FOTO: VASILE PORUMB, VASILE PORUMB
Er et helseskadelig miljø mindre farlig for barn enn en klaps på baken?
Av LORELOU DESJARDINS, fransk blogger, bosatt i Norge
Det norske samfunnet har noen pussige besettelser. Blant dem er sjekking av værmeldingen 250 ganger per dag, likestilling, eie hus eller leilighet, anskaffelse av sportsutstyr på salg og at barna alltid skal ha det bra.
Å oppdra et barn i Norge er som det meste ved dette landetsom å befinne seg i filmen «The Matrix»: Det finnes noen usynlige grenser som bare de som tok den blå, hvite og røde pillen kan se.
Dette er reglene man må følge når man oppdrar barn. Hvis du tok feil pille (den alle som er oppvokst utenfor Skandinavia tar), ser du ikke hvor linjene går og du krysser kanskje en linje som medfører alvorlige konsekvenser for deg og din familie.
Annen holdning i Frankrike
Det er helt ulovlig å slå barn, og det er heller ikke anbefalt å drikke alkohol i foran barn. Selv om vi alle vet at de vil være havne i alkoholkoma den dagen de blir russ.
Samtidig, i Frankrike, tar samme type debatter en helt annen vending. For omtrent ti dager siden klappet en fransk rapper til en TV-animatør som irriterte ham med uønsket, fysisk kontakt og en plagsom parykk. Som respons, nektet TV-showets vert å stanse live-sendingen inntil hans ansatte fikk en offentlig beklagelse fra rapperen. Han krevde også at rapperen skulle fratre posten som dommer i fransk Idol. Hele historien ble en stor medieskandale, og videoen med ørefiken ble streamet på alle kanaler og på internett.
Jeg sier ikke at vold mot voksne ikke burde reageres mot, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til forskjellen på reaksjonene mot vold mot en enkelt voksen og mot barn generelt.
For «fysisk korrigering»
Samtidig som denne mini-ørefikskandalen pågikk, arbeidet flere grupper for at franske parlamentarikere skal vedta en ny lov som forbyr fysisk avstraffelse av barn. Og de nådde ikke gjennom. Det virker som at voksne er bedre beskyttet mot vold enn barn.
Det er fordi et forbud mot fysisk avstraffelse av barn ikke er prioritert i fransk politikk. Grunnen er enkel: Flertallet av det franske folket vil at «fysisk korrigering» av barn fortsatt skal være tillatt.
Ifølge den siste undersøkelsen fra begynnelsen av mars i år, var 70 prosent av franskmennene som ble spurt, mot et forbud mot fysisk avstraffelse. Bare syv prosent av de spurte ønsket totalforbud mot vold mot barn.
Ja, i Frankrike er det tillatt å slå barn, til tross for at de ratifiserte FNs Barnekonvensjon for 26 år siden, og til tross for regelmessige påminnelser fra Europarådet adressert til franske myndigheter om forpliktelsene som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Vel, du vet hvordan franskmenn kan være. De gir blaffen. Intellektuelle og politikere ler av disse forslagene i parlamentet, og den gjennomgående reaksjonen er: «Det finnes da ordentlige problemer i dette landet.» Ironisk nok hører vi den samme argumentasjonen når lobbygrupper prøver å få gjennom andre lover på for eksempel likestillingsområdet og kvinnerettigheter.
Man kan hevde at på noen måter oppmuntres det til fysisk avstraffelse, men også i mange andre land i verden, tror jeg. I løpet av presidentvalgkampen i 2002, slo en av kandidatene, Francois Bayrou, til et barn fordi sistnevnte angivelig forsøkte seg som lommetyv mot presidentkandidaten. Videoen sirkulerte i ukevis på fransk TV, og presidentkandidatens reaksjon ble bejublet og respektert i offentligheten. Han hadde fremvist autoritet og reaksjonen til en «familiefar». Ingenting å bekymre seg for.
Alvorlig vold mot barn er imidlertid forbudt, selv i Frankrike. Men hvordan trekkes skillelinjen mellom «alvorlig» og «lett» fysisk straff når to barn dør hver dag på grunn av voksnes vold mot dem, vanligvis egne familiemedlemmer?
Allerede nå ser jeg for meg nordmenn som leser dette ønsker å forsvare franske barn fra deres foreldre og myndigheter. Men husk, det er andre skikker i andre land, uavhengig om du betrakter dem som gode eller dårlige. Selvsagt er det å slå barn betraktet som et onde, ikke bare av Norge, men også av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene.
Men trist nok, i likhet med norske foreldre og samfunn, tror alle at deres egen metode er den beste, og andre kulturer oppdrar barna sine på den måten de mener er best.
Istedenfor å dømme dem, er det bedre å forklare hvorfor vold ikke er nødvendig, og huske at en oppvekst uten fysisk avstraffelse er den eneste måten man vet om. Mønsteret reproduseres av seg selv uten at man tenker over det. Innvandrere er ikke idioter, ser du, vi klarer å forstå et rasjonelt argument, spesielt hvis det handler om noe vi hatet som barn: å bli slått og ydmyket.
Kurs for utlendinger
Så, mitt første poeng er at ingen i Norge, verken i barnevernet eller noen annen offentlig institusjon – eller vanlige folk – kan forvente at utlendinger som kommer til norsk territorium vet hva som er forbudt i barneoppdragelse, eller på andre områder.
Nordmenn tror ofte at siden deres regler og normer er de beste, trenger de ikke å bli forklart. Men det må de. Lag kurs for utlendinger som kommer til Norge.
For øyeblikket er det kun immigranter fra land utenfor EU som er forpliktet til å følge dem. Men som du kan se av mitt franske eksempel, trenger EU-borgere også litt informasjon om hvordan ting blir gjort i dette landet.
Mitt andre poeng er at franske eller rumenske foreldre som du fordømmer for vold mot egne barn, dømmer deg på samme måte fordi du ikke oppdrar barna dine på «riktig vis».
Fordi alt er relativt. Da min mor besøkte meg i København for noen år siden, gikk vi forbi en barnevogn med en sovende baby i. Det snødde og det var null grader ute. «Hvorfor forlater danskene barn sine ute», spurte hun forferdet. «Nei, de tror det er bra for babyene å sove ute», svarte jeg. Da begynte babyen å gråte, høyt, og ganske lenge, uten at noen kom for å løfte den opp. Vi sto der og lurte på om vi skulle ta oss av denne skrikende og forlatte babyen.
Dobbeltmoral
Min mor var rystet og fortalte meg at fransk barnevern hadde tatt barnet fra dets uansvarlige foreldre. Du skjønner, alt er relativt. I Frankrike er det vold. I Danmark er det et nødvendig onde for å utvikle et godt immunsystem hos barna. Så åpne sinnet ditt. Vi ser alle de samme tingene, med forskjellige perspektiver. Det er lett å dømme.
Mitt tredje poeng, og dette er et spørsmål til alle leserne av denne kronikken, spesielt særlig til de som er hellig overbevist at den norske måten å oppdra barn er den beste i verden: Hvordan kan nordmenn være så opptatt av barnas kår og samtidig overse vedtak fattet av norske myndigheter som berører i dags og framtidens barns dårlige miljø?
For eksempel giftig gruveavfall i Norges vakre fjordene, genmanipulert mais som blir sannsynligvis tillat importert, eller den farlige luften som barn i Oslo puster inn om vinteren?
Akkurat som du har dømt den franske regjeringen og franske foreldre for å «mishandle» sine barn, kan de norske barna senere dømme deg for ikke å respektere deres rett til et sunt miljø. De er mye mer ømfintlige for dette enn voksne, og det påvirker deres rett til god helse. Tror du ikke at et barn med astma som puster i «akutt høy luftforurensing» mange dager på rad, pådrar seg like store fysiske skader både i et kort og et lengre perspektiv enn hvis det fikk en klaps på rumpa?
Hvis svaret er ja til begge disse spørsmålene, bør norske medier og offentlighet behandle det som trussel mot barns velferd, på samme måte som de gjør med fysisk avstraffelse, og ikke begå samme tabbe som den franske TV-verten og operere med en litt for tydelig dobbeltmoral.
Her er mange gode poeng! Og akkurat her er eg usamd med oppropet til Einar Salvesen, der han jo går god for at det er rett å ha eit totalforbod mot «fysisk avstraffelse» av born. (Men eg vel å gå ut frå at det fyrst og fremst er ei taktisk tilpassing for å få sett fokus på rett stad, og ikkje gjera det om til ein debatt om fysisk straff.)
Lat det elles vera klart at fysisk straff av born også er norsk tradisjon, like mykje som det er tradisjon i dei fleste ( eller kanskje alle?) andre land. Dette er lovreglar tredde ned over hovuda på oss i strid med vår eigen kulturarv. På den andre sida sett, det har vore ein lang prosess, over minst 100 år, for å redusera omfanget av fysisk straff i barneoppdraginga. Og det er rett at det til dels har vorte overdrive, til dømes når lærarane på skulane tidlegare brukte spanskrøyr på elevane når dei ikkje kunne leksene sine. Og det er fint at me har lært oss å avgrensa dei hardaste oppdragingsmetodane, men det bil likevel ikkje seia at det er rett å forby dei heilt og kalla det vald mot born. (Fysisk og psykisk skadeleg vald mot born bør derimot vera forbode. Og eg går ut frå at for dei fleste er det sjølvsagt)
Noreg har vorte fanatisk oppteke av å vera moderne, i alle fall dei som regjerer i media. Den siste debatten om emnet for ein ca. 10 år sidan spora av, då ein del muslimske innvandrarar stod fram og forsvarte retten til fysisk straff i barneoppdraginga. Eit slikt tilfelle av middelaldersk primitiv familiekultur kunne me ikkje ha her i landet, og med det var i praksis saka avgjort. Argument om at dette også handlar om norske tradisjonar kom ikkje noko særleg fram. Men det er jo fint om nokon no tek opp att spørsmålet til debatt.
Det verkelege hykleriet i denne saka er etter mitt syn at barnevernet sjølv brukar minst like hard fysisk korreksjon som det dei meiner dei kan ta born bort frå foreldra for å nytta seg av. Men akkurat her forstår eg på ein måte barnevernet, for det er jo generasjonars lærdom at fysiske metodar er naudsynte i oppdraginga. Og sjølvsagt aller mest når det er framande folk som står for dette, folk som manglar den naturlege autoriteten over barnet som foreldra har. Då er dei nøydde til å bruka makt, det er ein praktisk realitet som barnevernet forheld seg til, men som samtidig gjer deira eigen politikk mot forholdsvis uskuldige foreldre til ein vits.
Og sannsynlegvis er fysisk korreksjon frå barnevernet meir skadeleg enn det same frå foreldra, fordi straff frå foreldra skjer i ei råme der det er ein premiss at dei som straffar djupast sett vil den som får straffa vel. Det er ikkje like openlyst for barnet når den som gjer det er ein framand.
Nei, draumen om eit tvers gjennom smertefritt liv er ein illusjon, og om denne tankegangen skulle spreia seg vidare, ville det fort verta slutt med friluftsliv og uteleik også. Born som er mykje ute dett og slær seg, dei vert trøytte og slitne, dei vert sveitte og andpustne, dei vert våte og kalde – og dei lærer i det heile å takla livet akkurat slik som det er, og å passa seg for det som er farleg. Så finst det dei som kallar dette for «blodsromantikk» og meiner at born aldri burde skada seg det aller minste. Men det er berre slik at dersom ikkje folk lærer at livet byr på utfordringar når dei er born, så kan ein frykta at dei vil ha vanskeleg for å forstå det når dei vert vaksne også.