Nina Witoszeks fremstilling av Barnevernet er en større del av den norske virkelighet enn vi ønsker å tro.
Nina Witoszeks påpekninger om totalitære trekk ved «det norske godhetsregimet», belyst gjennom en omsorgsovertagelse fra Barnevernets side, er blitt møtt med sterk kritikk.
For undertegnede, som har vært involvert i en rekke barnevernssaker som sakkyndig psykolog, fagkyndig meddommer, veileder for Barnevernet m.m., er imidlertid Witoszeks fremstilling en mye større del av den norske virkelighet enn vi ønsker å tro.
En annen erfaring
Når barneombud Reidar Hjermann kritiserer Witoszek for ikke å bygge på fakta i den saken hun anfører som grunnlaget for sin kritikk, er han tydeligvis i den tro at faktagrunnlaget vanligvis er vesentlig bredere enn det hun antyder. Han går ut fra at den faglige og vitenskapelige kompetanse og gode skjønn ivaretas gjennom Barnevernets lovpålagte tilnærming. Etiske retningslinjer, tilsynsordninger, og uavhengige organer som skal godkjenne omsorgsovertagelse, forventes å være sikringsmekanismer som skal hindre «justismord» og brudd på menneskerettigheter. Slik vil vi gjerne ha tillit til at systemet fungerer, men undertegnedes erfaring er en helt annen, dessverre.
Barnevernets og sakkyndiges oppgaver er særdeles krevende og fordrer høy kompetanse på en rekke områder. Denne kompetansen er oftere enn vi venter fraværende i de intervensjons- og undersøkelsesprosesser som kreves i forbindelse med omsorgsovertagelse. Det fattes dårlig funderte beslutninger som rammer de involverte meget hardt. Samtidig er spesielt sakkyndiges definisjonsmakt i rettssalen betydelig. Dommeren legger ansvaret over på de sakkyndige og slutter å utøve eget godt juridisk skjønn. Slik bygger den ene dårlig funderte beslutningen på den annen.
Witoszeks fremstilling er altså slett ikke fremmed for oss fagpersoner som har gått enkeltsaker nærmere etter i sømmene og sett hvordan sikringsmekanismene i realiteten fungerer. En del familier, norske så vel som utenlandske rammes. Særlig hardt er det for de familier som ikke har store ressurser, hverken økonomisk eller sosialt til å føre sin egen sak og få gehør for denne gjennom rettsapparatet.
Nødvendig debatt
Når Hjermann avslutter sitt innlegg med å påpeke viktigheten av en debatt om hvilke utfordringer barnevernet står overfor, er jeg mer enn enig. Det er på høy tid med en kritisk gjennomgang, ikke bare av Barnevernets arbeid og kompetanse, men like mye av de sakkyndiges metodebruk og observasjonsgrunnlag, deres frie status i forhold til barnevernet som oppdragsgiver, samt av rettsvesenets uavhengighet.
Witoszek skriver i sin kronikk 17 februar: «I hver institusjon som er del av et stort, mektig system lurer et totalitært regime – et potensielt politbyrå som foreskriver normer og fordriver innlevelse og medfølelse». I mange tilfeller er det dessverre spikeren på hodet. Witoszek bidrar her til å reise en viktig debatt som ikke bør stilne før vi ser realitetene i øynene og tør se kritisk på inkompetanse og maktkonstellasjoner i vårt eget samfunn.
Einar C. Salvesen Spesialist i klinisk psykologi
Leave a Reply