin kronikk i Morgenbladet 19. juni leverer professor i psykologi Lars Smith en oppsiktsvekkende konklusjon: «Dersom vi mener at barnevernet skal basere sitt arbeid på grunnregelen om barnets beste, bør det lages en forskrift etter mønster av ovennevnte juridiske prinsipp: Det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgs vedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep.»
Har Smith da fortrengt at det også kan regnes som overgrep mot et barn å fjerne det fra sine (uskyldige, altså omsorgsfulle og velfungerende) foreldre? I et slikt perspektiv virker Smiths forslag helt absurd.
Smiths forsøk på å overføre det grunnleggende juridiske prinsippet (det er bedre å la ti skyldige gå fri, enn å dømme én uskyldig) til barnevernets praksis, er svært problematisk om det skal anvendes slik Smith foreslår. Hvis barnevernet fjerner barn fra familier hvor det ikke er godt nok grunnlag for det, er det nettopp å dømme uskyldige.
Ikke bare er det umyndiggjørende overfor velfungerende foreldre å bli fratatt sitt barn, det får antagelig store konsekvenser for barnet, som mister muligheten til å vokse opp med sin mor og far. Det juridiske prinsipp slik Smith vil anvende det på barnevernets praksis annerkjenner ikke hvilket overgrep dette vil være mot barnet.
Villigheten til å fjerne ti barn fra deres funksjonelle foreldre, for å ivareta det barnevernet mener er det beste for ett barn (jf. Smiths forslag), samsvarer ikke med den moral som ligger til grunn for rettsprinsippet, der det å ikke dømme uskyldige er det sentrale.
Et prinsipp om å ivareta de fleste barns beste vil innebære en anvendelse av det juridiske prinsipp i barnevernstjenesten slik det faktisk gjør seg gjeldende i rettsvesenet; heller la ti potensielt dysfunksjonelle foreldre gå fri fra barnevernsvedtak, enn å ta fra ett barn dets velfungerende foreldre.
Line Hjorth
PhD-stipendiat, Senter for Humanistiske Rettsstudier, Universitetet i Bergen
Leave a Reply