Noen barn må dessverre tas ut av sin egen familie for å få det bedre i livet og få en god utvikling.
Rystende historier med barnevern i overskriften har over tid preget mediene.
Barn har levd med vold og overgrep uten at noen griper inn. Foreldre kastes på glattcelle, barn i barnevernsinstitusjoner får ikke tilstrekkelig hjelp.
Debatten har også en internasjonal dimensjon: Vi hører påstander fra utenlandske mediehus om fortvilte foreldre og en norsk befolkning som lar barnevernet kidnappe barn med annen etnisk opprinnelse fordi de trenger genetisk påfyll.
Historiefortellerne er mange og emosjonene sterke. Felles for flere av stemmene er at barnevernet ikke fyller rollen og forventningene debattantene har.
Barnevernets formål og rolle må gjøres tilstrekkelig kjent, så det ikke utvikler seg et misforhold mellom forventninger og realiteter.
Hva er barnets beste?
I Norge er det foreldrenes ansvar å treffe beslutninger på vegne av barna. De skal ivareta barns ve og vel, gi omsorg, forsørge dem og sørge for at barnet får helsehjelp og utdanning etter evne.
FOTO: Tine Poppe
Barneloven regulerer foreldres plikter og ansvar overfor barna. Barnevernloven skal sikre hjelp og omsorg til alle barn. Barneverntjenesten skal bidra med støtte og hjelp når foreldre av ulike årsaker ikke greier denne oppgaven.
Barn og unge skal ha trygge oppvekstvilkår, og barnets beste er rettesnoren for barnevernets beslutninger.
Men hva er nå «barnets beste» og hvordan vet vi at det blir tatt hensyn til? I denne vurderingen ligger det mange iboende dilemmaer:
- Mener vi barnets beste i dag – når mor gråter, raser mot barnevernet og barnet i tårer og savn tas ut til en fremmed familie?
- Mener vi barnets beste om et år – når fosterforeldrene strever med å sette grenser og bygge gode relasjoner mens barnet sliter etter år med vold og konflikter?
- Mener vi barns beste om 15 år – når ungdommen skal søke sin første jobb?
Fagpersonalet i barnevernet har mange tidsakser å forholde seg til når de gir sine faglig funderte råd for hva som i hvert individuelle tilfelle er barnets beste.
Foreldrerollen er avgjørende
Konfliktene om å eie sannheten om barnets beste er åpenbar.
Hvem kjenner belastningen for barnet ved å tas ut av familien? Hvor stor blir skaden ved å bli i familien? Hvem vet prognosen for alternative tiltak som fosterhjem eller institusjon? Spørsmålene er mange.
Totaliteten av et barneliv er svært kompleks, men vi vet etter hvert mye om hva som ikke er bra for barns utvikling. Problemstillingene må angripes fra flere sider: hva er skadelig for – og hva fremmer – barns utvikling? I begge tilfeller er foreldrerollen helt avgjørende.
Som fagdirektorat på familie og barnevern vet vi stadig mer om hva foreldrefunksjonen betyr. Foreldreskap handler i dagens Norge om mer enn tak over hodet og mat på bordet.
Barn i utvikling trenger forutsigbare rammer, bekreftelse, anerkjennelse, tilpassede utfordringer og de trenger å bli sett og vist kjærlighet.
Det motsatte kan gi psykisk sykdom, vanskeligheter med å etablere relasjoner og problemer med å tolke andre mennesker, regulere egne emosjoner og med å lære.
Vi vet også at det kan være skadelig for barn å leve med foreldre som slår eller er i dyp konflikt. Vi vet at det kan være skadelig for barn å ikke ha rammer eller ikke bli sett.
Derfor vet vi – dessverre – at noen barn må tas ut av sin egen familie for å få det bedre i livet og få en god utvikling.
En tabubelagt utfordring
Er det slik at alle som har historier å fortelle i dagens debatt har misforstått? Trolig ikke. Også barnevernet gjør feil. Særlig skal vi lytte til barn og unge som sier at barnevernet må forklare bedre hva de gjør i sine prosesser.
Men jeg tror mange av de berørte foreldrene vil bli frustrerte, sinte og lei seg, selv med et prikkfritt barnevern.
Det å utfordre foreldreskapet er tabubelagt, og det er knyttet skam og sterk identitet til hvorvidt man fungerer som forelder.
Flere av dagens debattanter sier at systemet ikke fungerer. Nye strukturelle endringer kan være nødvendige og bør alltid vurderes. Samtidig skal vi huske at med store og omfattende endringer er det høy risiko for at ikke alt kommer raskt på plass og at kompetanse forvitrer.
Barnevernet har hatt mange organisatoriske endringer. Det ble omorganisert i 2004, endringer i loven ble vedtatt i 2013, og det er varslet enda en ny organisering. Dagens regjering har nedsatt et nytt lovutvalg.
Det er ikke sikkert at nye strukturelle endringer er svaret på de problemstillingene som reises. Barnevernsfeltet er relativt ungt og trenger en ytterligere felles forståelse og faglige retningslinjer. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ble først etablert som fagdirektorat på barnevern i 2014.
Norske kommuner har ansvaret for å forebygge, utrede og følge opp barn som trenger hjelp. De skal løpende vurdere hva som er problemet og hva som skal til for å sikre at barn ikke lever under skadelige forhold.
Der kommunens samlede kompetanse og tjenester rundt barn og unge er koordinert, samordnet og satt inn tidlig før problemene har vokst seg store, får mange barn nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.
Norges modige valg
Det er ingen tvil om at det har vært store endringer i samfunnets forventninger til barnevernet.
På 50-, 60- og 70-tallet hadde vi et samfunn som i langt større grad aksepterte vold i hjemmet, rusbruk og overgrep. Norge har gjort modige valg for å markere hva vi ikke aksepterer i den private sfære. Det er nulltoleranse for vold og overgrep, som er behørig satt på kartet og kriminalisert.
Med ny kunnskap om betydningen av god omsorg vil det også være tydelige grenseoppganger for hva som er godt foreldreskap, mindre godt foreldreskap og direkte skadelig foreldreskap.
Det handler ikke bare om slag og spark. Det handler om evne til å gi omsorg, sette grenser, se og bekrefte samt evne å regulere egne emosjoner.
Barnevernet er pålagt å vurdere disse evnene, iverksette tiltak og følge opp.
Rundt 1250 barn i Norge lever i år under forhold som er så skadelige at de ikke lenger kan bo hjemme. En omsorgsovertagelse er alltid siste utvei.
Dagens debatt gir mulighet til refleksjon og forbedring, men det er viktig at den er fundert på fakta fra et fagfelt som i sin natur håndterer de mest følelsesladde problemstillingene livet har å by på.
Mari Trommald
direktør, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
«Hvem kjenner belastningen for barnet ved å tas ut av familien? Hvor stor blir skaden ved å bli i familien? Hvem vet prognosen for alternative tiltak som fosterhjem eller institusjon? Spørsmålene er mange.»
Som lege og forsker, vet Mari Trommald at det også er helt essensielt at disse spørsmålene ikke blir hengende i luften. Det er derfor helt legitimt at også foreldre og berørte fagfolk spør om barnevernsbarna får det bedre enn de hadde det (eller med brukerorientert hjelp kunne hatt det) hjemme. Ikke minst blir dette viktig når vi vet at «slag og spark», incest og vanskjøtsel utgjør et mindretall av sakene.
Med data som viser at godt over halvparten av alle barn i institusjon eller fosterhjem sliter alvorlig på forskjellig vis, er vi som samfunn nødt til å sikre oss at ikke hjelpetiltakene i seg selv gjør vondt verre for barna.
Bufdir har et ansvar for å skaffe tilveie dokumentasjon som viser at tiltakene virker etter hensikten.
Dette er jo en artikkel man kan lese på ett minutt fordi den er svært så forutsigbar. Det lyser av politisk korrekthet hvilket aldri har hjulpet noen.
«Det handler om evne til å gi omsorg»..
Omsorg er en egenskap som man enten har eller ikke har, være seg foreldre eller ansatte. Det hjelper ingenting med doktorgrader her.
«.. det er viktig at den er fundert på fakta fra et fagfelt»
MINST like viktig, om ikke viktigere, at den er fundert på tilbakemeldinger fra foreldre og også barn som har vært i systemet. Å la fagfolk innad i systemet bedømme sine egne handlinger er jo helt borti natta.
Det hjelper lite at en direktør bruker fine ord. En direktør bør lytte til kritikk og synspunkter og gjøre noe med det, ikke komme med politisk og glattbarbert språk.
Edvard Eidem
Det eneste som er tabubelagt er kritikk av barnevernet, for det nytter ikke ta barn med begrunnelse at de trenger stabilitet og trygge rammer og så la barnet bli kasteball i 10 fosterhjem og utsatt for vold og overgrep og omsorgssvikt i barnevernets regi!
Det er noe med selvinnsikten i barnevernets ledelse som er totalt fraværende. Det nytter ikke snakke barnets beste og så produsere løgner om familien for i det hele tatt finne «noe» å ta foreldre på. Barnevernet bygger ikke på fag men subjektiv synsing, derfor blir det bare værre og værre for barn. 1000 vis av overgrep mot barn i barnevernets varetekt, 1000 vis av lovbrudd i barnevernet….
Mens barnevernets ledelse krever ansvarlighet fra foreldre opptrer de selv fullstendig ansvarsløshet. Nå nå de ansvarlige ansvarliggjøres for alle overgrepene i barnevernets regi!
Ja, du har 110 % rett, Rune.
Hvorfor skal barnevernet hele tiden sette bort andres barn til dårlige fosterhjem? Jeg bare spør. Med få unntak, så tar disse fosterforeldrene imot barn for pengenes skyld. Alle må jo skjønne hvordan det blir! Jeg anbefaler alle å søke på nettet: adressa 52 overgrep. Her skriver Adresseavisen om 52 grusomme overgrep mot barn i barnevernets omsorg. Hvem vil forsvare barnevernet??
Det store problemet her er at nordmenn generellt mangler sosial kompetanse. Så snart en norsk person får tildelt enhver form av makt eller myndighet, det må være barnevern, politi, tollere eller togkonduktører så forsvinner all logikk og medmenneskelighet!
Det store problemet er nok heller at du mangler kunnskap om hvordan et samfunn fungerer…
Morten Hansen
Et annet stort problem er at du som har lagt igjen over 4000! innlegg vil være hemmelig og ikke vil la dine kommentarer være tilgjengelige, hva er egentlig ditt problem?
Akkurat den komme taren viser hvofor ukulturen herjer ibarnevernet. Null selvinnsikt og null evne til selvkritikk..
Sosial kompetanse finnes ikke.
Enten er man omsorgsfull, eller så er man det ikke.
Man kan ikke lære seg det med noen mastergrad.
Nordmenn generelt skårer nok lavt i omsorg. Ikke mange land som lar sine foreldre råtne på gamlehjem.
Edvard Eidem
Riktig det du sier, sosial kompetanse finnes ikke – i Norge! Kanskje du ikke helt skjønner hva sosial kompetanse er for noe? Sosial kompetanse er å møte sine medmennesker med respekt, å kunne sette seg inn i andres situasjon, å kunne smile og snakke til også fremmede mennesker og ikke bare de man «kjenner»! Akkurat disse tingene mangler i Norge, norge er et koldt samfunn der «jeg» alltid går først. Min personlige mening er at dette kommer av at nordmenn ikke er vant til sosialt samvær, nordmenn er bare vante til å dytte på sauene i fjøset i Indre Innfjord, sivilisasjonen med materielle goder har kommet alt for raskt for nordmenn flest, høflig oppførsel , bordskikk og kommunikasjon er noe som mange nordmenn fortsatt mangler.
Ja du kan få sagt det du! Mesteparten som jobber i helsevesenet jobber ikke der pga av pengene de tjener! De gjør det faktisk fordi de bryr seg om andre mennesker…..
Veien til helvete er brolagt med gode hensikter.
Hei Nina. Hvorfor blander du helsevesenet inn i barnevernet? De har ingen ting med hverandre å gjøre. Bare undersøk!
Hei oddvar 🙂 skal love deg at de har mye med det samme å gjøre. Handler om å ta vare på brukeren uansett om dette er et barn, en forelder eller en som er gammel. Undersøk selv du. Jobber i helsevesenet jeg så vet nok hvordan det fungerer.
Jeg er helt enig med deg, bortsett fra ordet kompetanse i denne settingen. For meg er kompetanse forbundet med fag (tillært), og mener at mellommenneskelighet ikke kan læres (på skole / universitet).
Det er nemlig hele poenget synes jeg: En ‘tørr’ fagperson har ingenting i barnevernet å gjøre.
Edvard Eidem
Fy skam deg, Mari Trommald, at du vil skrive slikt mot bedre vitende. Har du noen gang gransket barnevernet hva de står for? Noen dager siden skriver 150 fagfolk på området, professorer, advokater, helsesøstre, psykologer, lærere og noen ansatte i barnevernet en bekymringsmelding om barnevernet i Norge (smak litt på den!): Barnevernet begår daglig grov uforstand og overgrep mot barn og foreldre. Hvordan kan du forsvare det?
Hvordan kan du og dere tillate at slikt skjer i Norge? Hvilke lover og paragrafer har gitt deg tillatelse til dette? Ja, jeg bare spør, for dette er så ille at det er ingen av oss som forstår det. Tør du Mari Trommald neglisjere et stort antall fagpersoner i Norge som gjennom til sammen mange hundre års erfaring i barnevernsarbeid har sett grove overgrep. Tør du virkelig det? Disse folka er bekymra for deg, du er hovedpersonen, bekymra for det du gjør. Du mener kanskje at de farer med tull og fanteri, Ja, ja, men du har jo bare noen års erfaring, og så tør du ta til motmæle!
Alltids artig å se barnevernet avvise enhver kritikk og hardnakkket påstå at de gjør en god jobb. Ja, det er mange barn som trenger deres hjelp, men vi kan ikke godta en eneste feil i denne etaten fordi en feilaktig avgjørelse kan fullstendig ødelegge et barn og en hel familie. Jeg stoler ikke på barnevernet fordi jeg på nært hold har sett hvordan de holder på. Det er bare tull at omsorgsovertagelse er siste utvei. De lyver i møtereferat, synser uten faktagrunnlag, vinkler alt negativt, fremhever aldri foreldres positive egenskaper, og de klarer ikke ta kritikk på noe som helst.
Ja, det kreves en systemendring, en strukturell endring. Dere må innføre kvalitetssikring slik alle andre seriøse bedrifter slik at dere kan lære av deres feil og få lik praksis i alle kommuner. Nå kommer det dessverre an på hvilken saksbehandler og bv kontor man møter, om man får beholde unga sine.
Tja. Jeg har nå mappa mi liggende foran meg hjemme, og det står både positive og negative ting om min mor i den mappa. De fleste jeg kjenner som har noe med BV å gjøre har ganske liknende opplevelser.
Ja Bjørn, det er slik som du skriver. Du skriver at «vi kan ikke godta en eneste feil i denne etaten fordi en feilaktig avgjørelse kan fullstendig ødelegge et barn og en hel familie.» Og det er det som er saken, vi kan ikke i dagens Norge godta
at mennesker blir ødelagt av statens maktapparat, og under påskudd av at de skal hjelpe. Ja, takke meg til for en hjelp. Tenk å ødelegge mennesker bare fordi noen ansatte i barnevernet mener ditt og datt. De er totalt inkompetente sier professorer og 150 andre fagfolk og eksperter innen området. NIBR gjorde for litt siden en undersøkelse. Over en 11-års periode var det 150 barn som tok selvmord, barn som var i barnevernets omsorg. Hvilken omsorg fikk disse barna, spør jeg. Tenk hvilke lidelser som ligger bakom ett eneste selvmord, og her snakker vi om 150, og mange flere pga store mørketall. Og den som forårsaker selvmord, bedriver selv et mord. Er det ingen i norske myndigheter som forstår dette? Hvor er politiet og helsevesenet? Barnevernet i Norge er så horribelt at vi kan ikke fortsette slik. Noen må stoppe galskapen.
Hvor er kildene dine?
Jo Janne, du søker på Google. NIBR så får du opp rapporten fra undersøkelsen de gjorde. Så søker du på barnevernet. Da får du opp Nyheter, og videre de siste artiklene fra Aftenposten, VG og andre aviser. Der finner du: Fagfolk som sender bekymringsmelding om barnevernet. Og slik kan du lete videre. Les deg opp på temaet. Lykke til. Dessuten har jeg fulgt med barnevernet i mange, mange år.
Det er ikke å oppgi kilder. Legg inn nettstedet hvor jeg finner dette i kommentaren din, så blir alt mye enklere. Og jeg er barnevernsbarn så jeg har også fulgt med i mange, mange år og faktisk lest meg opp.
«En omsorgsovertakelse er alltid siste utvei.» Jeg ønsker at Mari Trommalds påstand var riktig, og trodde også at det er slik, inntil jeg for noen år siden kom i nær kontakt med barnevernet i Arendal. De rev de en baby ut av mors armer like etter fødselen, til høylytt gråt og klage fra alle kvinnene som var møtt frem på fødeavdelingen for å gratulere og støtte den fødende. «Jeg måtte slippe henne,» sa barselkvinnen. «Jeg var redd NN i barnevernet skulle rive babyen i stykker».
Mor fikk piller for å drive morsmelken tilbake. Barnet, hennes eneste gjenlevende biologiske slektning, født i Norge, røvet fra henne av det norske barnevernet, fikk aldri en dråpe. Barnevernet fratok henne sin mor, foreldrenes språk, religion, kjennskap til sitt opphav og deres historie og de afrikanske kulturene hun nedstammer fra.
Mors forbrytelse? Å være flyktning med traumer fra borgerkrigen i Somalia, å ha mistet alt, så da kan barnevernet også ta hennes eneste barn med begrunnelsen at mor ville trenge støtte, og i stedet støtte en hvit, norsk familie, med etter hvert tre egne barn, med flere hundre tusen kroner i året.
Klage på saksbehandlingen og fremgangsmåten ble avvist av Fylkesmannen i Aust-Agder. Begrunnelsen var: Fylkesmannen fører ikke tilsyn med innvandrere.
Mari Trommald. Hvem kan tro at slikt kan foregå i Norge? Man tror det ikke før man ser det, og ser det ikke før man tror det.
– » Det handler ikke bare om slag og spark. Det handler om evne
til å gi omsorg, sette grenser, se og bekrefte samt evne å regulere egne
emosjoner. Barnevernet er pålagt å vurdere disse evnene »
Med all respekt – Hvilken faglig psykologiske kvalifikasjoner har barnevernsansatte til å vurdere foreldres emosjoner m.v ?
Barnevernsansatte arbeider ikke i et vakuum. De innhenter vurderingen fra andre etater når de har behov for det.
Morten Hansen
Det er ikke nødvendigvis, Morten Hansen. Jeg ble kjent med ett barnevern som utestengte andre etater. Og da snakker jeg heller ikke om vurdering av mine evner som mor.
Men hvilken hjelpetiltak som var best egnet på en gutt med ASD. Gale hjelpetiltak ødelegger mer enn de kan hjelpe. Spesielt om barnet er i en medisinsk setting som tilsier at man må være nøye med settingen rundt barnet.
Ingenting er en verre trussel for barns rettsikkerhet enn å ha stor tro på at systemet er ufeilbart.
Flott at Bufetat endelig kom med i diskusjonen. Takk for god oppklaring Mari Trommald.
Jeg har imidlertid et spørsmål angående avgjørelser for barnets beste. Og tenker da spesielt på de mest skadede barna under barnevernets ansvar.
Gode observasjoner faller på dem som har størst nærhet til barnet, og kompetansen der er stor, og med ekstern hjelp, tverrfaglig variert. Det skjer imidlertid at den kompetansen ikke blir hensyntatt av behovet for oppfylling av budsjettansvar. Med det resultat at mange barn får et fellesskap med negativ påvirkning, og lite mulighet til dokumentert nødvendig individuell trening. Eller de får ikke den bemanning de trenger for tilfredsstillende trygghet.
Det jeg spør om blir derfor om det planlegges for at barnets beste skal kunne veie mer enn budsjettets beste? Altså om det er planer for å flytte budsjettansvar til et kompetansenivå nærmere barnets behov? Og la ansvar for barnets beste bli et større jobbkrav enn, det for trange budsjettets beste?
Alle kan vel være enig i alt du sier her. Men hvorfor rive et barn utav hjemmet av den grunn? Ikke engang rus og psykisk sykdom er grunn nok til varig omsorgsovertagelse. Min teori er at barnevernet bruker omsorgsovertagelse fordi de ikke er kreative nok og oppfinnsomme nok til å bruke metoder som ville virke. For eksempel hvis en familie har klapset til en unge og det er mye roping og kjefting, hvorfor får ikke en slik familie en oppfølger som kommer daglig til denne familien? Hadde familien fått daglig besøk i et år eller to, kombinert med terapi, ville barnet garantert blitt reddet. Dessverre velger barnevernet primitive løsninger.
Rus og psykisk sykdom er som regel ikke årsaken til omsorgsovertakelse, men det som medvirker til omsorgssvikt og/eller overgrep, som i ytterste konsekvens kan føre til omsorgsovertakelse.
Det er bare i helt ekstreme tilfeller at lengre eller varig omsorgsovertakelse blir brukt, og i de aller, aller fleste saker blir andre tiltak prøvd før omsorgsovertakelse foretas.
Men dersom barnevernet får melding om at barnet utsettes for vold i hjemmet, så er de nesten forpliktet til å skille barn og foreldre midletidig og ta dem inn til avhør, hvilket av rent praktiske grunner ikke akkurat kan varsles i god tid i forveien. Og når det kanskje ikke er mulig å få tak i foreldres advokat på kort varsel, da må de gjerne vente det ene stedet politiet har å gjøre av dem, nemlig i arresten.
Det høres fornuftig ut. Problemet er at skjønnet man skal utvise mangler på toppen i systemet, og da blir det dårlig resultat lenger ned i systemet også. Barneombudet er så ivrig at hun uten betenkeligheter nærmest legitimerer et system med angiveri. Politikere mener at nærmest uinnskrenket overvåking som Datalagringsdiektivet la opp til er helt i orden. «Hvis vi kan redde ett barn, så er det verd det» uttalte Helga Pedersen. Det er flott å være ivrig, men vi må skjønne at politistatlige metoder, om enn aldri så fristende, ikke hører hjemme i en rettsstat. Omfattende angiveri, stadig mere sofistikerte krav for foreldrerollen kombinert med totalitær overvåkning er ikke veien å gå.
Du sporer av debatten. Det barnevernet har fått kritikk for i mange år er overdreven omsorgsovertagelse. Vold sier du?
Ja, barnevernet i Norge har en definisjon av Vold, som hele verden kritiserer de for. Det er ikke vold, at en stresset far eller mor i et ukontrollert øyeblikk rister et barn. Det kan være perioder i en familie med stort press økonomisk og sosialt. Da kan selv den beste far eller mor komme til å gjøre noe med et barn i affekt. Ingen land i verden uten Norge bruker omsorgsovertagelse pga slike bagateller, og som lett kunne vært løst med litt oppfølging, familieterapi og kontroll av familien. Du skiller ikke et barn fra evig fra far og mor pga et lite klaps?? Det er dette barnevernet ikke vil snakke om. Å ikke smøre inn barnet sitt med solkrem i solsteika, er mer barnemishandling en et uvørent klaps.
Ingen mister omsorgen for barna sine fordi de bare har gitt dem «et uvørent klaps». Om noe er avsporing, så er det slike påstander.
Hva angår barnevernets «overdrevne» omsorgsovertakelse, så er det jo interessant å se hvem det er som kritiserer dem for det. Det er ikke mange pedagoger eller andre fagfolk som er av den mening at de omsorgsovetakelsene barnevernet foretar er feil.
Det som derimot er kritikkverdig er at stramme budsjetter gjør tidlige intervensjoner med tiltak vanskelig, og at skole, barnehage og helsestasjoner ikke melder fra -ta bare den beryktede Christoffer Kihle-saken, hvor ingen kontaktet barnevernet.
Det du sier er feil, feil, feil. Foreldre i Norge mister omsorgen pga «uvørne klaps». Har du ikke skjønt at det er det hele verden kritiserer barnevernet for?
Vis da til ett eneste eksempel hvor det du påstår er tilfelle.
Hvordan i alle dager kan du Anders som ikke har peiling på de reelle forhold i norsk bv uttale deg om hva du mener foregår. Du kan gjerne plukke ut f.eks 10 rettsige avgjørelser i bv-saker, sjekke hvor mange, uvesentlige, negative og bagatellmessige forhold det legges vekt på for de som avgjør omsorgsovertakelser.
Deretter kan du sjekke hvor overfladisk ethvert fosterhjem blir vurdert, og da se hvor stor forskjellen er. Det burde naturligvis vært langt grundigere sjekking av ethvert fosterhjem, i forhold til ethvert biologisk hjem. Alle bør naturligvis innse så åpenbare forhold.
Jeg ser du er engasjert Noralf. Men det blir litt rart når engasjementet ikke viser faglig kunnskap.
Når du kun kritiserer meningsmotstanderes kompetanse uten å vise kunnskap selv, da viser du kun kompetanse til meningsløs kritikk.
Hva med å fortelle nøyaktig hva du har funnet, hvor og hvordan? Og så forklare hva som er åpenbart i forhold til dine funn?
Slik kan du kanskje klare å vise annen kompetanse enn konspirasjons universitetet.
Etter som du Vestvik er så ekstremt opptatt av faglig kunnskap, er det meget rart at man ikke engang kjenner det overordnede og aktuelle lovverket. Hvis kunnskapen deres ble brukt sammen med f.eks. Grunnloven, ville forholdene i norsk bv blitt totalt forandret over natta, så kom ikke å prøve å rakke ned på oss som har minst 15 års erfaring med både bv og norsk rettsvesen.
Ja jeg ser du påstår å ha den 15 årige erfaring med bv og rettsvesenet. Men så stopper det liksom der og resten blir kun underkjenning av den kompetente diskusjonen. Hvorfor ikke heller dele det konkrete du har fått ut av de 15 årene med erfaring.
Å kun hevde erfaring uten å kunne dele erfaringens innhold gir ikke troverdighet.
«Hele verden» kritiserer barnevernet for å gjøre for mye samtidig som de kritiserer barnevernet for å gjøre for lite. Det er ingen som mister omsorgen pga «uvørne klaps».
Morten Hansen
Barnevernet har en kynisk null-toleranse for klapsing, det vet ikke stakkars øst-europeere hvor noen klapser sine barn, eller folk fra Afrika, eller de fleste land i verden.
«Det handler ikke bare om slag og spark. Det handler om evne
til å gi omsorg, sette grenser, se og bekrefte samt evne å regulere egne
emosjoner. Barnevernet er pålagt å vurdere disse evnene, iverksette tiltak og følge opp.»
Barnevernet kommer på banen når skaden ellerede er skjedd. Dette er for sent.
Hvis vi vil ha et fungerende «barnevern» må vi introdusere begrensninger på hvem som får lov til å sette barn til verden. Mange er uskikket til denne rollen. Det bør ikke lenger anses som en menneskerett å få sette barn til verden. Det bør innføres et førerkort for foreldre hvor visse grunnleggende kvalifikasjoner må oppfylles før en kan få tillatelse til å ha barn. I en overbefolket verden bør vi nå begynne å satse på kvalitet og ikke kvantitet. Dette vil være et reellt og preventivt barnevern.
Det som du foreslår er eugenikk og skal IKKE bli lov. Har du lært ingenting fra andre verdenskrig? Fysj.
Nei, det er ikke eugenikk jeg foreslår, men sunn fornuft som vil virke til barnets og samfunnets beste. Jeg forstår at dette kan misoppfattes som eugenikk, men det er en kortslutning.
Eugenikk er definert som: Eugenikk (gresk ευγενής [eugenés] = «av god avstamning»), også kjent som rasehygiene eller arvehygiene, er en anvendt vitenskap og et sosialpolitisk program som tar sikte på å forbedre arvelige egenskaper i en befolkning.
Det jeg foreslår har for det første ingenting med rase å gjøre og lite med arvehygiene å gjøre. Og det vil etter hvert som vi kommer til sans og samling ganske sikkert bli lov. Rasjonalitet vil i lengden overvinne propaganda.
Slik det er i dag er det mange barn som blir født inn i et lite helvete hvor foreldrene helst ikke skulle hatt barn da de ikke er skikket til oppgaven av forskjellige grunner. Dette er ikke eugenikk. Den viktigste og kanskje vanskeligste oppgaven i samfunnet blir i dag overlatt til mange uten noen som helst krav til kvalifikasjoner andre enn at de er utstyrt med kjønnsorganer. Dette kan ikke være riktig.
Det å forbedre de arvelige egenskapene i befolkningen er også en helt annen diskusjon. Det vi snakker om, eller i hvert fall det jeg ønsker å snakke om, er hvordan vi kan forhindre barns lidelser.
Bare si ifra når vil du introdusere sånne regler, da vil jeg flytte fra Norge. Jeg er sikker om at jeg ville få en sånn lappe, fordi jeg stoler på mine foreldreevner, men jeg ville ikke bo i et sånt land, uansett hvor rikt og avansert det er. Det du foreslår er ikke rasjonalitet, det er skremmende fascistisk tankegang som ignorerer menneskerettigheter. Nyt det om du vil, men alene, uten oss andre.
innlegget dit er ikke det som er aktuelt nå. Det barnevernet for tiden er kritisert for er overivrighet etter å gripe inn med omsorgsovertagelse. At barnevernet ikke griper inn der de skulle gripe inn, det vet vi alle.
Joda, jeg skjønner jo hva den aktuelle debatten handler om, men jeg ville bare prøve å utvide rammene en smule. Og da er det nærliggende å tenke på hvilke preventive tiltak som vil tjene barn best. Kanskje er ikke tiden moden for slike tanker ennå, men at det vil komme, det er jeg ganske overbevist om.
Det er ellers interessant at en nevner menneskerettigheter. Men er det ikke like så mye en rettighet å få vokse opp i et hjem som kan sikre en harmonisk oppvekst og gode kår?
Hvem bestemmer vilkårene? Hvem setter rammene for harmoni og gode kår? Tror du det er likt for alle? Tror du det er likt for Mohammed fra Oslo, Ola fra Oppdal eller Linda fra Kirkenes????? Herregud…
Lista bør legges litt høyere enn fungerende kjønnsorganer. Det er alt jeg sier.