FOSTERHJEM. Jeg er tante til mitt barn. Derfor ble det tatt fra meg.
Til barnets beste. Ønsker vi et samfunn hvor biologien brukes mot det erfaring viser er til barnets beste: Å bli ivaretatt av slekten når biologiske foreldre svikter?
For tre uker siden ble vi på ett døgns varsel fratatt babyen jeg har vært mamma for fra det øyeblikket han ble født 29. juni. Min narkomane søster kan ikke selv ta vare på barnet, men jeg og min mann ser på ham som vår.
Jeg har i min fortvilelse skrevet et brev til statsminister Jens Stoltenberg (Ap). Skal det brukes mot meg som potensiell fostermor at min søster er narkoman?
Det biologiske prinsipp
Et utvalg oppnevnt av Regjeringen skal nå vurdere det biologiske prinsipp. Det er min bønn at ekspertene i utvalget ser at dette ikke bare handler om å hindre at barn vokser opp hos narkomane foreldre. Det handler også om den styrken et slektskap kan være ved å finne fosterhjem i samme familie.
Det kan fremstå som om barnevernet tror at mitt ønske om å få omsorgen for barnet bare er et skalkeskjul for at moren skal få beholde det. Dette til tross for at min søster er villig til å la meg adoptere barnet og slik frasi seg alle morsrettigheter.
Alle forsikringer fra oss om at vi ikke ville la babyen bli utsatt for en ruset mor, eller på andre måter ignorere Barnevernets råd om hva som vil være gunstig samvær, er blitt møtt med døve ører.
Ubegrunnet frykt
Forsker Amy Holtan, viser at slik frykt fra Barnevernet er ubegrunnet. Hun har i sin doktorgrad forsket på barn som vokser opp i fosterhjem i egen slekt, kontra barn som vokser opp i familier uten noen biologisk relasjon.
Hennes forskning viser at når barnet er i slektningers omsorg, så ligger lojaliteten hos barnet og ikke hos biologiske foreldre. Hun skriver blant annet: «I mitt materiale er det ikke tegn som tyder på at fosterforeldre vil prioritere foreldrene fremfor det lille barnet. Små barn vekker omsorg.»
Samtidig viser forskningen at slektskap er en styrke. Det er blant annet mindre risiko for at fosterhjemmet skal trekke seg, og hun anfører: «Forpliktelsen basert på relasjoner over lang tid, fra før barnet ble født, binder fosterforeldrene sterkere til oppdraget».
Riktig
Vi er ikke i tvil om at dette er riktig. Dersom vi fikk ta vare på dette barnet, ville ikke bare vi, men hele slekten vår være der for ham. Etter at han kom til verden har besteforeldre, tanter, onkler, fettere og halvbrødre lært å kjenne denne fantastiske gode gutten. Jeg og min mann kalte oss mamma og pappa, og min datter på ti år ble storesøster.
Barnets to halvsøsken vokser opp hos min bror. Med oss som foreldre, ville gutten vår også få jevnlig, naturlig kontakt med sine to brødre.
24. februar i år gikk det ut et skriv fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet hvor de understreker at Barnevernet alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.
Dette fordi lite har skjedd siden Aftenposten i 2003 skrev at bare 15 av 100 barn får bo i slektsfosterhjem.
Fosterhjem
Det regjeringsoppnevnte Befring-utvalget gikk i sin tid inn for at Barnevernet først skal søke etter fosterhjem i barnets familie eller nettverk, før den ser etter andre muligheter.
«Vi grep fatt i dette fordi vi vet at familien er viktig for barn. Det er underkommunisert i Barnevernet at en viktig del av barnevern er å ta vare på forholdet mellom barn og familie. Mennesker uten familie har mistet noe viktig», uttalte professor Edvard Befring til Aftenposten i 2003.
I vårt tilfelle har ikke Barnevernet vært villige til å vurdere oss som fosterfamilie.
Det har ikke blitt reist tvil om våre omsorgsevne og om hvorvidt babyen har det bra hos oss. Tvert imot har leger og sykepleiere ved Ullevål som har fulgt opp babyen etter fødselen på grunn av abstinenser etter fødselen, gitt meg svært gode skriftlige skussmål. De anfører at jeg er «svært ressurssterk, lærevillig og interessert, og observant på guttens behov».
Samarbeide
Det at jeg har kjempet mot denne avgjørelsen for å få beholde barnet, er av Barnevernet blitt sett på som manglende samarbeidsvilje. Men for å samarbeide må man ha noe å samarbeide om. Vi ville ha strukket oss langt for å følge Barnevernets råd og krav, dersom vi fikk ha omsorgen for barnet.
Min bror har i alle år hatt et godt samarbeid med Barnevernet om omsorgen for babyens to halvsøsken, og det er ingen tvil om at hans lojalitet har vært hos barna og ikke hos min søster dersom de har hatt motstridende interesser.
Vi mistenker at det har gått prestisje i Barnevernets behandling av vår sak. Begrunnelsen for hvorfor vi var uaktuelle som fosterforeldre har blant annet variert i takt med utviklingen i saken. Først dreide det seg kun om min manns alder; han er 59, og jeg er 40.
Dette til tross for at mange besteforeldre får være fosterhjem for sine barnebarn, og at jeg har et sterkt nettverk rundt meg som også vil være en del av barnets støtte i oppveksten. Ikke minst min bror, som har omsorgen for guttens to brødre.
Sunn og frisk
Deretter var det en antagelse av at babyen kom til å få så store skader av metadon og rusbruk i svangerskapet at han ville trenge forsterket fosterhjem. Vi var forberedt på store skader, men han er i dag en sunn og frisk liten krabat. Og de skader som måtte komme frem senere, er det ingen grunn til å tro at vi ikke skulle kunne støtte ham i forhold til.
I de siste rundene har det primært blitt argumentert med at biologisk mor kan bli et forstyrrende element i barnets oppvekst ved å presse oss til mer samvær.
Vi kjempet for i det minste å få beholde barnet til tingretten hadde gått bredt gjennom ankesaken. Barnevernet godtok ikke dette, og vi ble med på at det skulle settes opp en besøksplan for at barnet skulle bli gradvis kjent med nye fosterforeldre før overflytting. Før første besøk, besluttet de brått at barnet skulle hentes ut og krevde barnet vårt overlevert dagen etter. Barnet fikk derfor ingen tilvenning til den nye fosterfamilien.
Det har vært en debatt om hvorvidt man har tatt for mye hensyn til biologiske foreldres behov, når barn lider. Barnevernet har for eksempel blitt kritisert for å strekke seg for langt i forhold til å la barn vokse opp hos foreldre med et rusproblem.
Mistenkeliggjøres
At barn ikke bør vokse opp under slike forhold er selvsagt. Men her opplever vi det motsatt. Det at vi er i familie, brukes som argument mot oss, selv om vi er en ressurssterk, omsorgsfull familie med stort nettverk. At min søster sier at hun heller vil ha en tanterolle for barnet, og la meg være mor, mistenkeliggjøres.
Igjen, forskningen støtter oss i det som for meg er en selvfølge; lojaliteten er hos barnet.
Vi ser på det som et alvorlig brudd på menneskerettighetene at vi ikke får beholde barnet. Til tross for de ressursene vi sitter på og de kjærlighetsbåndene vi hadde til gutten allerede da han var i mors liv. Fordi vi elsker ham som vår egen sønn.
Susan Hansen
Leave a Reply