Uten offentlighet på et så viktig rettsområde kan norsk barneverns rett ha utviklet fremgangsmåter og vurderinger som ikke tåler dagens lys, skriver Erik Bryn Tvedt.
Endelig synes det klart at media nå kan begynne å omtale barnevernssaker.
Å miste et barn er en større straff enn å komme i fengsel, vil mange mene. De fleste som mister sitt barn til barnevernet har ikke gjort noe straffbart.
Vi vet at det stilles strenge krav for å bevise skyld i straffesaker. I barnevernssaker er skyldkravet lavere selv om det ikke dreier seg om straffbare forhold. Hensynet til barnets ve og vel begrunner denne regel.
Når skyldkravet er så lavt i et så grunnleggende område av menneskers og familiers liv, skulle en tro at media ville være svært opptatt av problemstillingen. Det dreier seg jo om det kjæreste vi har; våre barn og familiers fungering.
Konkrete barnevernssaker omtales imidlertid stort sett ikke i media. Hvorfor? Fordi hensynet til barnet og privatlivets fred tilsier at slike saker ikke omtales.
I barnevernssaker er det taushetsplikt. Dette fremkommer av barnevernslovens § 6-7. Foreldrene kan ikke frita for taushetsplikt i det fylkesmannen har hjemmel til å pålegge taushetsplikt i § 6-7, 2. ledd:
«Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.»
Bestemmelsen kom inn ved lov 16. mai 1986 nr. 21 og er kommentert i Ot.prp. nr. 2 (1985–86) s. 64–65. Det fremkommer her:
«Spørsmålet om når foreldrenes samtykke kan anses for å oppheve taushetsplikten i barnevernssaker kommer også fra tid til annen opp i forhold til offentlighetsloven. Her har departementet tatt det standpunkt at barnevernsmyndighetene har et spesielt ansvar overfor barnet, slik at opplysninger ikke må utleveres hvis dette skader barnet, selv om foreldrene samtykker i at alle opplysninger i saken om dem selv legges fram. Foreldrene ønsker ofte støtte fra massemedia og tar da mindre hensyn til hvilke følger dette får for barnet. I disse tilfelle mener vi at barnevernsmyndighetene må ha en taushetsplikt som ikke bortfaller på grunn av foreldrenes samtykke. Myndighetene må her ha en sterkt begrenset adgang til å gi opplysninger til pressen med videre, og de bør heller ikke innlate seg i diskusjoner i massemedia om konkrete saker.»
Slik skjuler altså myndighetene sin maktutøvelse overfor småbarnsfamilier i Norge. Barnevernsmyndighetene vil ikke redegjøre for sine beveggrunner innenfor en av de mest grunnleggende menneskerettigheter; retten til familieliv etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8.
I barnevernssaker i Norge er vi da havnet i den molboaktige situasjon at utenlandske medier heftig og intenst omtaler saker hvor norske barnevernsmyndigheter fratar barna til deres statsborgere i kort tid etter at disse familier er kommet til Norge. I norske medier sies det ingen ting, og norske barnevernsmyndigheter svarer ikke på spørsmål fra utenlandske medier.
Slik er det altså i Norge. Vi utelukker fra offentlig debatt konkrete saker om når det er riktig å gå inn å ta omsorgen fra foreldre! Norsk praksis er stikk i strid med EMK artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 19 nr 1 og 2:
«1. Enhver skal ha rett til meningsfrihet uten inngrep. 2. Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg.»
Uten offentlighet på et så viktig rettsområde kan norsk barnevernsrett ha utviklet fremgangsmåter og vurderinger som ikke tåler dagens lys.
Som advokat på dette feltet med mange års erfaring fra barnevern, fylkesnemnder og domstoler over hele landet mener jeg å ha opplevd dårlig saksbehandling og sviktende avgjørelsesgrunnlag.
Jeg har imidlertid vært forhindret fra å debattere dette, og media har ikke turt å skrive om sakene. Media er den fjerde statsmakt, og det er svært viktig at dette rettsfelt er åpen for debatt bygget på konkrete saker fra det virkelige liv. Pressen har sin Vær varsom-plakat, og identifiserende kjennetegn vil bli fjernet før en eventuell publisering.
Den 18. desember avsa Høyesterett en viktig dom: NRK krevde kopi av opptak som viste at en 35 år gammel mann døde under en pågripelse på Oslo legevakt i november 2012. Saken mot to involverte politibetjenter og en ambulansearbeider ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker, og endte med henleggelse. Saken vakte stor medieinteresse.
NRK fikk medhold i at opptakene i anonymisert form kunne kreves utlevert fra Spesialenheten i medhold av ytringsfrihetsbestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 19. Høyesteretts flertall la vekt på at saken hadde stor offentlig interesse og at hensynet til de involvertes personvern ikke var avgjørende så lenge Spesialenheten ble pålagt å anonymisere opptakene før de utleveres til NRK.
Endelig synes det klart at media nå kan begynne å omtale barnevernssaker. Vi har bestemmelser i domstolsloven om lukkede dører i familiesaker, og det bør fortsatt gjelde. Det er ikke riktig å gi allmennheten adgang til rettsmøtene av hensyn til privatlivets fred. Det foreligger allerede hjemmel for å la pressen følge slike saker i domstolslovens § 129–131 og gjengi sakene i anonymisert form slik at barna ikke blir gjenkjent.
Erik Bryn Tvedt, advokat, Sandefjord
Leave a Reply