av Olav Have Holm
Min konklusjon har etter hvert blitt at det er noe alvorlig feil ved utdannelsen.
I realiteten er den på litt over to år, dvs. rundt 140 studiepoeng (tre år blir den først når man legger praksis og 15 studiepoeng for bacheloroppgaven). På så kort tid må man begrense stoffmengden og mye må utelates. Pensumlitteraturen og lærekreftene på studiet går grundig i gjennom alt som kan gå galt i et hjem under oppveksten og forklarer hva slags symptomer det medfører, men man må utelate å fortelle at et symptom kan ha mange ulike årsaker.
Studentene på barnevernspedagog utdanningen blir aldri forklart at et symptom kan ha mange årsaker og dermed blir de sittende med inntrykket at alt som er galt med et barn kan forklares ut i fra forhold i hjemmet.
Et eksempel: mor og far har full jobb, står opp med barnet kl.06 og leverer det i barnehagen 0730 for å rekke jobben kl.08. Barnet blir hentet igjen kl.1630 og lagt kl.19.
Hvis en barnevernspedagog får bekymringsmelding om barnet, for eksempel atferdsproblemer, er konklusjonen at problemet ligger i hjemmet og at det er en konsekvens av det som skjer de fire timene barnet er sammen med foreldrene og ikke de ni timene det er i barnehagen; barnevernspedagogen har aldri hørt om at noe kan gå galt i en barnehage.
De av oss som følger med i hva som skjer i domstolene vet at barnehageansatte fra tid til annen blir dømt for seksuelt misbruk av barnehagebarn, og det er god kjent at seksuelt misbruk kan være traumatiserende for barn; det er faktisk slik at barnehager bygges om slik at det er et innvendig vindu inn på rommete bleier skiftes på, det også slik at barnehager nekter mannlige ansatte å skifte bleie på barna.
Det forekommer også at man holder fast barn i barnehage for å disiplinere dem og det finnes også rapporter om barn som blir stengt inne på et rom som straff i barnehage. Det er ting som fagfolk vet er traumatiserende og skadelig for barn. Men under utdannelsen lærer barnevernspedagogene ingen ting om det og blir sittende med inntrykket av at det kun er de fire timene sammen med foreldrene som er egnet til å skade barnet.
Barnevern har ingen reel forankring til vitenskap, slik at forskning som for eksempel den om langvarig forhøyet kortisol-nivå (stresshormon) hos de yngste barnehagebarna (dette fører til permanente fysiologiske forandringer i barnets hjerne og gir atferdsforstyrrelser) er ukjent.
Når man driver undersøkelsessaken fremover er man hele tiden overbevist om at forklaringen ligger hos foreldrene og deres ferdigheter, men samtidig opptager man underveis at det ikke finnes holdepunkter for å ta barna og man blir mer og mer desperat fordi man er overbevist om at det må være noe. I desperasjonen tar barnevernet ii bruk halmstråene, de små detaljene som ikke betyr noen ting, slik som for tykke brødskiver eller for store bananbiter, far som sitter på gulvet og leker med barnet på feil måte. Man skriver et rapport om uteblivelse fra foreldremøte i barnehagen, mens man unnlater å skrive ned hvorfor, at broren til mor lå for døden på sykehuset og ikke var forventet å overleve natten.
Når man har 30 slike rapporter med halmstrå kan man sy de beste av dem sammen til et akuttvedtak med svulstig konklusjon som det ikke finnes grunnlag for. Er man heldig finner man en eller to ting som hvis man tar ut av en sammenheng virkelig redder saken.
Dette er «the art of barnevern».
Fylkesnemdleder tenker at dette må være kompetente folk, de har jo tross alt en bachelorutdanning, og de ville sikkert ikke reist et akuttvedtak med mindre de hadde en god grunn, han velger å stole på dem.
Dette er min teori om barnevernet, man har en overdreven tillit til deres kompetanse og hederlighet. Politikere, media og samarbeidende etater stoler på dem. Andre er igjen avhengig av de inntekter de genererer. Så er det noen få advokater og psykologer som er hederlige nok til å si i fra.
Leave a Reply