Jeg lå på avrusing igjen. Jeg hadde skeiet ut for mye med kokain. Det ble for mye angst og for lite søvn. Så jeg hadde latt være med å ta min daglige dose Subutex, stoffet jeg fikk av staten for at jeg ikke skulle begynne å ta ulovlig heroin igjen.
Skrevet mars 24, 2014 av Hank
Det hadde gått helt over styr, og nå måtte jeg be om å få legges inn på en akutt avrusing, slik at jeg kunne få begynne med Subutexen igjen. Det var ikke lenger noen heksekunst å ligge i abstineser fra heroinet på avrusingsklinikken. Utvalget av smertestillende, beroligende og søvndyssende piller er stort i norsk rusomsorg. Så jeg satt med et mildt ubehag i kroppen, i noen dager. Så var jeg oppe og gikk, spiste brødskiver og pratet lett med de andre innlagte og de ansatte. Jeg har forresten alltid hatt en god tone med de som til enhver tid har jobbet med meg i forskjellige rusbehandlingssituasjoner. Det finnes så mange flotte mennesker i landet som jobber i helse- og omsorgsyrker. Jeg har ofte blitt litt misforstått når jeg tar opp de mange dårlige tilstandene i rusomsorg og psykiatri. Mange tror jeg angriper helsearbeideres innsats i institusjonene og på sykehusene. Det er ikke det jeg gjør. Jeg er bare litt opptatt av at de mangler en solid verktøykasse som virkelig fungerer til å hjelpe. Det gjør dem ikke til dårlige mennesker.
Da hun kom inn på avdelingen, satt vi alle der og måpte. Hun var 22 år. Hun var høy og slank. Og hun var pen. Hun hadde en tøybukse på seg, hettegenser og en rød boblevest. Hun hadde akkurat litt for mye sminke på seg, og den var akkurat så amatørmessig lagt på at det avslørte at hun var utenbysfra, og at hun var i feil kretser. Klassisk norsk jenteskjebne. Flott atletisk og intelligent jente, som livet hadde fart vondt med. Nå var hun i speed-gjengen i en middels stor by i Vestfold.
Jeg kom fort i kontakt med henne, og fikk vite hvorfor hun var der. Hun så tross alt ikke ut som om hun var særdeles utkjørt av dop. Hun så mer ut som om hun hadde festet litt hardt tre-fire helger på rad, og ville ha litt ferie. Vel, det hun skulle gjennom var ikke noen ferie, må vite.
Saken var den at hun hadde drevet med amfetamin i noen år. Nå hadde hun blitt gravid. Hun tok da selvfølgelig kontakt med en ruskonsulent på sosialkontoret for å få hjelp. Hun ville ha hjelp til å slutte med amfetamin, slik at barnet ikke ble skadet under svangerskapet. Så ville hun ha hjelp til å få behandling for misbruket sitt, slik at hun kunne være en god mor for barnet sitt. Hun fortalte entusiastisk om hvor motivert hun var, og hvor mye hun gledet seg til å få barnet sitt. Faren var også med i bildet. Han hadde lagt seg inn på avrusing han også, og ventet på behandlingsplass. Han var ferdig utdannet elektriker, men hadde gått uten jobb noen år pga misbruket sitt. Nå var han i kontakt med onkelens elektrofirma, og det ventet en jobb på den andre siden av behandlingen. Hun la ut, med glød i øynene, om alle mulighetene som lå der i fremtiden. Hun skulle bli streit. Hun skulle bli mor. Hun hadde en mann som skulle bli streit og få jobb.
Jeg spurte henne et spørsmål: Hvorfor var hun ikke på avrusing i Vestfold, der hun hørte hjemme? Vel, det var en liten detalj. Da hun hadde meldt fra til ruskonsulenten sin om graviditeten, hadde hun ikke blitt tilbudt behandling med en gang. Hun ble sendt hjem, og fikk beskjed om å vente på svar. Samme kveld kom politiet på døra, og ba henne pakke sakene sine og bli med dem med en gang. Hun var satt på tvangsbehandling, og skulle til en klinikk i Oslo. Ja, den vi satt på nå. Grunnen til det, var at klinikken vi var på var knyttet til et stort sykehus som hadde et eget jordmorteam beregnet på gravide rusmisbrukere.
Jordmødre er en rar greie. I julesangen hører vi om «a jordmor Matja bor…» De har eksistert lengre enn legekunsten selv, disse kloke damene som kom ilende til gården for å hjelpe fødende kvinner. Vi menn vet ikke så mye om hva de driver med, bortsett fra at de gir den forskrekkede barnefaren en brysk beskjed om å koke opp litervis med vann til fødselen, med en gang de kommer inn døra. I gamle dager, var jordmødrene også de som visste hvordan man skulle ta aborter på jenter som hadde havna «i uløkka», og blitt gravide utenfor ekteskapet. Mang en jordmor har blitt brent som heks, halshugd eller fengslet for å ha tilbudt slike tjenester i bygda.
På 18-1900 tallet ble jordmoryrket en del av helsevesenet. Men selv da hadde de flere funksjoner enn å bare assistere unge gravide kvinner. De jobbet på fattighus og hjalp med adopsjoner. De var med på store organiserte steriliseringskampanjer rettet mot fattige jenter som levde i usle kår. De var engasjerte i eksperimenter før og under 2.verdenskrig som tok sikte på å dyrke frem en ren arisk rase for det 3. riket. Lebensborn, kaltes dette prosjektet. De var også anerkjent som autoriteter på feltet mor-barn, så de iverksatte store kampanjer for å få slutt på amming. De tok barnet fra moren rett etter fødsel, og holdt barnet unna moren tre-fire dager. Så mistet moren melka og barnet var klar for morsmelkerstatning. De anbefalte lenge «bylting» for å forhindre at barnet rørte på seg. De ble pakket stramt inn i pledd, med armer og bein i kors. Heldigvis har vi en jordmortjeneste i dag som har gått bort fra alle disse praksisene, og de fleste mødre og fedre har bare positive og gode ting å si om sin jordmor. Hun er en snill og dyktig helsearbeider som varmer geléen godt på mors mage før hun påfører ultralyapparatet og sier med mild stemme: «Ja, her er det ei lita frøken som vil ut i verden. Og sterk er hun også.»
Jordmorteamet ved sykehuset med avrusningen nevnt ovenfor er dessverre litt av den gamle skolen. Det ledes av en sjefsjordmor som kalles «Heksa Hvit» av de narkomane jentene som har fått merke hennes vrede. Hun er streng, uforsonlig og preget av en gammeldags ideologi der JORDmor vet best. Alltid.
Det var derfor denne unge jenta ble kjørt til vår lille klinikk av politiet den høstnatta. «Heksa Hvit», ruskonsulenten og sosialkontoret hadde fått alle fullmakter, og nå skulle det tas affære.
Jeg husker at hun kom inn med denne rare gløden i øynene, som gravide jenter har. Det magiske lille smilet. Drømmen som skulle bli virkelighet. Men jeg husker også frykten i blikket hennes. Hun var under tvang. Hun meldte seg frivillig, men nå var hun fratatt alle rettigheter. Hun hadde ikke lov til å stille spørsmål ved noen ting lenger, hun var satt under administrasjon. De første dagene på avdelingen vår, så jeg henne bare av og til på dagtid. Da ble hun toget inn og ut av møterom, fulgt av en liten hær av jordmødre, sykepleiere, sosionomer, barnevernskonsulenter, psykologer og en og annen lege. De hadde alle strenge og dramatiske blikk, og de var tause og alvorlige der de loset henne inn i de harde møterommene. Vi kunne av og til høre høye formanende kvinnestemmer, som grenset til roping, og høylytt gråt og hikst, ut i dagligstuen der vi satt. Senere ble jenta tatt med til laboratorium for blodprøver, og til medisinluka for å få piller. Den høye, vakre gravide unge damen, fulgte lydig med. Men øynene glødet ikke lenger av moderlig lykke. De glødet av fortvilelse og angst. Nakken var bøyd og kuet. Skammen og skyldfølelsen lyste ut av henne.
Da vi spiste kvelds sammen, alle vi misbrukerne på avvenning, satt hun aldri alene, men hadde to av personalet ved seg hele tiden. De snakket lavt og messende inn i øret hennes, og de så til at hun ikke snakket med oss i det hele tatt. Etter kvelds ble hun låst inn på rommet sitt. Hun var under tvang, og skulle skjermes fra andre.
Jeg husker at ansiktet hennes var grått og stivt. Blikket var stivt, men også litt sløret.
Hun var tydelig medisinert.
Slik holdt de på med den stakkars jenta. Møter, prøver, diskusjoner. Isolasjon og formanende prat. I to, tre dager. Så endret alt seg.
Hun ble ikke hundset rundt fra møte til møte lenger. Hun ble plassert foran TV´en med en pleier som satt ved siden av henne hele tiden. Og der satt hun, dag etter dag. I begynnelsen satt hun med haka på brystet og snakket med grøtete stemme. Hun sovnet hele tiden. Hun var satt på Subutex. En erstatning for heroin. Hun hadde aldri brukt annet enn amfetamin og hasj. Nå var hun blitt en del av det samme regimet jeg var på: LAR. Legemiddel Assistert Rehabilitering. Hun fikk nå store doser med et sterkt vanedannende narkotisk stoff. I begynnelsen var hun stein og ruset, men etterhvert ble hun tilvendt stoffet. Hun gikk bare rundt i en slags boblete uvirkelighet, Hun snakket bare litt saktere. Flakket bare litt med øynene. Var bare litt mindre til stede. Akkurat som meg. Hun hadde blitt LAR pasient.
Etter noen dager, var hun tilsnakkbar igjen. Da kom «Heksa Hvit» og hele arméen av sosialt utdannede kvinner tilbake på avdelingen. Det var på tide med det store møtet. Rett etter frokost kom de og hentet henne. Hun ble borte hele dagen.
Jeg husker det som om det var i går. Hun kom tilbake, støttet av to pleiere. Hun hadde et pledd rundt seg. «Heksa Hvit» var med henne helt til døra. Der tok hun farvel, med rosende ord og formaninger om at hun hadde vært flink og klok. Og takk og lov at det ikke hadde vært for sent.
Hun satte seg ved siden av meg. Hun fikk plutselig sitte i fred, uten overvåking. Pleierne kom til henne med litt te og vann. Hun fikk til og med tømme et lite glass med piller i stua foran oss andre. Hun slapp å gå i medisinluka for å få medisinene sine. Jeg satt og så på at hun tømte i seg en ekstra dose Subutex. Jeg så også at de hadde gitt henne en dobbel dose valium. De sa til og med at hun kunne få en ekstra valium i timen ut over natta, hvis hun behøvde.
«De sa det var det beste for meg» sa hun stille til meg. Noen stille tårer trillet ned over kinnene hennes. «De sa at jeg måtte begynne med Subutex først slik at jeg kunne holde dopsuget under kontroll. Og da de hadde fått meg i gang på dét, kom Jordmorteamet i dag og sa at Subutexen jeg gikk på ville skade barnet. Og hvis jeg likevel fikk barnet ville de ta det fra meg. Det beste var å ta abort.»
Jeg så på jenta der hun satt. Borte var gløden i øynene hennes. Drømmen var ikke der lenger. Hun var tom. Trist, utslitt og tom.
«De har rett. Hva tenkte jeg på? Faren vil aldri klare å skjerpe seg. Jeg vil aldri klare å bli streit. Det sa de også. Jeg ville aldri klare det. Så jeg skrev under. Nå er barnet borte,» sa hun. Jeg så hvordan leppene hennes skalv. Jeg så plutselig et desperat blikk i øynene hennes. Som om hun ba om at det ikke skulle være sant. At det bare skulle være en vond drøm. At hun fremdeles skulle få lov til å bli mamma til sitt eget barn. Men så satte medisinene hun hadde fått inn for fullt. Øynene ble matte og grå. Pupillene trakk seg sammen. Munnen hennes lukket seg. Hun pustet tungt med nesa, mens hodet falt sakte ned på brystet hennes. Hun ble slept i seng. Der lå hun noen dager. Jeg vet ikke hvor mange, for etter to dager skrev jeg meg ut. Jeg så henne aldri igjen.
Er dette virkelig mulig ? Kan en person som ikke går på opiater få Subutex?