KRITIKKVERDIG VED NESODDEN BARNEVERNSTJENESTE
Dette er historien om en trebarnsmor som ble utsatt for vold og person-trakassering fra far til den minste jenten, Marte(f.2006)
Fra tidligere har mor to litt eldre barn.
Barnevernet i Nesodden ved saksbehandler Kirsten Falch og Aina Derbakk har motarbeidet mor gjennom flere år.
«HISTORIEN MIN ER STYGG», SIER MOR
-Den har elementene i det jeg kaller en overgrepssak av barnevernet.
-Når saksbehandler Unni Nesbø sluttet så startet helvetet. Hun skrev meg ut av barnevernet i april 2013, på bakgrunn av at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg var en god mor.
MOR SKRIVER VIDERE
-Det har gått imot meg etter hun sluttet i juni det året. Jeg trodde endelig vi skulle få fred. Men Martes far sørget for få meg inn igjen i systemet allerede i august.
Da var jeg på møte med mine nye saksbehandlere Kirsten Falch og Aina Derbakk. ( Bildet.)
-Dette er to fagpersoner jeg mener aldri burde jobbet i barnevernet. Med disse to startet prosessen med å psyke meg ned som mor samt favorisere far. Her var det ikke snakk om å hjelpe på noen måte, men å angripe en mor som allerede sto i en sårbar situasjon.
VAR PÅ MØTE 6 AUGUST 2013
-Det var et møte jeg aldri glemmer. Jeg la frem tegninger fra mitt barn som inneholdt seksuelle detaljer et barn ikke skal kunne! Jeg fortalte om flere episoder og ba om beskyttelse av min datter. Arkene ble kastet bortover bordet av Aina Derbakk mens hun tviholdt på arket med fars bekymring!
-Mens både hun og Kirsten stadig avhørte meg om ting i forhold til hans bekymring. Jeg husker spesielt en ting som Kirsten Falch sa til meg. «Jammen han har ikke slått deg, har han vel»? med en skarp stemme. Dette etter at jeg gjentatte ganger hadde forsøkt å forklare hvorfor jeg var bekymret for fars omsorgsevne. Jeg var sjokkert. De lyttet over hodet ikke på meg.
Det de var opptatt av, var fars ord. De sa saken var alvorlig og at de ville starte undersøkelse.
UNDERSØKELSEN BLE ÅPNET
-De så gjorde. Men de fant ikke noe på meg, så det ble stille en lang periode. Hverken skole, helsesøster eller barnehage var bekymret for min omsorgsevne!
-Samme høst hadde jeg søkt min sønn inn i spesialisthelsetjenesten. Da han ikke ønsket å møte de selv, foreslo psykologen å søke barnevernet om bistand. Fordi hun mente alle kommuner hadde et familieteam som kunne bistå meg og mine barn. Jeg endte opp med å møte Kirsten Falch og Aina Derbakk nok en gang!
-Da jeg oppdaget det, sa jeg fra om at jeg ikke stolte på dem og ønsket ny saksbehandler. De truet med sakkyndig undersøkelse og ny undersøkelse igjen. De tolket psykologen sitt brev som en bekymring. Selv om psykologen selv sendte dem brev i etterkant om at hun ikke var bekymret for min omsorgsevne for barna, så endret de aldri på det.
-Noen ny undersøkelse ble ikke i gang satt og truslene lagt på is. Bak min rygg hadde de likevel på den tiden anbefalt Martes far til å gå i retten. De støttet å gi omsorgen til ham.
-Kirsten Falch la også skrivet fra psykologen som inneholdt sensitive opplysninger om min sønn i Martes mappe. Der kunne Martes far fritt få tilgang til papirene. Dette er ikke lov, da min sønn ikke er barnet til Martes far.
-Frem mot jul 2013 hørte jeg ingenting fra barnevernet, men stevningen fra far kom i posten i november. Beskyldningene fra barnevernet om at jeg var en dårlig mor var knusende.
I tillegg hadde Martes far fått tilgang på opplysninger om sin sønn som han visste å bruke.
6 januar 2015 fikk vi krisetelefon fra Aina Derbakk:
-Da hadde de vært hjemme hos Marte med pappa til stede hvor Marte hadde fortalt barnevernet at hun var livredd storebror.
Barnevernet mente dette var alvorlig og innkalte oss til møte. På dette møtet var også mine to store barns far. Han var klokkeklar på at opplysningene ikke stemte med slik vår sønn var. De snakket også med Martes storesøster på skolen og hun sa også at det ikke stemte det Martes far og lillesøster påsto. Min sønn snakket de aldri med. På tross av at han var den som hadde fått anklagene mot seg.
-Min store datter fikk bare høre: «Er det mamma som har bedt deg si dette»? Nei, var min store datters svar. Hun fikk fortalt at Martes ord var så overbevisende at de ikke ville høre på henne. Hva forteller det et barn? At det hun sier ikke blir tatt på alvor? Hva med storebror som ble anklagd for å være voldelig? Han fikk aldri forsvart seg?
-Jeg måtte selv ringe inspektør på skolen hans, som satte gutten min i kontakt med helsesøster. Etter samtalen med helsesøster, ringte helsesøster meg og sa at hun følte at vi som foreldre hadde tatt godt vare på han.
Gutten min hadde forklart seg åpent om dette, og hun følte at skoen gnagde et annet sted, nemlig ved at Martes far hadde manipulert Marte til å si disse tingene. Dette konkluderte hun med etter å ha hørt min sønn fortelle om da han hadde Martes far til stefar og egen redsel for han. Helsesøster ringte Aina Derbakk og fortalte dette kort.
Hun sa at de kunne avtale et møte for nærmere opplysninger, om det var ønskelig. Helsesøster hørte aldri mer fra Aina Derbakk. I mens ba jeg og min sønns far om at bv måtte komme hjem til oss for å observere Marte og min sønn sammen. Hun viste ikke tegn til å være redd sin storebror, tvert imot. Dette var mormor og min sønns far vitner til.
BARNEVERNET KOM IKKE PÅ HJEMMEBESØK TROSS MORS ØNSKE
-Videre ignorerte de videoene vi sendte dem for å vise at Marte slett ikke var redd sin storebror. Etter denne hendelsen ville ikke Marte til pappa mer. Hver uke det var overlevering til pappa, så slo jenta seg vrang. Hun ble labil på skolen, gråt mye, savnet mamma.
Jeg ba barnevernet ta tak i dette. Det ble aldri gjort. I stedet sa de at jeg ikke var en god mor, ustabil og hadde psykiske problemer. De gikk rett på meg.
ALLE TESTER VISER EN FRISK OG STERK KVINNE
-Jeg har etter å ha gått igjennom et utall tester og utredninger blitt fullstendig friskmeldt av min psykolog. Jeg feiler ingenting. Jeg er ei oppegående, smart og sterk kvinne. Det jeg feiler er tilpasningsvansker etter å ha hatt barnevernet etter meg i syv år. Samt mistet barnet mitt på verste måte. Psykologen skal skrive en rapport for meg.
KLAGER SAKKYNDIG RAPPORT INN FOR PSYKOLOGFORENINGEN
Sakkyndig som dømte meg nord og ned i 2014 har ikke gjort jobben sin!
-Nå er jeg blitt anbefalt å klage rapporten hennes inn for psykologforeningen. Det å skrive diagnose på noen som ikke har det, er en alvorlig sak, sier min psykolog. Hun skal hjelpe meg. Hun sier at hadde ikke barnevernet handlet som de gjorde mot oss som familie men i stedet hjulpet oss, så hadde ikke situasjonen vært slik den er. Mitt traume er barnevernet sin oppførsel, og det er min psykolog enig i. Dette må jo bygge saken min opp?
På Nesodden sitter de og sier at jeg er psykisk syk og ustabil og ikke bra for datteren min
-Ved en anledning måtte rektor på Martes skole hjelpe til å dra barnet ut av bilen fordi hun ikke ville til pappa. Marte gjemmer seg før hun skal på skolen og er hysterisk før overlevering til ny uke hos pappa. -Tre mandager skjer dette før jeg som mor velger ikke å levere henne, etter råd fra advokat. Barnet skal ikke utsettes for mere traumer.
Straks far har blitt meddelt at samværet er stoppet, så starter et helvete!!
-Marte er lettet for at hun slipper å dra til pappaen sin som hun er redd. Vi drar til min kjæreste og overnatter. Morgenen etter knakker barnevernet på døra vår hjemme:
«Barnet har det best hos far» er deres konklusjon.
-Mine bekymringer blir verken tatt opp med meg, eller undersøkt av barnevernet
-Når barnevernet ikke finner oss, blir jeg på ettermiddagen anmodet av politiet til å levere Marte for unngå at de kommer og henter henne på tvang.
SØKER TILFLUKT PÅ KRISESENTER
-Jeg blir livredd, og flykter på krisesenter med min datter. Der får vi være i fred.
-I mens tikker det Mail inn fra barnevernet om at de var urolig for barnet, og at jeg måtte ta kontakt.
-Jeg og min datter får bli på senteret ei natt. På morgenen blir jeg rådet av min advokat til å ringe barnevernet og si at vi er krisesenter. Jeg gjør dette og får snakke med Mona Stensen.Leder for barnevernstjenesten på Nesodden.
Hun får vite hvor vi er, hører at jeg er fortvilt og sier med hard høy stemme:
«Hva gjør du der?»
Jeg bryter sammen etter telefonsamtalen. Samme kveld drar vi hjem og blir tatt i mot av en god venninne av mor. Venninnen er barnepedagog og utrykker bekymring ut ifra det Marte forteller om far og stemor til henne. Marte kommer med detaljene i en historie hun uoppfordret forteller til bamsen sin foran mors venninne. Med mange års erfaring som pedagogisk leder i BHG, blir venninnen bekymret for omsorgen hos far.
Hun skriver bekymring til barnevernet. Den blir aldri tatt tak i. Hun får ikke engang vite at de har mottatt den! Enda hun er ansatt i samme kommune som barnevernet!!
-Dagen etter er barnevernet igjen på døra. Vi tør ikke lukke opp! Redselen min er enorm. Senere på dagen mailer jeg og sier at vi var hjemme, men at ting er vanskelig, og at jeg ikke stoler på dem. Og at vi kanskje kunne møtes under roligere trygge former, med en annen voksen jeg er trygg på tilstede?
-Jeg mottar aldri noe svar. ( senere i retten så bruker barnevernet denne hendelsen til å påpeke at jeg gjemte meg for dem, og at det ikke var bra for barnet.)
-Etter at de kom på døren den torsdagen så hørte jeg ikke mer fra dem. Selv om jeg bestemte meg for å ta dem imot om de eventuelt kom igjen.
-Marte ville ikke til pappa. Og ga alle oss som var rundt henne i familien inntrykk av dette. Det kom fra henne naturlig og var ikke etter påvirkning fra meg som mor. -siden hun var redd pappa så nektet hun å gå på skolen. Storesøster og bror gikk på skolen hver dag den perioden.
-Jeg ble fortvilet og kontaktet ppt, og fikk satt opp møte med skolen. Rektor og ppt-leder hadde møte sammen. Vi ble enig om at jeg skulle være på skolen med henne, slik at hun fikk vært der. – Da gikk det greit – Ingen hjalp meg og min datter disse tre ukene. Barnevernet holdt seg unna, tross bekymringen til min venninne, og bekymringer fra min nære familie rundt fars omsorg.
FAR BEGJÆRER FULL OMSORG
-Så kom krav om midlertidig begjæring fra far. Han ville ha full omsorg fra samme dag og frem til hovedforhandlingene. Sakkyndig hadde samtaler med Marte hvor hun klart ga utrykk for at hun ville bo hos mamma.
-I retten støttet barnevernet far fullt ut. Jeg var ikke bra for barnet. Ustabil og utrygg voksen. Ikke samarbeidet jeg, og var en av de verste de hadde hatt å jobbe med. Far ble skrytt opp i skyene.
-Til tross for at det ble lagt beviser på bordet av min advokat om fars seksuelle tiltrekning mot barn, så avfeide barnevernet det. Det ble sett på som sjikane fra meg mot far. Min advokat hadde aldri vært i en rett hvor barnevernet og alle som var der var så i mot meg som klient. Han var rystet.
BARNET BLIR IKKE HØRT
-Sakkyndig hadde etter samtale med barnevernet og Marte kommet frem til at jentas ønske om å få bo hos mamma IKKE skulle følges!
-Hun støttet dem på at far skulle få omsorgen. Jeg hadde ikke en sjanse siden barnevernet hadde tatt parti med far. De ville ikke se på mine bekymringer for barnet. Marte fikk bo hos meg annenhver helg, og kun det, sto det i hennes rapport. Marte skulle bort fra mamma og søsken hun hadde bodd fulltid hos i 6,5 år og 50/50 i et år.
– Dommen kom to dager senere på ettermiddagen. På formiddagen sto to politibiler og barnevernet i oppkjørselen min og ventet. Jeg og Marte hadde vært på butikken. Vi kjørte videre forbi fordi det ikke var plass på gårdsplassen min. Marte begynte å skjelve i kroppen, underleppa skalv. Politiet avkuttet begge veier så jeg ikke kom noe sted med bilen. Aina Derbakk og Kirsten Falch steg ut av bilen iført solbriller. Aina Derbakk gikk mot bilen og smilte til Marte. Hun forsøkte få henne til å komme frivillig.
MARTE TRYGLER MOR OM HENNES HJELP
-Marte hoppet på fanget til mammaen sin og tviholdt henne rundt halsen. Og skrek til barnevernet: « Jeg vil ikke til pappa, jeg er redd han!!!»
Mens jeg sa: «Dere kunne jo funnet en mer human måte å gjøre dette på enn å komme på denne måten. Jeg har jo ikke fått kjennelsen en gang?»
Aina Derbakk tok frem kjennelsen og viftet med den foran meg og Marte.
«Du kan få den av meg nå,» sa hun og gliste. Før Kirsten Falch fortsatte: «Nå må du samarbeide, for å gjøre dette best mulig for barnet ditt.»
-Marte og jeg fikk gå hjem og pakke noen ting hun ville ha med seg til pappa. To minutter ca,fikk vi.
Marte og jeg var i sjokk. Hun skrev hilsen til begge søsken, og gikk lydig til bilen, stiv av skrekk.
«Hva gjør dette med et barn,» spør jeg?
KNAKK FULLSTENDIG SAMMEN
– De dro, jeg knakk fullstendig sammen, greide ikke gå. Ingenting. Klokka var halv to på dagen Ti minutter senere kom storesøster hjem med en venninne sprudlende og fant sin mamma sønderknust i sofaen på stua. «Har de tatt lillersøster», sa hun.
Jeg svarte JA og fortalte at hun begynte å storgråte. 20 minutter senere kom storebror hjem, og fant oss. Han blir fortvilet og spør oss om det ikke er slik at barnevernet skal være en hjelp for barn!
-Når et barn skal hentes ut med tvang skal liv og helse være i fare for barnet, ellers skal andre metoder tas i bruk for å skåne barnet i overleveringen.
-Hvordan kan barnevernet på Nesodden forsvare at liv og helse var i fare for Marte hos mor, hvis ikke hun ble hentet straks? Når de gladelig lot de to andre barna hennes komme hjem etter skolen og finne moren sin i sjokk, kort tid etterpå.
Det var ingen som tenkte på de to andre barna. Marte var fokuset. Ingen var der for oss etterpå. Min store datter gikk da på samme skole som Marte. Hun møtte henne i friminuttene. Og da Marte kom gråtende til henne ble barna ved flere anledninger tatt bort fra hverandre av personalet på skolen. Storesøster opplevde at Martes kontakt med henne ikke var bra.
-Det eneste tiltaket barnevernet satte inn var som sagt en ny sakkyndig. Noe jeg antar var for å få grunnlag til å ta fra meg mine to store barn. Vi ble jaget. Vi hadde blitt traumatisert som familie, og nå var det satt inn en som skulle observere oss i dette kaoset. Den rapporten hadde nok ikke blitt positiv, om vi hadde blitt boende. – Vi inngikk forlik med retten om samvær annenhver helg og i skoleferier og høytidsdager.
Sakkyndigrapporten fra Gøril Nyheim Stokke var knusende. (Det var henne retten oppnevnte) Hun hadde kun snakket med fars komparenter, ingen av mine.
Og det fremgår i rapporten at barnevernet har hatt en stor påvirkning av hennes beslutning. – Samme måned ble jeg oppsagt fra leieforholdet og måtte flytte. Jeg fikk med alt hell ny bolig i Drøbak med en gang.
-Jeg kan med sikkerhet si at hadde jeg blitt boende så hadde de to store barna blitt tatt fra meg også. Så det var et lykketreff at vi byttet kommune.
-Etter at vi flyttet så fortsatte den sakkyndige ansatt av barnevernet sin oppgave. Men hun gikk ut i ferie og ble så sykmeldt.
Hennes arbeid ble aldri ferdig. Min sønn fikk ikke fortsette å gå på Alværn skole tross iherdige forsøk på å la han fortsette tiende trinn der han hadde alle venner og kontakter. Vi ba barnevernet på Nesodden om hjelp, fikk ingen. Men Marte fikk samme høst fortsette på sin gamle skole, selv om det var utenfor skolekretsen til der far bodde. Det sørget barnevernet for. Klar forskjellsbehandling av barna også.
– Siden min sønn nektet å gå på den nye skolen, så kontaktet jeg hjelpeapparatet. Den aller første jeg snakket med var ppt leder, jeg er henne evig takknemlig. Jeg fortalte min historie til henne, og hun koblet inn familieteamet. Det ble opprettet familieråd og kommunens ungdoms-los ble satt i kontakt med min sønn.
Alle av fagpersonene i Drøbak som vi hadde kontakt med, stusset over Nesodden barnevern sitt valg om å rive Marte bort fra familien.
-For første gang på fem år hadde jeg noen som lyttet til meg, og respekterte meg som mor. Og de tok vare på mine to store barn. De ville hjelpe, de jaget oss ikke eller trykket oss ned.
BARNEVERNET I FROGN KONTRA BARNEVERNET PÅ NESODDEN
– Først i november det året kom barnevernet i Frogn inn i bildet. Barnevernet på Nesodden hadde meldt meg. Der sto det at jeg slet psykisk, var ustabil og led av komplekse traumer. Basert på deres negative erfaring med meg og vårt samarbeid. -pga bekymringens alvorlighetsgrad sendte de barneverns vakten hjem til oss. De kom hjem en torsdag i desember hvor jeg og barna bakte julekaker. De ringte på og de presenterte seg. Jeg ba dem inn på kaffe, der de fikk hilse på barna, se hvordan vi hadde det. Og de snakket med meg.
Banneverns-vaktene tok meg til side og sa:
«Vil du vite hvorfor vi er her? Fordi du skulle være i psykisk ubalanse, det ser vi godt at du ikke er, sa den ene. Jeg er flau over min egen etat. Nå går vi sa hun, kos dere!»
-Det er det første fine jeg har hørt som mor fra denne etaten på fem år. Den beste julegaven for meg. Jeg ble innkalt på møte hos Drøbak barnevern på bakgrunn av bekymringen til Nesodden barnevern. De sa bare at jeg måtte forklare hele min historie. Siden de ikke skjønte dette. «I bekymringen står det at du er psykisk syk, det er du ikke, det ser vi,» sa de.
«Og hvorfor har du de to andre barna dine? Når de har blitt tatt det ene med tvang?»
– Jeg og mine to store barn fikk med dette god hjelp av dette barnevernet, og kommunens familieteam. For Nesodden barnevern var jeg nå blitt ikke eksisterende og de hadde kun dialog med far. I deres papirer ser jeg at barnevernet og far har snakket sammen minst hver dag. Jeg måtte purre på svar, for å høre noe. Og spurte jeg om dokumenter sendte de dem ikke. Det var Marte som fortalte at hun gikk til jevnlige samtaler hos dem. Pga fars bekymringer rundt samværene hos meg.
-Marte var hos meg på samvær som hun skulle frem til januar 2015. Da stoppet far samværet helt, angivelig fordi jeg snakket stygt om han ovenfor Marte hele tiden.
Barnevernet på Nesodden støttet den beslutningen. De foretok seg ingenting for å hjelpe meg. Snakket med meg om dette stemte eller noe. De bare støttet at Marte ikke skulle få se Mamma mer.
MARTE BLIR TATT HELT IFRA OSS
-Så sendte jeg inn bekymring, min fetter, min mor og far. Min storesøster som er styrer i barnehagen, min venninne. Til og med far til mine to store barn. Ingenting skjedde og alt ble lagt bort. De fikk ikke engang bekreftelse på at de hadde fått det.
-Jeg vil si at barnevernet på Nesodden holder Marte som gissel.
-De sitter med all makt, hører bare på en part, og undersøker ikke noen av bekymringsmeldingene som har kommet inn på vegne av fars omsorgsevne. Det er arrogant og det er tydelig at det er gått prestisje i saken. De skal ha rett, koste hva det koste vil!!
-Samme om det ødelegger livet til en familie, og ei lita jente som er kuttet fra samvær med sin mamma og søsken. Bror har skrevet til dem og fortalt fra egen oppvekst med stefar og sagt at han manipulerer, og at Marte ikke tør si det hun mener fordi hun er redd pappa. For han følte det samme når Martes far var hans stefar.
Barnevernet på Nesodden kontaktet aldri bror rundt dette.
-Det er i grunn ikke så rart. De har aldri villet snakket med barna mine om forholdet til stefar, og hva de husker om han fra de var små. Jeg tryglet om å få barna til barne-huset. Pga mine mistanker om overgrep, og den vold barna ble utsatt for. Den de gjorde noe for, var far! Bare han.
-Storesøster fortalte om svært graverende minner fra da hun hadde Martes far som stefar, til barnevernet i Drøbak. Jeg sendte inn det hun fortalte i en ny bekymring til barnevernet på Nesodden. Jeg hørte aldri noe.
INHABILT
-Aina Derbakk er venner med gudmor til Martes tvillingsøsken. Hun er venner med ei som jeg veit sørget for en bekymringsmelding til barnevernet i Nesodden da Marte gikk i BHG til fars fordel på Facebook.
-Gudmor som har vært Martes kontaktperson på SFO, har også vært med på samtaler med Marte hvor hun sier hun ikke vil til mamma, at jeg er slem osv. N N heter hun og er nær venn med Martes stemor og far. Jeg har klaget dette inn uten å bli hørt. Jeg mener hun er inhabil.
I en såpass betent sak så skal ikke barnet snakke med noen som står en part nær.
-Dette er en sak som aldri skulle vært en sak. Ved å foreta de handlingene barnevernet har gjort mot meg og mine barn, så har de laget en case, fra noe som ikke var der. Ved å utmatte mor, får henne til å gjøre feil, ved å jage henne, så har de brukt de feilene mot meg som mor.
BARNEVERNETS MAKTMISBRUK
-Maktmisbrukere kaller jeg dette. De burde aldri jobbet med barn og familier. Dette er et stygt eksempel på hva en som familie kan møte i norsk barnevern! Det er ikke bra nok!
-Jeg kunne skrevet mye mer, men kort fortalt har jeg i dag ikke noe samvær med en elsket datter. Besteforeldre får ikke se sitt barnebarn, søsken får ikke se sin søster, og dette støtter barnevernet på Nesodden?
-Jeg er ikke psykisk syk, ikke har jeg rusproblemer eller drikker alkohol. Jeg har samboer, og så mye samvær jeg måtte ønske med mine to øvrige barn. Hvordan kan fagfolk anbefale dette? Og siden barnevernet har den makten de har, så får far opprettholde denne galskapen.!!?
-Kjernen i saken er maktmisbruk i det ene barnevernet, og hjelp og godhet i det andre. Når to barnevern har så forskjellig oppfatning av meg som mor, så er det skremmende. På Nesodden er jeg ustabil og psykisk syk. I Frogn er jeg ei god mor, som setter barnas behov først, som samarbeider godt og er oppegående. Er det slik at man skal sykeliggjøres om man ikke er enig med barnevernet sine beslutninger?
-I dette tilfellet virker det sånn, ja. Det er så uendelig trist For min lille familie har fått oppleve overgrep fra barnevernet på Nesodden som vi aldri vil glemme. Vi er oppdelt og revet fra hverandre, alt det gode som var oss.
-Frogn overtok en mor og to barn i krise fra Nesodden. Det endte med at de skrev bekymring til Nesodden rundt Martes omsorgssituasjon. Det ble avvist som sjikane?
Hvor arrogant skal man bli på egen sak i barnevernet, på at man har rett eller ikke? Så langt at barnas liv blir ødelagt?
-Jeg avslutter med min sønns ord:
«SKAL IKKE BARNEVERNET HJELPE BARN DA,MAMMA?»
I dette tilfellet har Nesodden barnevern bare hjulpet seg selv. I mens mister ei ti år gammel jente mer og mer kontakt med dem hun elsker.
( Har ikke sett Marte siden april 2016 takket være Bl.a Aina Derbakk og Nesodden barnevern.))
Mor.
Jeg tror en bedre tittel kunne væree «SKAL IKKE BARNEVERNET HJELPE BARN DA,MAMMA?»