Forhold som kan vurderes er samspillet mellom foreldrene og for hver av dem kan det foretas vurderinger av:
- Personlighet – samarbeidsvilje og –evne, stemningsleie, psykisk velbefinnende, behandlingsbehov, verdipreferanser og krav til seg selv, selvfølelse i lys av erfaringer i oppveksten, kontaktevne og innlevelse, modenhet, toleranse og frustrasjonsterskel
- evnemessige forhold – kunnskap om barns utvikling og behov, evne til å lære og ta imot råd og veiledning
- evne til desentrering – å se verden fra andres ståsted og skille mellom egne og andres behov, særlig mellom barn og voksen
- modellering – i hvilken grad det skjer en kopiering av foreldreatferd ved å gjøre etter andre eller baserer seg på egen intellektuell kapasitet
- attribusjonsstil – på hvilken måte situasjoner oppfattes, evne til å se seg selv som agent i en struktur med ansvar for egne valg. Å se seg selv som ansvarlig gjennom nyanserte årsaksforklaringer vurderes som positivt vurdert indre attribusjonsstil, mens det å tilskrive skyld og årsaker til andre og utenfor seg selv der en burde forvente evne til å se seg selv anses som negativt. Herunder kommer vurderinger av måten å møte barn og partner på – om forventningene er realistiske og adekvate, om barna tas vare på og om en evner å se etter dem i alle livets faser og situasjoner. Evne til grensesetting og stimulering
- faktorer i samspill med barn – evne til å følge opp behov hos barna i alvor og lek, kontaktevne og kvaliteten på kontakten. Impulskontroll og evne til å sette barns behov foran sine egne, se deres behov for stimulering og kunne vurdere deres utvikling i lys av normalforventninger og spesielle behov de måtte ha.
Leave a Reply