Åpent Brev
Minister Audun Lysbakken
Barne-, likestillings- og inkluderings departementet
Januar 2011
Dyp krise i Barnevernet. Tid for akuttvedtak.
Som en meget opprørt og bekymret norsk statsborger skriver jeg dette brevet for å fremme forslag til foreløpig løsning på de problemer – ukultur, lovbrudd og umenneskelig fremferd – som har fått lov til å utvikle seg innenfor de mange etater og ledd som skal yte barneverns-tjenester. Jeg vil ikke gå i detalj når det gjelder disse omfattende problemene, siden jeg er vel vitende om at mange andre, i form av avisartikler, bøker, brev, opprop, demonstrasjoner og facebookgrupper, allerede har gitt meget klare varsler – både om de enkelte problemområder og omfanget av disse.
La meg bare påpeke ett område som hittil ikke er belyst så grundig, den økonomiske siden. Der hvor økonomiske interesser kryper inn i sosial velferd, vil grådighet, urett, og tvilsomme avgjørelser lett komme inn, og korrupsjon, synlig og usynlig, vil ha god grobunn.. Vi ser allerede at ’skjulte’ anbudsrunder for barnevernstjenester, og kontrakter som er tildelt helt uten anbud, gir signaler om dette.
I norsk barnevern er man nå ved et punkt der store statlige overføringer tilbarnevern fører til store private investeringer ibarnevern. Vi ser at store internasjonale aktører, som private investeringsfond, investerer store summer i norsk barnevern. Profitten er garantert, og kan lett skjules i ’paradiser’ gjennom infløkte selskapskonstruksjoner, mens mindre aktører av alle typer og profesjoner, med mer eller mindre avhengighet av de statlige midlene, tilegner seg sin del av kaken i et spill som bare unntaksvis vil yte virkelig hjelp til barn i en vanskelig situasjon.
Vi ser også at aktører som tilbyr barnevernestjenester går ut i media og hevder at deres ambisjon er å bli størst ’i markedet’. Hvilket marked? Vi vet at private firmaer med et produkt de vil selge, setter mye inn på å ’skape behov’, eller ’marked’ for de produkter eller tjenester de tilbyr. Det ville være rart om ikke aktørene i barnevernsindustrien gjør det samme. Er det da ikke en mulighet for at ansatte i offentlige barnevernstjenester kan bli påvirket til å anstrenge seg ekstra for å fylle med ’hjelpetrengende barn’ slike institusjoner som så overbevisende markedsfører sine tjenester i blanke brosjyrer med appell til følelser og instinkter? Jeg vil tro at det kan være sannsynlig.
Vi ser også at Barnevernet selv bruker følelsesladede markedsføringsmetoder når de søker etter fosterforeldre. Når jeg leser slike utspill, får jeg en kvalmende følelse, selv om jeg vet at intensjonen er god. Også barnevernet fremhever ’kompensasjonen’ som fosterforeldre vil få. Her skapes det også et ’marked’. Med en ’stall’av utvalgte fosterforeldre over hele landet, er det da ikke en mulighet for at barnevernsansatte vil føle et press for å fylle disse utvalgte fosterhjemmene så fort som mulig – og før støttetiltak er forsøkt satt inn for barnet/familien, slik loven tilsier? Jeg frykter det verste. Når markedsførings-språk og profittjag kryper inn (også for fosterforeldre spiller økonomisk vinning inn), skyves medmenneskelighet og myke verdier i bakgrunnen. Og mantraet ’barnets beste’ er så vagt, at det kan bøyes i den retning ’markedet’ krever. Man kommer lett på ville veier i et slikt system.
Et slikt penge/profitt-basert system for barnevern koster, og vil koste, norske skattebetalere enorme summer, samtidig som selve grunnlaget for samfunnet, familiene, rives i stykker – med de negative følger dette vil få på lang sikt, også økonomiske. Den harde virkelighet er at Norge er i ferd med å skape en barnevernsindustri, som tross de beste intensjoner, desverre bare kan karakteriseres som en type skjult ’barnehandel’. Vi ser allerede at medlemmer av storfamilier, med utmerket skussmål, vrakes som fosterforeldre av barnevernet – til fordel for utvalgte ’godkjente’, godt statsbetalte fosterfamilier. Jeg ser for meg at vi kan vente oss flere ’Bastøy’-liknende filmer i fremtiden, hvis man ikke raskt snur den retningen norsk barnevern har tatt.
Jeg er klar over at et rådgivende panel er satt opp av departementet. Dette kan på sikt gi positive endringer, men problemet er av en slik art – så stort, og så akutt – at det ikke er tid til å vente på panelets uttalelser og råd.
Hver eneste dag utsettes barn og familier for stress, trakassering, lov- og regelbrudd som i ytterste konsekvens kan resultere i omsorgsovertagelse, med alle de negative resultater dette beviselig gir for barn og foreldre/familier – og på lang sikt for hele samfunnet. Og retts-sikkerheten, hvordan er det med den? For mennesker som i en fra før vanskelig situasjon utsettes for feil-tolkninger, regelbrudd og overgrep fra barnevernet, er den nærmest ikke-eksisterende.
Samtidig leser vi i disse dager om barnevernets totale mangel på inngripen i den alvorlige Alvdal-saken, tross gjentatte bekymringsmeldinger og tilgang til uomtvistelige bevis.
For å oppsummere mitt syn: barnevernet – hele systemet – er i dyp krise. Det er ingen annen måte å beskrive tilstandene på. En krise så dyp og omfattende at en unntakstilstand må innføres!
Ved landsdekkende kriser er det myndighetenes plikt å sette igang øyeblikkelige tiltak for å avhjelpe/løse den oppståtte situasjonen. I barnevernskrisen er tiden inne for å gå meget raskt ut for å hindre at problemene eskalerer.
Forslag til Akuttvedtak
1. Innfør, med øyeblikkelig virkning, et moratorium for alle saker innen barnevernet som er under utredning for omsorgsovertagelse; med unntak av de saker som omfatter klare og alvorlige kriminelle forhold – dissse må uten opphold overføres til politiet (helst en egen enhet).
Moratoriet må også gjelde saker som allerede har fått en dato for behandling i fylkesnemnder over hele landet.
2. Fokuser på støttetiltak. Barnevernets fokus i de sakene som dekkes av moratoriet må øyeblikkelig bli satt på støttetiltak for barna og familiene det gjelder; og i fullt samarbeid med foreldrene, slik loven tilsier.
3. Kalkuler hvilke økonomiske besparelser for staten som vil følge av et moratorium for omsorgsovertagelse. Sett av en tilsvarende sum som fordeles proporsjonalt til de kommuner som har slike saker gående. Bruk av disse midlene må øremerkes for diverse støttetiltak for de berørte familiene i den perioden moratoriet varer.
Barnevernet og de berørte familiene må i samarbeid enes om hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige. Mest sannsynlig, vil dette dreie seg om relativt enkle, praktiske tiltak, som vil gi meget positive utfall for barnet og foreldrene.
4. Følg sakene som omfattes av moratoriet i et par år – minst. Gi helt uavhenginge (dvs. uten bindinger til barnevernet i noen form) forskere i oppdrag å følge utviklingen i familiene, og utarbeide rapporter. Disse forskerne må ikke ha tilgang til barnevernets sakspapirer, eller andre dokumenter som tilhører saken!
De fire punktene ovenfor kan settes i verk umiddelbart. Ingen lovendringer er nødvendige – dette må behandles som en unntakstilstand.
Et slikt moratorium for omsorgsovertagelser vil skape ro i systemet. Man trenger tid til å sette et grundig søkelys på alle ledd i offentlig barnevern som pr. dags dato ikke fungerer, men som tvertimot skaper tragedier og traumer i menneskers liv. Et helt nytt barnevern må fremstå som et resultat av disse grundige overveielsene!
Noen av mine håp for ’det nye barnevernet’:
- Det nye barnevernet må fritas for alt forarbeid som har med omsorgsovertagelse å gjøre.
- Det nye barnevernet skal kun ha til oppgave å tilrettelegge hjelpe/støttetiltak i samarbeid med foreldrene/barnet.
- Fylkesnemndene kan dermed nedlegges.
- Omsorgsovertagelser må bare finne sted i ekstreme tilfeller hvor kriminelle handlinger ligger til grunn. I slike saker må politiet ha ansvar for undersøkelser (helst en egen landsdekkende enhet)
- Saker som dreier seg om omsorgsovertagelse må gå i det vanlige rettssystemet.
-
Bekymringsmeldinger må sendes til politiet – ikke til barnevernet.
Jeg skal ikke gå mer i detalj i dette brevet, selv om jeg har flere synspunkter som muligens kunne være konstruktive i den prosessen som departementet har startet.
Rent samfunnsøkonomisk er jeg ikke i tvil om at et barnevern med fokus på hjelpetiltak og støtte vil være atskillig rimeligere for staten, og vil gi virkelig støtte for dem som søker/trenger hjelp.
Det vi slett ikke trenger er et ’barnevernmarked’, med ymse private tjenester av mer eller mindre tvilsom kvalitet, hvor firmaet ser barnet som skal hjelpes som et’profittsenter’. Det er et ikke ukjent fenomen, at det stilles tvilsomme diagnoser på et barn, som automatisk gir høyere dagrater for aktørene i barnevernindustrien – det være seg institusjoner eller fosterforeldre. Jo flere ’diagnoser’ pr barn, jo bedre inntjening for aktørene. For staten vil det bli et bli et pengesluk som aldri kan fylles. For barnet og familien kan det bli totalt livs-ødeleggende.
Jeg gjentar: krisen i dagens barnevern er så dyp og omfattende at noe må gjøres raskt. Jeg har, som tidligere sagt, bare nevnt noen av krisens elemententer i dette brevet.
Med politisk vilje og rask handling, kan mye reddes.
Det er mitt inderlige ønske at et moratorium vedrørende omsorgsovertagelser i barnevernets regi settes i verk umiddelbart.
Med vennlig hilsen
Anne Grethe Eckmann
Leave a Reply