En advokats motivasjon i barnevernsaker

Forklaringen er sammensatt. Da jeg startet på min advokatkarrière var jeg ung og dum. Fordi det firmaet jeg jobbet hos stort sett hadde en portefølje som handlet om strafferett, ble det mye strafferett også på meg. Det var givende år, og jeg trivdes. Så, gradvis, kom det stadig flere barnevernssaker også i min portefølje.

Jeg så ingenting spesielt ved barnevernssakene. Jeg ble presentert, av barnevernet, sakkyndige, fylkesnemndsledere og administratorer i tingrettene, en falsk ide om at sakene foregikk rettferdig. At dette virkelig var dårlige foreldre, som ikke innehadde den evne å ta vare på barna sine. Også jeg tapte de aller fleste sakene mine, men stusset ikke over det. Jeg trodde det var slik det måtte være. For fylkesnemndene og domstolene kunne ikke ta feil.

Så, etter noen år, begynte jeg å reflektere. Jeg hadde jo så mange klienter som rett og slett ikke forsto hva som skjedde med dem. Jeg oppdaget at jeg hadde så mange klienter som ikke var noe annerledes stilt omsorgsmessig enn meg. En ting var de ?åpenbare? sakene (selv om de fleste av den heller ikke er så åpenbare). Med vold. Rus. Åpenbare mangler ved den daglige omsorgen de hadde å tilby sine barn.

Og jeg begynte å bli stigende kritisk til fenomenet barnevern. Hva var dette for noe, spurte jeg meg. Jeg begynte å lese. Psykologien barnevernet bygget sitt arbeid på. Alle disse fyndordene de omga seg meg. Manglende mentalisering. Manglende kontakt mellom foreldre og barn. Manglende speiling. Og jeg oppdaget at de forskningsresultatene barnevernet, de sakkyndige, domstolene bygget på var ytterst, ytterst tynt.

Og det har bare blitt verre og verre etter som årene har gått. Nå mister mine klienter barna sine, ikke fordi de ruser seg, ikke fordi de slår barna sine. Nei, de mister dem fordi det blir påstått at kontakten mellom foreldre og barn ikke er god nok. Jeg oppdaget, til min store forskrekkelse, at normale foreldre (hva er vel normalt) faktisk kunne miste barna sine, og ikke minst barn miste sine foreldre.

Og jeg ble stadig meg engasjert. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har skrevet kronikker, deltar på møter engasjert av fortvilte foreldre, og deltar også i demonstrasjoner foran Stortinget.

Hvorfor dette engasjementet, spør du.

Jo. Jeg skal fortelle deg min historie. Jeg selv vokste opp med en mor som utsatte meg for grov omsorgssvikt. Hun hadde selv i barndommen blitt voldtatt flere ganger av sin egen halvbror. Hun hadde en alkoholisert mor. Og hennes far, som var sjømann, var full fra han kom hjem til han reiste ut med et annet skip.

Mamma bar derfor med seg voldsomme traumet fra barndommen. Jeg har tre søsken. En bror, som er fire år eldre enn meg. Da han var født hadde ikke demonene innhentet mamma. Hun klarte seg tålelig bra, og ga min bror masse omsorg og nærhet. Så ble min søster født tre år etter. Og mors demoner lå og murret i bakgrunnen. Da jeg ble født ti måneder etter min søster var mamma totalt og gjennomført sliten. Hun klarte ikke tre. Jeg hadde mye kolikk, så hun mishandlet spedbarnet jeg ved å plassere meg på baksiden av huset, slik at hun ikke skulle høre meg skrike. På 1970-tallet, som dette var kom kalles Valium veltende inn over Norge fra USA. Legemiddelindustrien var sikker på at de hadde funnet en vidundermiddel som ville kurere angst en gang for alle. Lite ante de vel om hvor djevelsk Valium, Somadril, Vival, hvilket narkotikum disse pillene var.

Så mamma begynte å knaske disse pillene. Og, fra jeg var ett år gammel skulle jeg leve med en mamma som var pillemisbruker. Omsorgssvikten artet seg først og fremst på to måter: Når mamma var ruset, hadde hun ingen forutsetning for å gi meg og søsken omsorg. Hun var i sin egen verden, og den verdenen slapp ikke vi i hennes nærhet inn i. For det andre, når mamma ikke var ruset, var hun i en pinefull abstinenstilstand. Og da var lunten hennes relativt kort. Og hun mishandlet meg, særlig fysisk. Et eksempel: Da jeg var 4-5 år. Jeg var så glad i å bade i et tjern som lå noen hundre meter nedenfor vårt hus. Jeg maste og maste om å få gå ned og bade. Det var september, så det var for kaldt til å bade. Mamma klikket. Hun kledde meg splitter naken, satte meg på trappen utenfor huset vårt, og låste døren. Fordi det var så kaldt og fordi jeg var blitt livende redd, hamret jeg skrikende på døren om at hun skulle slippe meg inn igjen. Hun åpnet da døra, skrek til meg at jeg skal få bade, plasserte meg i vårt badekar, brukte dusjen til å spraye iskaldt vann over meg. Jeg skrek at det var alt for kaldt, jeg frøs og skalv. Da skrudde hun varmen på kokvarmt, og skåldet meg.

For en grusom mor, sier du. Mon, det, mon det. Men for meg var hun den eneste mammaen jeg hadde. Jeg elsket henne. Jeg forgudet henne. Hun var, til tross for alle hennes ytterst problematiske sider, min mamma. Og jeg elsket henne. Mamma kunne også være kjærlig bortenfor all barneverns standard. Hun sydde klær for meg og søsknene mine. Før det gikk alvorlig ille for henne, for det gjorde det, da var jeg 14 år. Hun ble innlagt på Valen sykehuset og ble der i to år.

Men før dette laget mamma den tryggeste og mest fantastiske adventstid og juletid for oss. Hun laget de syv slag. Sylte. Julesild. Pinnekjøtt. Det var et eventyr mamma skapte for oss. Hun var fremdeles ruset. Men lærte oss å leve med dette, denne fjernhet, unngikk henne i de verste rusene. Også fordi mamma klarte å dytte sin kjærlighet frem gjennom rusen og frem til oss.

Dette er grunnen til at jeg jobber med barnevernssaker: Min mamma elsket jeg. Hun var den viktigste personen i mitt liv. Hun tok også vare på meg, på tross av all mishandlingen og rusen. Jeg oppdaget at mamma hadde et hjerte av gull. Masse kjærlighet. Enorme resurser.

Dette bruker jeg, min egen barndom, som et intellektuelt sverd mot uforstanden med å røve barn bort fra foreldre med noen feil, men som er de eneste som kan motta og gi kjærlighet til sine foreldre. Egentlig. Fosterforeldre er bare instrumentelle foreldre. De kan aldri erstatte kjøtt og blod, mamma og pappa. Aldri.

Det biologiske prinsipp er min fanatiske kjepphest. Det er mamma, pappa, som er evolusjonært tilpasset sine barn. Det biologiske prinsipp har nå ved en vedvarende act of war blitt lagt til joden, lagt i lenger. Fantes barnevernet da jeg vokste opp, ville jeg blitt tatt. Da ville jeg ikke sittet her, som en trygg, kampvillig advokat. Uten mamma vil jeg gått ad undas.

Jeg kjemper med min ballast. Og vil fortsette med det inntil jeg stuper.

KILDE