”Jeg skal støtte dere hele veien», sa Fastlegen min på Hole Medisinske Senter, da vi var der og fikk konstatert at vi skulle ha barn. I forkant hadde vi nesten vantro gått til innkjøp av graviditetstester, for å få visshet om vår mistanke, vi skulle ha barn!

Jeg hadde for mange år siden fått konstatert at jeg aldri ville kunne bli gravid. Jeg var utredet ved Sentralsykehuset i Akershus (SiA) for mange år siden, og hadde fått den nedslående beskjeden at det ikke var mulig for meg bli gravid, på grunn av hormonforstyrrelser, polycystisk overiesyndrom (PCOS). Det var i 2015 cirka 15 år siden denne utredningen.

Men jeg VAR faktisk gravid. Ingen av oss reagerte noe spesielt på vektoppgang denne høsten blant annet på grunn av at jeg stadig gikk opp og ned i vekt. Ikke hadde jeg følelsen av noe «liv i magen» heller. Ikke før i slutten av oktober 2015 fattet vi mistanke om at jeg ikke bare var overvektig, men at det måtte være noe annet. «Jeg skal støtte dere hele veien», sa Fastlegen min, og sendte en bekymringsmelding til barnevernet. Det var jaggu litt av en støtte.

Vi var innkalt til møte på Ringerike sykehus 19. november 2015. Til stede var to fra barnevernet, 1 XXX, 2 XXX og jordmor XXX. 1 XXX førte ordet. Hun gikk til verbalt angrep på oss og nærmest «valset over» oss. Hun refererte til en anonym bekymringsmelding barnevernet hadde fått inn på meg. Meldingen var maskinskrevet og språket bar tydelig preg av å være skrevet av en fagperson. Ord og uttrykk som var brukt, som vanlige folk ikke verken kjenner eller bruker.

Følelsesløse steinansikter

Vi ble skjelt ut, og sjokkerte som vi var, ble vi kalt følelsesløse steinansikter. Dette var en sak med alvorlig bekymring, hvor de så for seg en omsorgsovertakelse, sa barnevernet. Verken jordmor eller 1 XXX, tok til motmæle eller forsvarte oss på noen måte, de var tydelig enige i trakasseringen.

Barnevernet bestemte at fødselen skulle skje 26. november 2015. Vi var satt helt ut av spill og på grunn av behandlingen vi hadde fått den 19. november, så gråt jeg og var fryktelig nedtrykt og helt ute av meg hele kvelden. Etter hvert så gikk de psykiske smertene over til fysiske smerter, og da var fødselen i gang og gutten vår født tidlig neste morgen. Hastekeisersnitt, hodet satt fast og pulsen hans sank. Dette var ingen fin opplevelse av slutten på et svangerskap og en fødsel. Helvete fortsatte for alvor.

Drapsforsøk

Jeg ble umiddelbart nektet å ha noe med sønnen min å gjøre, unntatt å amme han. Ut over det så skulle jeg holde meg unna. Det kom etter hvert fram at «det hadde vært like greit om mor døde under fødselen», og jeg var farlig, for eksempel påstander om at «mor kunne komme til å drukne barnet». Spesielt når man har ønsket seg barn i årevis, så blir man helt knust innvendig når man som høygravid, og deretter som nybakt førstegangsmor, blir trakassert av barnevernet mens jordmor ser og hører på uten å gripe inn.

Psykisk utviklingshemmet, moderat mental retardasjon, jeg kunne dermed skade barnet. Denne diagnosen oppdaget vi kom fra min tidligere fastlege ved Skårer legesenter, og var nedtegnet i min journal derfra. I journalen sto det også «pasienten er ikke gjort kjent med diagnosen, heller ikke pasientens mor». Den samme legen, som antakelig også mente jeg ikke burde få barn, henviste meg til SiA (nå Ahus) for fertilitetsutredning.

I ettertid har jeg fått tilbakevist diagnosen to ganger uten at dette har blitt hensyntatt av barnevernet. Jeg fikk deretter fastlegen til å slette feildiagnosen fra den originale legejournalen, men heller ikke dette var godt nok for barnevernet og rettssystemet. De hadde tydeligvis bestemt seg for at denne diagnosen passet inn i saken deres og valgte derfor å beholde den, selv om de visste at den var feil, noe som var grundig dokumentert.

Fastlegen var rask med å fjerne feildiagnosen, noe som først gjorde at jeg ble veldig glad, men deretter ble jeg sint fordi han tydeligvis så at dette var en åpenbar feil, og han kunne ikke svare på hvorfor han satte denne diagnosen i sin tid når han deretter kan slette hele diagnosen uten å måtte ta en ny vurdering. En slik alvorlig feildiagnose får bare konsekvenser for pasienten, aldri får den som har satt feildiagnosen – attpåtil uten å informere om det.

Nytt drapsforsøk

I påvente av å bli plassert på et foreldre- og barnsenter, var vi noen få dager i vårt eget hjem. Barnevernets to tanter kom og gikk, og gjorde akkurat det Kari Killén skriver om, å stresse foreldrene for å få frem «hvordan de virkelig er». XXX 1 uttalte også at hun var redd for at sønnen vår kom til å dø hjemme hos oss, med meg tilstede. Så veldig redd var hun nok ikke, for hun reiste gladelig hjem til seg selv uten å gi oss noen oppfølging før neste dag.

Mor skal ikke ha noe med barnet å gjøre

På foreldre- og barnsenteret Stiftelsen Vilde, så møtte det oss en gul lapp på tavlen på rommet vårt, «Mor skal ikke være alene med barnet». Litt av velkomst å få på et foreldre- og barnsenter hvor hovedfokuset burde ha vært på å styrke forholdet mellom mor og barn – ikke å splitte dem med tvang. Hvis jeg uttrykte misnøye med noe, eller sa fra om noe, fikk jeg beskjed om at jeg bare kunne reise hjem, underforstått så hadde jeg ikke noe der å gjøre. Jeg følte meg som en melkefabrikk uten å få mulighet til å utøve min rolle som mor.

Som sikkert mange har fått med seg på Facebook, er et opphold på mødrehjem/familiehjem, i de fleste tilfeller et sant helvete for de som utsettes for det. Mange sidestiller oppholdet med fengselsopphold, men det er mye verre, fordi som innsatt i et fengsel så har du faktisk rettigheter som du aldri vil få på et foreldre- og barnsenter. Det var et helvete for mange, og det var det også for oss. Alt vi sa og gjorde ble skrevet ned, og endte opp i en tettskrevet «rapport» på nesten 100 sider. Ikke ett positivt ord om oss er å finne i denne rapporten. Det meste er løgner og grove overdrivelser.

Den 14. januar 2016 ble gutten vår stjålet fra oss. Siden den gang kan vi telle på to hender de få gangene vi har fått være sammen med ham. Kun én time var avsatt, nesten ingen nærkontakt, særlig ikke jeg som var ansett som mulig drapsperson. Vaktholdet de første gangene var omfattende, fire voksne som passet på at vi ikke nærmet oss sønnen vår for mye. Ikke ta på, ikke stryke, ikke løfte. De siste gangene fikk faren holde sønnen vår, men ikke jeg, selvfølgelig, som barnevernet ser på som en veldig farlig person.

Fosterforeldrene var pådrivere for at vi ikke skulle ha kontakt med gutten vår. Planen deres var jo adopsjon helt fra første stund. De mener at de kun har hatt en passiv rolle i denne saken, men de var veldig aktive både på samvær, i rettssakene som fulgte og ikke minst i at de helt frivillig signerte på adopsjonssøknaden for å tvangsadoptere sønnen vår. Det var helt åpenbart at de ikke var interessert i å være fosterforeldre for sønnen vår, det var kun tvangsadopsjon uten samvær som var godt nok for dem.

Vi kommer aldri til å gi opp å få gutten vår tilbake. De som tror noe annet må tro om igjen. Vi har mange tunge dager hvor alt virker håpløst svart, men vi gir oss aldri. Kampen vår vil vare livet ut.

Sylvia Gustavsen Ensby

 

Comments

comments