Hvor ofte har vi ikke hørt og lest myndigheter og politikere si: ”vi kan ikke gå inn i enkeltsaker”. Som om hensikten var å kreve at myndigheter og personer uten formell kompetanse og partsstatus skulle gripe direkte inn. Politikere og byråkrater som velger denne avvergestrategien signaliserer i realiteten at de ikke vil vite om visse saker. Dermed unngår de også å skaffe seg kunnskaper om hvordan systemet fungerer for foreldre og barn. I krav og forventninger om engasjement ligger også muligheten for at myndigheter og politikere som gir lovene kan lære av erfaring. Samtidig ser vi at politikere stadig vekk griper inn overfor rett og forvaltning når det passer deres populistiske hensikter. Konsekvente har de aldri vært.
Advokatenes sviktende evne og vilje
Kan man i stedet gå inn i ”fellessaker”? Selvsagt ikke. Uten kjennskap til enkeltsaker med tanke på både likheter og forskjeller enkeltsaker i mellom, kan man ikke bygge opp systematisert kunnskap og viten med tilhørende kategorier og kriterier for hvordan de ulike momentene sorteres. Heller ikke fremtredende rettsvitenskapsfolk vil ”gå inn i enkeltsaker” for å lære om rettstilstanden på mer nyansert vis. På det hold leser man Norsk Rettstidende (Rt) hvor Høyesteretts avgjørelser publiseres. Det er først når man har oversikt over en viss mengde av saker, har sortert de ulike nivåene av bevistemaer, tvistepunkter og metodiske tilnærminger til saksopplysning, vurdering og beslutningsstrategier, at man kan påberope seg kunnskap. Dette kravet gjelder dessverre ikke for fagfolkene systemet anliter seg på.
Et strukturtrekk ved barnevernets behandling av sak og parter er den gjennomgående negative personfokuseringen hvor man på inkvisitorisk vis leter etter feil og stresser forelderen slik at lav frustrasjonstoleranse og andre psyko-dignostiserende beskrivelser kan underbygge barnevernets inngripen. Bruken av sakkyndige til disse formål er instituert, likeledes den systemlojalitet som er en mer grunnleggende kompetanse hos sakkyndige enn relevant utredningskompetanse og kunnskap om mennesker i pressede situasjoner. Et annet fellestrekk er advokatenes sviktende evne og vilje til å representere foreldrenes interesser. Juristen Herman Berge (2004) foretok en undersøkelse av psykolog Anne Poulsson og hennes engasjement som sakkyndig i ulike roller, og fant ut at i samtlige saker favoriserte hun barnevernet:http://www.barnasrett.no/Artikler/sakkyndige_i_barnevernets_tjenes.htm
Hever seg glatt over politiet
Sammen med psykologer som Knut Rønbeck, Fredrikke Lynum, Karen Hassel, Inger Lise Kvaale, Kjell Hagen, Berte-Lise Trygstad m.fl., brukes Anne Poulsson ikke sjelden når barnevern og rettsapparat ønsker et bestemt saksutfall i systemets favør. I en konkret barnevernsak som er til behandling for tiden ble Anne Poulsson oppnevnt for å bearbeide en mor av utenlandsk opprinnelse med tanke på at denne moren, som det ellers ikke var noe å utsette på, skulle ta avstand fra sin norske mann som psykolog Kjell Hagen i en tidligere barnefordelingssak hadde stemplet som ”asosial pedofil psykopat” og seksualovergriper. Politiet hadde henlagt beskyldingene som ”intet straffbart forhold bevist”, men slikt hever barnevernet og deres lakeier seg glatt over.
Anne Poulssons oppgave var ikke bare å løpe barnevernets ærende, med et oppdrag hvor hun gjennomgående vekslet mellom ulike roller til stor frustrasjon for moren. Psykolog Anne Poulssons oppgave var også å legitimere kollega Kjell Hagens påstander, om enn fordekt som et forsøk på å få moren til å ”innse” at hun måtte verne om seg selv og sitt barn. Morens advokat Geir Hovland har ikke vært på høyden. Han har verken villet gjennomskue barnevernets strategier, eller representere sin klients interesser i opprettholde sitt ekteskap. Til slutt måtte moren motvillig resignere, og etter press fra barnevern, sakkyndig Anne Poulsson og advokat Geir Hovland gå med på å skille seg. Ingen har vært interessert i å finne ut om påstandene om de seksuelle overgrepene er sanne eller falske. Verken moren eller hennes mann (fra nå av eks-mann) kan diskrediteres for manglende omsorgsevne.
Mangel på metodisk tilnærming
Prestisjesaker fins det mange av. I nevnte sak drev barnevernet med kontroll og overvåking i over et år, med uanmeldte husbesøk og press fra sakkyndig Anne Poulsson. Enkeltsaker og sakskomplekser er imidlertid både like og forskjellige. Det gjelder derfor å definere de relevante likhetene og forskjellene for å kunne identifisere fellestrekk. Advokater som gir seg ut for å tale foreldrenes sak, men som i realiteten er mest interessert i å holde seg inne med barnevernet, er ikke uvanlig. Geir Hovland er ikke noe særtilfelle, blant andre fremtredende advokater på feltet nevner vi Knut Lindboe og Rikke Lassen. Barnevernets egen prestisje når de først kommer galt av sted er et særtrekk; de sakkyndiges eget maktbehov et annet. Mangel på metodisk tilnærming og påvisbar omsorgssvikt er felles for mange bevissituasjoner; for både fylkesnemnd og rettsapparatets avgjørelser gjelder mangel på begreper om dømmekraft.
Forholdet mellom det kjente og det ukjente er viktig for å kunne bestemme et tilfelle, likeledes forholdet mellom det enkelte og det allmenne. Dette er dømmekraft som begrep og anvendelse. For å kunne si noe om et tilfelle er typisk, normalt eller vanlig forekommende trenger man kunnskaper om helheten, også med tanke på normale reaksjonsmåter innenfor en variasjonsbredde tilgjengelig som ettersporbar og etterprøvbar kunnskap. På disse områdene bløffer psykologene. Foreldre som reagerer med vantro og frustrasjon når de utsettes for barnevernets trussel om omorgsovertakelse, opptrer normalt. Men hos psykologer uten respekt for mennesker og kunnskap er det tale om selvoppfyllende stereotyper; som effekter av fagfolkenes egen forutinntatthet og tilrettelegging. Årsak og virkning blandes sammen.
«Fredrikstad-saken»
Et typisk trekk ved mange barnevernsaker er at man ikke bryr seg om barna og metodiske tilnærminger som kan påvise eventuell omsorgssvikt. Nytter det å kjempe mot denne galskapen? Selvsagt. Det har vi også eksempler på. I en sak kalt ”Fredrikstadsaken” fikk jeg forelagt flere sakkyndigrapporter til vurdering og laget et notat som foreldrenes advokat etter hvert lærte seg å bruke slik at foreldrene fikk beholde tre av barna, og den sakkyndige, psykolog Bjørn Roald Larsen, fik pes for mangelfullt sakkyndigarbeide. Påvisninger av metodefeil er ingen stor kunst, men krever en viss systematikk. Notatet skilte mellom Fakta og Vurdering; Kvantitet og Kvalitet, Premiss og Konklusjon, og mellom Forskjell og Likhet:http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/texfiles_bv_fredrikstadsaken_psykBRL.htm
Sammenligning er et viktig metodekriterium. Ingen saker og personer er helt like. Det samme gjelder situasjoner og personrelasjoner som kan forandre seg over tid, slik barnevern og rettsapparat vet å spille på med sine tilpassede argumentative strategier. For å kunne arbeide systematisk med barnevernsaker trenger man metodiske verktøy og kriterier som målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Hvis erfaring basert på skille mellom like og ulike typetilfeller tilsier at det nytter å fighte mot galskapen med ryddige midler og godt skodde advokater som taler foreldrenes sak, er dette viktig å formidle og nyttiggjøre seg av.
Spiller på frykt hos foreldrene
I en sak vi kan kalle ”Stavangersaken” tok foreldrene kontakt med barnevernet for støtte og avlastning i en vanskelig situasjon. Barnevernet tok barna, men foreldrene ga seg ikke, tok kontakt med TV2, og vant i tingretten som påla barnevernet å gi foreldrene den hjelp og støtte de hadde krav på. Dommen ble ikke anket. Så enkelt som dette er det selvsagt ikke i alle saker. Barnevernet spiller på frykt hos foreldrene og vinner ofte på det. Men de foreldrene som velger å fighte har etter min vurdering (les: dømmekraft) av de mange saker jeg har fulgt på til dels veldig nært hold kommet vesentlig bedre ut. Noen får beholde barna, og foreldrene beholder også sin selvrespekt. I motsatt fall, ved å gi etter for barnevernets splitt og hersk, blir foreldrene ikke sjelden demoralisert, og barnevernet vinner dermed på alle punkter.
Barnevern er på mange måter psykopati satt i system. De mest kyniske systemaktørene blant sakkyndige og advokater vet dette og bidrar enten aktivt eller passivt til å opprettholde barnevernets makt og prestisje, og dermed sine egne markedsandeler og posisjoner. Klientsystemet har derfor mye å lære om hvilke folk man skal styre unna, gitt at man har muligheten. Den moren vi omtaler i en pågående sak har etter hvert ikke hatt noe valg, slik saken ble tilrettelagt og utviklet seg. Men andre foreldre kan lære. I ”Fredrikstadsaken” kjørte foreldrene et eget løp med internettpublisering av tegneserier fra møte med sakkyndig, fy-nemnd og rett, og vant delvis på sin strategi. Å konfrontere systemovergriperne direkte kan medføre risiko for sanksjoner og forverring, men lønner seg på kortere og lengre sikt.
Ole Texmo
Leave a Reply