Den norske stat – som med største iver reiser menneskerettighetenes fane over hele verden – er blitt dømt for brudd på menneskerettighetskommisjonens Artikkel 8, om respekt for familielivet. Onsdag falt dommen i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg: Norsk barnevern brøt konvensjonen da Adele Johansen i 1990 ble fratatt foreldreansvar for sin ett år gamle datter. Det Norge unnlot å gjøre, var å sørge for muligheten for gjenforening når moren var i stand til å ta omsorg for barnet, etter et vedtak om adskillelse. Her ligger vår brøde og vårt brudd.
Det er neppe tilfeldig at dommen mot Norge kommer på området «respekt for familielivet». Denne respekten har lenge vært under press, fra ideologiske og politiske holdninger som spesielt legger vekt på samfunnets og statens rettigheter og nyttehensyn, på bekostning av familiens og enkeltmenneskets tradisjonelle, følelsesmessige og til dels religiøse bindinger. Den vidtgående sosialdemokratisering som på dette området har funnet sted av tenkningen i det norske samfunn, har nå fått et meget nødvendig korrektiv – fra Strasbourg.
Lenge har det vært klart at rettssikkerheten hos oss har vært truet som følge av de store fullmakter som et raskt voksende statlig hjelpeapparat har fått eller har tiltatt seg. Altfor lite er blitt gjort altfor sent – av storting, regjering og domstoler – for å sikre rettighetene hos mennesker som ofte er blant de svakere. Etter at Adele Johansens sak kom opp, er terskelen for å frata noen foreldreansvaret blitt hevet noe. Nå bør lovverk og prosedyrer gjennomgås på nytt, med ydmykhet. Vi bør erkjenne at det her ikke er tale om en «glipp», men om utbredt toleranse når det gjelder vidtgående statlige inngrep, ikke minst overfor familier. Også det nye sosionom-Norge må bare arbeide innenfor et stramt lovverk.
Vi føler oss ikke sikre på at den ydmykhet som nettopp en slik gjennomgåelse av regelverket krever, er tilstede i den norske justisforvaltningen. Det er upassende av Justisdepartementet å gå ut og erklære at «det norske rettssystemet er frikjent av Strasbourg-domstolen». Regjeringsadvokaten er først og fremst tilfreds med at dommen ikke fant grunn til å kritisere saksbehandlingen i Norge.
Det samme understreker høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, som også sier at det er «leit» med en slik avgjørelse som går imot Norge – hva «leit» nå måtte bety i en slik sammenheng. Det hører videre med til bildet at norske myndigheter forsøkte å kjøpe seg fri i denne saken, ved å tilby saksøkeren en sum på 300 000 kroner hvis hun ville trekke saken tilbake i Strasbourg. Ser vi her igjen forsvarsreflekser fra en liten og lukket juristverden preget av stor selvrekruttering og ikke liten selvtilfredshet?
Adele Johansen og hennes advokat Signe Moland fortjener respekt fordi de førte denne saken til ende. Lærdommen er, mener advokaten, «at barnevernet og sosialarbeiderne her i landet må besinne seg». Det er riktig. Men politikere på regjeringssiden må også ta ansvar for de holdninger som førte frem til denne dommen mot Norge.
Fra Aftenposten
Leave a Reply