Barneverntjenesten i Norge har dessverre lite kunnskap om andre kulturer, man er ofte av den oppfatning at det man gjør i Norge er det beste.
Det er mye diskusjon blant innvandrere i Norge om norsk barnevern, om nødvendigheten av det store antall omsorgsovertagelser og måten disse begrunnes på. En del tenker kanskje at omsorgsovertagelsene har vært nødvendige. Dessverre har jeg i min praksis sett at dette ofte er langt fra tilfellet. Jeg er opprinnelig fra Latvia, men jobber som advokatfullmektig i Norge, blant annet med barnevernssaker.
Barneverntjenesteloven er basert på beslutninger om familier og barn som skal tas med et «faglig skjønn». Utfordringen med dette er at utdanningen til barnevernspedagoger og sosionomer er en 3-årig høyskole hvor opptakskravene ikke er særlig høye. Det «faglige skjønnet» blir ofte preget av den ansattes subjektive vurdering hvor hun eller han legger inn sine personlige holdninger, sympatier og fordommer. De ansatte hos barneverntjenesten har ofte for mye makt som i mange tilfeller ikke er i samsvar med deres kunnskap og evner. Min oppfatning, etter å ha jobbet med hovedsakelig østeuropeiske familier, er at barneverntjenesten ofte gjør mer skade mot barna og familien enn de hjelper.
Barneoppdragelse er kanskje annerledes i andre kulturer, det betyr ikke at man må fjerne barna fra familiene sine av den grunn. Min erfaring har vist at barneverntjenesten i Norge dessverre har lite kunnskap om andre kulturer, man er ofte av den oppfatning at det man gjør i Norge er det beste. Det hindrer dem i å foreta tilfredsstillende vurderinger om familier fra disse kulturene.
For eksempel kan en del østeuropeiske mødre kle opp barna sine pent, spesielt jentene. I Norge skal barna ha på dress i barnehagen og småskolen slik at de fritt kan leke ute, uansett været, men i mange land sender man ikke barna ut for å leke dersom det er dårlig vær. Jeg har opplevd å høre en lærer si i retten at på hennes skole må alle barna ha med norske brødskiver i matpakken. I en del andre land er det vanlig at barna i fritiden driver mer seriøst med musikk eller idrett enn det er vanlig i Norge. Også dette kan bli oppfattet negativt av barneverntjenesten. Også måten man utrykker seg og viser sine følelser på kan være annerledes i andre kulturer.
En del innvandrere har også mye dårligere økonomiske forhold enn gjennomsnittsnordmenn. Selv om man ikke skal legge slike forhold til grunn for omsorgsovertagelse, så ser man i praksis at dette ofte indirekte skjer likevel.
Det er heller ikke uvanlig at barneverntjenesten foretar vurderinger vedrørende foreldrenes psykiske helse uten at man kan se at barnevernsansatt skal kunne ha kompetanse til dette. Etter hvert møte med familien, blir det skrevet journaler og referater hvor familien beskrives av den barnevernsansatte. Det som står i disse blir brukt som dokumentasjon i saken og blir tillagt vekt. Foreldrene skriver selvfølgelig ikke slike journaler og referater. Deres oppfatninger blir således ikke notert på samme måte. Allerede her blir det en ubalanse i styrkeforholdet mellom barneverntjenesten og foreldrene.
I en av mine saker var det blitt avtalt at et latvisk barn skulle overleveres til latvisk barnevern. Barnevernets ansatte var svært bekymret for reisen til Latvia og spesielt for sikkerheten der. Jeg måtte roe henne ned. Etter at barnet var blitt overlevert til latvisk barnevern og hun returnerte til Norge, var hun svært fornøyd med turen og med samarbeidet. Mitt arbeid for å få barnet overført til latvisk barnevern var svært krevende og langvarig. Det opplevdes som en kamp mot sterke fordommer og holdningen om at det beste for barnet uansett var å bli i Norge.
Det er utvilsomt et traume for barna å bli tatt ut av sin biologiske familie. Noen ganger er det en nødvendighet, men i svært mange tilfeller vil barna kunne bli i sin biologiske familie slik at denne type traumer ville vært unngått. Min erfaring er at dersom barna sier at de vil til foreldrene, så blir dette tillagt liten vekt. Men dersom barna sier det motsatte, så blir dette vektlagt i stor grad.
Man ser tydelige brudd på menneskerettigheter i saker hvor barna er fratatt utenlandske familier. Ifølge barnevernloven og barnekonvensjonen skal barna plasseres hos familiens slekt eller nettverk, dersom dette ikke er mulig skal barna plasseres i fosterfamilier hvor deres språk og kulturelle identitet blir ivaretatt. Dette kan være familier som enten bor i Norge eller i opprinnelseslandet til barnet. Dette gjøres svært sjeldent i Norge. Ofte får jeg svar fra barneverntjenesten at de bruker familier som de får fra Bufetat og at Bufetat ikke har noen familier som kan barnets språk. I min praksis kjemper jeg ofte med barneverntjenesten om dette. Det er nokså vanlig at foreldrene ikke får snakke sitt morsmål med barna under samvær, det kommer ofte først i gang etter at jeg forlanger det. Dette er brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Leave a Reply