VG hadde en sak i går som jeg antar var en oppfølger til en sak om familier med dårlig råd. I går skrev de om kjendiser som vokste opp i familier som ikke hadde råd til flotte sydenturer o.l. Det er en situasjon jeg kjenner meg godt igjen, og jeg skrev om det i Klassereisene.
Hvis jeg forstod VG-artikkelen rett skal regjeringen bruke noen kroner på å gi barn fra fattige familier en ferie. Det er snakk om å gi alle den samme opplevelsen, for uten en skikkelig ferieopplevelse taper en mye av barndommen. Det er kanskje satt litt på spissen, men en får nesten inntrykk av at de som går glipp av kostbare turer og kulturarrangement, har blitt fratatt barndommen sin. Da jeg søkte opp litt informasjon fant jeg en artikkel fra Dagbladet fra 2010. Der nevner Børge Brende, som da jobbet for Røde Kors, at han hadde møtt en 13 åring året før som hadde fått sin første ferie. Kanskje var det ikke nødvendigvis en reise han hadde savnet, men opplevelser? Kanskje er problemet at hvis du tar teknologien fra dagens barn, går de fra sans og samling fordi de ikke vet hva de skal ta seg til? Poenget mitt er at opplevelser er gratis, og at problemet er ikke at vi har for få av dem tilgjengelig. Det er vi som har fjernet oss fra dem.
Jeg la igjen følgende kommentar på vg.no i går:
Jeg tror det har vært for mye fokus på at barn må ha ditt og datt for at de skal få en god barndom. Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av teltturer og et gammelt vrak av en bil, og noen ganger ei lånt hytte. Vi hadde likevel noen flotte ferier. Jeg er i samme situasjon som foreldrene mine var, men vi gjør mest mulig ut av situasjonen. Jeg tror fattigdom gjør det lettere å komme i barnevernets fokus også. Jeg er ikke sikker på om myndighetene har nok fokus på at mer støtte og avlastning kanskje er viktigere enn å gi alle den samme ferieopplevelsen. Med den rette begrunnelsen tror jeg f.eks. en sommerleir for barn er en god ide. Men jeg tror altså det er en mer fornuftig bruk av pengene å styrke familiene. Da får sannsynligvis flere barn en minnerik barndom.
Jeg har vært litt opptatt av barnevernet og fosterhjem i det siste. Jeg mener det er betydelig lettere å komme i barnevernets søkelys hvis en er fattig. Det virker på meg som at kriteriene for forsømmelse er i kraftig endring. Da jeg var liten var det ikke uvanlig med et lite feriebudsjett, mens det i dag blir sidestilt med mishandling. Det er ingen som bruker slike ord direkte, men det blir konsekvensen av argumentene som blir brukt.
Det er faktisk slik at fosterfamilier automatisk får en del midler. Det er noen eksempler på bufdir.no som viser hvor gunstige betingelser fosterforeldre har å arbeide under.
I eksempel 1 er begge fosterforeldrene i full jobb. De får 7000 kroner per måned som de må betale skatt av. De får i tillegg 5500 kroner per måned skattefritt som skal gå til klær og fritidsaktiviteter for barnet. De får også barnetrygd.
I eksempel 2 har fostermor kjøpt seg fri fra sin stilling som sykepleier i ett år. Hun får 400 000 kroner som hun betaler skatt av og får pensjonspoeng for. De to fosterforeldrene får dessuten 4 600 kroner skattefritt per måned og barnetrygd. Når dette året er over, og hun går tilbake til jobb får fosterforeldrene de 7000 jeg nevnte i det første eksempelet.
Det siste alternativet er en kontrakt en vernepleier har skrevet med bufetat. Det gjelder barn med særskilte behov, ofte tenåringer som bufetat har påført emosjonelle vansker. Da får fosterforelderen 430 000 per år i 5 år. De får i tillegg 9000 kroner skattefritt per måned.
Med slike betingelser er det ikke vanskelig å tilby noe bedre enn barnets foreldre. Er det forsømmelse hvis en gir mindre enn det? Jeg tenker som så at hvis det er fattigdom som gjør at bufetat mener at noen foreldre ikke klarer å tilby barna det de trenger, er det fornuftig å hjelpe foreldrene. Det hadde vært interessant å undersøke hvor mange kommuner som tilbyr enkle tiltak som støttekontakt/familier eller andre tiltak som avlaster familien. En sommerleir betalt av NAV eller barnevernet bør kunne være et slikt tiltak også. Jeg har prøvd å få både avlastningstiltak og støttetiltak for et funksjonshemmet barn i de tre kommunene jeg har bodd i siden jeg ble far. Slike tilbud finnes bare hvis barnevernet konkluderer med at det er grunn til bekymring. Nå gjør vi en god jobb for barnet vårt, men det er betenkelig at det ikke er en mellomting. Hvis kommunen ikke tilbyr noe hjelp i forhold til barn med en diagnose, blir det enten fosterhjem eller ingenting. Hjelpeapparatet er i mange tilfeller foreldrene. Fosterforeldre har ikke den samme motivasjonen og viljen til å strekke seg økonomisk for å hjelpe. Det er sågar en del eksempler der barnevernet og/eller fosterfamilien ignorerer diagnoser og uttalelser fra eksperter. Ifølge en slik tankegang har ikke barn ADHD, autisme, autoimmune sykdommer etc. Det er bare foreldrene som sier at de har det. Dermed opphører behandlingen av disse barna.
Noen ganger er det virkelig grunn til å ta barnet, men jeg har mistanke om at det ikke er det hver gang det skjer, og det er sannsynligvis ikke nødvendig at det blir langvarig heller. Men nå tenker jeg mest på ferie. Hvis det blir sett på som forsømmelse, eller at en tar noe av barndommen fra sine egne barn hvis en ikke har råd til en ferie, kan konsekvensen bli skremmende. Jeg er sikker på at mange foreldre bare trenger litt avlastning.
Sommer er familietid, og de åtte ukene Lillebjørn Nilsen beskriver i Stilleste gutt på sovesal 1 er litt drøyt, men jeg forstår ikke annet enn at en type sommerleir/feriekoloni/aktivitetsleir i ei uke eller to hadde gjort susen. Jeg tror det finnes en del slike arrangement også i dag, men er ikke sikker på om de er gratis.
To andre poeter fra Oslo, André Bjerke og Finn Kalvik, beskriver også det som kanskje er en tapt tid: «Å være barn en sommerdag var simpelthen å være slik vi alltid skulle vært.»
Akk-ja!
Vi få ofte den samme debatten rundt juletider. Det er noen foreldre som blir nedfor fordi de ikke kan gi barna den jula de ønsker, og det har ofte med gaver å gjøre. Det er noe jeg kan forstå veldig godt. Julaften er en stor kveld for barna, og det føles ikke godt å se dem bli skuffet. Jeg forbereder meg derfor lang tid i forveien. Jeg har i årenes løp kjøpt en del julegaver på mammutsalg og andre typer salg gjennom året. Blant fjorårets gaver var det bl.a. et puslespill og et brettspill fra en bokhandler som hadde avviklingssalg. «Tilbudsnever» er et begrep i min familie. Er det billig, røsker vi det til oss, og vi har en integrert radar som oppdager salgene.
Jeg forstår foreldre som ønsker det beste for barna, men jeg mener mange har for høye forventninger. Når det gjelder ferie tror jeg ikke barn under 12-13 år tenker at det må være Sydentur for at det skal ha noe for seg. For mindre barn er camping og besøk hos besteforeldre e.l. like artig. Jeg er selv i den situasjon at jeg ikke kan tilby familien noen tur. Det blir derfor noen kortere teltturer der vi bruker de aktivitetene som er tilgjengelige på campingplassen, fiske og en god del turer til stranda. Vi bor dessverre for langt unna slekta til at det er aktuelt (130 mil).
Vi blir turister i vår egen kommune og region denne sommeren også, men hvis kommunen vil hjelpe må de gjerne gi dattera mi de opplevelsene som PPT og kommunens ergoterapeut er enig med oss foreldre at hun trenger. Da snakker vi om ballett og hesteridning. NAV må gjerne følge opp med å hjelpe oss med den kostbare gluten og melkefrie dietten vi må spise. Det er et kjent problem i forhold til autisme. Det burde ikke være slik at barna må få en fosterfamilie for å få denne hjelpa.
Så bra skrevet…..