Som 11 åring ble mitt liv snudd på hodet, da en bil stoppet utenfor huset hvor jeg bodde. En mann og en dame ringte på døren, og det var så absolutt ikke et hyggelig besøk, denne dagen!!
Med makt rev de meg vekk ifra familien. Fra bilen kunne jeg gjennom mine egne tårer, se min mor grine i smerte… Et syn og minne som har brent seg så sterkt på netthinna. Et minne så sterkt, at jeg inni meg gjenopplever følelsene hver gang jeg tenker på det! Gud, hvor jeg hater dem for hva dem gjorde mot oss!
Jeg (og min bror) ble bortført til en annen by, hvor jeg endte opp på et barnehjem.
Herfra ble jeg så sendt frem og tilbake, fra barnehjem til fosterhjem til barnehjemmet igjen. Slik ble turen flere ganger.
Og hvorfor ble det slik, lurer du kanskje på? Var jeg en “pøbel”, “bråkmaker”? Nei, overhodet ikke… i de første hjemmene jeg var innom. Faktisk var jeg en ganske “dannet og oppdragen” unge til å begynne med. Min bror var litt mer høylydt og litt mer “høyt og lavt”, men vi var ikke unormale andre barn! Faktum var at fosterhjemmene enten fant ut at det å ha barn var litt mye ork, da de selv aldri før hadde hatt barn, og derfor ønsket å levere oss tilbake, så enkelt.
Andre grunner, der dem hadde barn fra før, var at dem tilslutt ikke orket det at vi ikke ønsket å bo hos dem, men ønsket å komme hjem til vår egen familie. Ellers å nevne, var vi innom en familie, som etter 3 dager bestemte seg for at dem ikke ønsket oss sammen, fordi vi den andre dagen hadde begynt å krangle om en leke, jeg om min bror! Så igjen ble vi sendt tilbake på barnehjemmet.
Etter dette, bestemte barnevernet seg for å splitte meg og min bror. Vi ble sendt til hvert vårt nye fosterhjem, i hver vår by… nå alene i et nytt fremmed hjem.
Jeg misstrivdes sterkt, og begynte å utvikle noe jeg pleier å si; to forskjellige personligheter. En mer utadvent blant venner, og en innesluttet og hatefull i fosterhjemmet. Med tiden ble jeg også mer og mer rebelsk og opprørsk mot fosterfamilien. Jeg følte ingen tilhørlighet der, og jeg ønsket overhodet ikke å være en del av andre familier. Jeg ville bare vekk, og ønsket å være blant min egen familie.
Jeg lukket meg som regel inne, på mitt eget rom. Og var jeg i for eksempel stua, prøvde jeg å “blokkere ute, verden rundt meg” og snakket minst mulig med fosterfamilien. Jeg prøvde å rømme, og jeg utviklet selvmordstanker med tiden. Jeg ønsket meg rett og slett vekk!
Ellers å nevne, var forskjellsbehandlingen stor, mellom meg og deres egne barn. Men ikke så stor som i fosterhjemmet til min bror, der de ved ferier, kun tok med sine egne biologiske barn, osv!!!
En dag bestemte jeg meg for å skrive et brev til avisen, fortelle hva jeg følte, mitt savn, hvordan det var å være et fosterbarn som kun ønsket seg hjem.
Lite ante jeg at det ville få en kraftig reaksjon, da det ble innkalt til møte med barnevern og barnehjemsledelsen, hvor jeg her fikk kjeft for å ha fortalt min historie! Tydeligvis var det ikke meningen at jeg skulle bli hørt!
Ved konfirmasjonstider ønsket fosterfamilien min at jeg skulle konfirmere meg kristelig i deres menighet, noe resten av deres familie også hadde satt pris på. Men, ettersom jeg selv ikke var kristen, ønsket jeg ikke en kristelig konfirmasjon, og sa jeg ønsket å konfirmere meg borgerlig.
Svaret jeg fikk tilbake var at dersom jeg konfirmerte meg borgerlig ville de ikke stelle til noe stor feiring, og jeg ville få mindre penger!!!
Jeg vek ikke fra mitt ønske, og konfirmerte meg således borgerlig. Ingen stor feiring, og ikke den store sum av penger, men jeg følte at jeg hadde gjort rett.
Tiden gikk, og jeg gikk mer og mer imot fosterfamilien, helt til den dag de ikke orket mer. Jeg ble så sendt på folkehøgskole, og deretter endelig gjenforent med min egen familie.
Men skadene ble ikke borte. Jeg ble en rebell i lang tid av denne oppveksten, livet mitt ble ødelagt, sliter mye med dette!
Bare jeg hører ordet “barnevern” får jeg frysninger og vrede inni meg, og av den grunn takler jeg ikke en sorts mennesker, som minner meg om dem, på utseende, klesmåte, eller talemåte!
Jeg kommer aldri til å tilgi dem, de ødela mitt liv! De ødelagte en familie det ikke var nødvendig å ødelegge. Og så lettvint det var for dem… “til barnets beste”, som de så fint sier det, …uten å tenke stort mer over deres ugjerning. Gud hvor jeg hater dem!
I stedet for å ødelegge familier, der det ikke er absolutt nødvendig, kunne de heller hjulpet til i barnets egen familie, …om de så absolutt føler det er et behov, …eller rett og slett holde seg langt vekk!
Selvfølgelig finnes det hjem der barn ikke har godt av å vokse opp, som for eksempel ved overgrep, misshandling, vold, grovt rusmissbruk, dette er hjem barnevernet KUN bør fokusere seg på! Ikke rive i filler hjem og liv i normale hjem, eller hjem “med små feil” som kan hjelpes på “rett vei!”
Leave a Reply