Hvem skal elske barnevernsbarna?
For omtrent et halv år siden la Regionalt kunnskapssenter for barn og unge frem en rapport der det fremkom at 7 av 10 barn som bor under offentlig omsorg, har minst én psykisk lidelse som de i liten grad får hjelp for. Rapporten er en av mange eksempler innenfor de siste års forskning hvis funn stadig peker i samme retning; barna våre, med staten som foreldreskap, har det ikke i nærheten av godt nok.
Så hva gjør vi? Begreper som «samhandling, endringer i systemet, en helhetlig tankegang og innsats» er et utvalg ord og begreper jeg til stadighet møter på, og som kan virke som en løsning på ethvert stort og komplekst problem. Jeg skal ikke argumentere for at det ikke er det, fordi det er jo tross alt endringer vi trenger. Ordene er imidlertid intet mer enn fine ord, når vi glemmer å bruke de som hjelpemiddel til konkretisering og planlegging av hva, hvor og når, gitt målet og hensikten det skal virke mot. Uten disse elementene mister ordene sin betydning, og da hjelper det ikke lenger hvor mange ganger vi gjentar dem. Det gjør det faktisk bare verre.
Ta eksempelvis «samhandling». Vi vet at det i mange tilfeller er dette som skal til. Samhandling mellom de ulike instansene er en forutsetning for et helhetlig sikkerhetsnett rundt det enkelte barn. Diskusjonen om hva samhandling skal være, har imidlertid dreid seg i retning av å handle om hvem som har ansvaret for hva, i stedet for at den enkelte instans tar innover seg det faktiske ansvaret de besitter, og utøver dette i sin praksis. La meg si det slik – det hjelpetrengende mennesket bryr seg fint lite om hvordan systemet er bygd opp eller hva som inngår i hjelperens stillingsbeskrivelse, så lenge hjelpen på et eller annet vis når ut. Instansene har i motsetning en tendens til å vike unna ansvaret, skyve det over på andre instanser, for deretter å skylde på hverandre når noe går galt.
Det er noe som mangler her. Noe vi har glemt. Noe vi må snakke om før vi snakker om alt det andre. Jeg kaller det menneskeplikten. Den gjensidige plikten vi har ovenfor hverandre, som medmennesker til enhver tid. Barn og unge uten videre beskyttelse fra foreldre eller familie står her i en særstilling. De har krav på hjelp som fungerer, de har krav på beskyttelse og omsorg fra samfunnet.
Jeg anser det da som et betydelig problem at relasjonene barnevernsbarna har til helsepersonell ofte er de eneste stabile, voksne relasjonene barnet har, men som likevel ikke er ment til å erstatte primæromsorgen. I mange yrker gis det motsetningsvis strenge restriksjoner for hvor langt man har lov til å bry seg og engasjere seg i barna. Det hele resulterer i en slags teknisk omsorg som står i fare for å neglisjere behovet for omsorg og kjærlighet som mange av disse barna har et underskudd på fra før av. Spørsmålet blir da hvor denne genuine, ektefølte omsorgen skal komme fra, når verken systemet eller opprinnelige omsorgsgivere er i stand til å gi den.
Jeg er så privilegert at jeg har fått mulighet til å møte mennesker som har gått langt utover sine yrkesrammer for å hjelpe meg. De våget å bry seg om meg også etter jeg ikke lenger var tilknyttet noen form for institusjon, på tross av konsekvensene dette sto i fare for å gi. Jeg fikk noen å ringe til, noen som ville møte meg for prat og en kaffe – ikke fordi det ble gitt noen form for kompensasjon for det, annet enn at jeg var meg, og det var mer enn nok. For meg, ble denne anerkjennelsen et vendepunkt. Problemet er bare at denne type omsorg, den som gir utslag i medmenneskelighet også utenfor kontortid, er noe som altfor få får ta del i. Dette til tross for alt vi i dag vet om barn og unges elementære grunnbehov hva angår omsorg.
Jeg kan imidlertid langt på vei forstå de etiske rammene og problemene som melder seg her. Retningslinjene og restriksjonene vi i dag har i helsevesenet er der av en grunn, og denne siden av saken må til enhver tid belyses for å hindre grenseoverskridelser og overgrep. Problemet er imidlertid når man forsøker å gjøre enhver regel allmenngyldig i møte med totalt ulike individer. Dersom helsevesenet skal yte riktig og profesjonell hjelp, kan vi ikke bruke de samme standardløsningene ovenfor ethvert problem og behov som melder seg. Vi må heller ta det reelle behovet ved roten, ikke møtt med gitte standardløsninger og forhåndsgodkjente sannheter, men med dialog, åpenhet, undring og fremfor alt, varme og medmenneskelighet. Det betyr ikke at psykologen eller saksbehandleren skal ta over noen slags primæromsorg for barnet, da det verken er en oppgave de kan eller burde pålegges. Men kanskje handler det mer om å bry seg utenfor det som er ens eget virkeområdet, i stedet for å la virkeområdet avgrense hjelpen.
Yrkesutøvere i helsevesenet har et ansvar for å utgjøre en del av helheten de faktisk skal representere i barnas liv. Derfor må vi gå bort fra tenkningen om et stykkevis og delt hjelpeapparat der de ulike instansene jobber utelukkende med sitt område. Vi må dessuten slutte å tro at samhandling handler om hvilken instans som har ansvar for hva. Samhandling finner først og fremst sted når hver enkelt tar ansvar, og endringer og helhet skapes ikke utelukkende i de store strukturene i systemet, men blant mennesker som gjør en genuin innsats for det enkelte. I dag gis det ikke alltid rom eller mulighet for at denne typen innsats kan få utarte. Vi er i stedet redde for løsninger som avviker fra de rammene vi er vant til, samtidig som vi vet at dette ikke er optimalt for å kunne møte alle der de trenger å bli møtt. Vi mangler per i dag en seriøs dialog for hvordan vi møter og utfyller behovene på en annen måte enn å diagnostisere manifestasjonene og medisinere symptomene (sett at det egentlige behovet er omsorg). Vi må tørre å sette kjærlighet, nærhet og genuin omsorg på dagsorden, selv om vi ikke akkurat her og nå kan vite hva dette skal innebære i praksis.
Å sette individet og medmenneskelige verdier i fokus betyr imidlertid ikke at vi skal slutte å kjempe på andre områder i barnevernsproblematikken. Et bedre barnevern i Norge forutsetter strukturelle endringer både i lovverket og på de mer øvrige, politiske nivåer. Det er ennå langt igjen til at vi kan kalle det godt nok. På denne reisen må vi imidlertid være oppmerksomme på å ikke redusere systemet til kun å omhandle de store strukturene, i fare for å usynliggjøre betydningen av den enkelte, for ikke å glemme det medmenneskelige ansvar som hele systemet beror på.
Anna Celine Røstbakken
Nestleder i Landsforeningen for barnevernsbarn
Profesjonsstudent i psykologi
Leave a Reply