KRONIKK: Den indiske filmen om barnevernet i Stavanger treffer en kjerne.
Bjørn BjøroTidligere ansatt i barnevern
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.
Jeg har sett Bollywood-filmen som har satt barnevernet i Stavanger på verdenskartet etter å ha blitt sett i over 150 land, ifølge opplysninger fra en internasjonal konferanse med deltakere fra nordiske land, Tyskland, England, USA, Sør-Amerika og India. Konferansen kan ses på Youtube.
Jeg har tidligere arbeidet nærmere 10 år i det tunge byomfattende barnevernet i Oslo og vært tillitsvalgt på høyt nivå. Deretter har jeg på fritiden hjulpet til i en god del saker, mange av dem med minoriteter.
Saken
Saken er godt dokumentert i en omfattende rapport – «The confiscation of the Bhattacharia children by Norwegian authorities – a case study». Den går nøye gjennom alle dokumentene i den rettslige prosessen og oppklarer misforståelser som barnevernet bygget på.
Saken ble i 2012 omtalt i en artikkel i bokmagasinet Ny Tid, som i engelsk oversettelse ble trykket i en indisk avis. Professor Marianne Skånland skrev en redegjørelse som også ble publisert i India. Det bygget seg opp en sak hos Indias regjering, som ikke ville finne seg Stavanger barneverns handlemåte.
Jeg har merket meg at mor ga barna god og næringsrik mat, vasket klærne og at det neppe var noe å utsette på den fysiske omsorgen. Det framstår også som om barnevernet i Stavanger omskrev og misforsto, og feilaktig trodde at barna var utsatt for vold.
Barna ble tatt akutt, uten at det forelå noen nødrettslige forhold, slik det i utgangspunktet kreves. Jenta på ca. et halvt år ble hentet i hjemmet, gutten på to år i barnehagen. De ble plassert i hvert sitt beredskapshjem/fosterhjem. Dette var et stort sjokk for mor, som fortsatt ammet og måtte pumpe melk og levere til barnevernet. Barna ble traumatisert. Gutten sluttet å snakke i løpet av tiden i beredskapshjemmet, et tegn på traume.
Fylkesnemnda fattet vedtak om at barna skulle tilbake til sine foreldre, men barnevernet vant fram i tingretten. Retten presiserte at plasseringen var ment langvarig, til barna ble 18 år. Foreldrene fikk rett til å se dem i én time bare tre ganger i året. Dermed ville barna også miste kontakten med sin kultur.
Altfor mange erfaringer fra barnevern tyder på at i alle fall gutten etter hvert ville få store problemer. Under den internasjonale konferansen sa mor at gutten nå, drøyt 10 år senere, fortsatt gir uttrykk for traumer.
India-filmen er for viktig
til at vi skal avfeie den.
I stedet bør vi ta lærdom.
Store, doble kostnader
Det er vel kjent at institusjoner for barn i Norge i stor grad har dårlige resultater. Aftenbladet har avdekket dette. Dagbladet har avslørt store problemer også med fosterhjem. Aftenposten har avslørt at barn med betydelige utfordringer sendes rundt nesten som pakkepost, med store skadevirkninger. Kostnadene er store, også på lang sikt.
Dersom denne saken hadde gått som vanlig, ville kostnadene ved to beredskapshjem/ fosterhjem fram til 18 år kostet ca. 5 millioner kr. Dersom det ble utfordringer og senvirkninger – noe som dessverre var sannsynlig – kunne kostnadene blitt flerdoblet. Altså dyrt og dårlig barnevern.
Heldigvis for mor, barn og norske skattebetalere ble saken kjent og godt dokumentert i India. Det skapte skarpe reaksjoner. For i India, som mange andre nasjoner, står familien sterkt – i motsetning i Norge, der noen psykologer hadde fått barnevern med seg til langt på vei å se bort fra hvordan mennesker og dyr har overlevd, nemlig gjennom tett tilknytning i flokken og særlig mellom mor og barn. Teorier uten vitenskapelig fundament har fått stort innpass.
Barnevernet valgte å gi omsorgen til barnas onkel, en ugift og barnløs mann som bodde hos sine foreldre i India. Mor reiste til India, og da hun så at det ikke gikk så bra med barna, reiste hun rettslig krav i India om å overta omsorgen. Hun vant fram i High Court, tilsvarende vår lagmannsrett. Barna ble dermed hos mor og hennes foreldre.
Da gutten kom til mor, tyder informasjon på at han lå ca. tre år etter i utvikling. Etter noen år, skal han ha ligget bare ett år etter. Jenta klarte seg bra. Altså har det gått bra med barna etter at de kom til mor. Mani Shankar Aiyar, tidligere delstatsminister i India, skriver i The Week Magazine 3. april i år: «They are both growing up happy and normal in the loving care of their mother.» Mor har fått høyere utdannelse og arbeider i et multinasjonalt selskap.
På rett vei
Det er ingen tvil om at filmen karikerer norsk barnevern og tar seg diverse friheter. Men slik jeg kjenner saker med minoriteter, treffer den en kjerne. Den er for viktig til at vi skal avfeie den. I stedet bør vi ta lærdom. Ikke minst i Afrika og i Asia vil filmen treffe. I hvor stor grad det vil ramme Norge, vil tiden vise.
Heldigvis for Stavanger har den nye barnevernssjefen bestemt at kommunen skal betale for advokat til den private parten for å få dialog etter bekymringsmeldinger til barnevernet. Han uttaler korrekt at dette vil spare kostnader. Jeg tilføyer at for å få god nok effekt, må det også brukes støtteperson og kulturell brobygger.
Kildehttps://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/GMnO2V/dyrt-og-daarlig-barnevern
Leave a Reply