Mitt innlegg i Tønsbergs Blad om Barnevernets endrede praksis om omsorgsovertakelser, har avstedkommet både motinnlegg og kommentarer. Felles for motinnleggene, er mangelen på presisjon i forhold til min tekst. Det satses invektiver, stråmannsargumenter og usakligheter, sauset sammen til en eneste suppe, godt krydret med følelser. Sjefkokk er tidligere barneombud Reidar Hjermann.
Lik Barnefjern.org på Facebook
Hjermann og de øvrige kritikerne ser vekk fra substansen i artikkelen min. Og det er ikke så rart. Alle tall og sitater er nemlig hentet fra barnevernets egen tilsynsrapport der det demonstreres en forskjell mellom etatens målsetting og praksis som gjør at man frykter for utviklingen når det gjelder overgrep både mot barn og enkeltfamilier.
Det virker som om kritikk av barnevernet i seg selv er utålelig for Hjermann. Da han mobiliserte sine tilhengere på Twitter, benyttet han uttrykket «Dagens mest paranoide innlegg» om artikkelen min. Det må han selvsagt gjerne mene, men det vitner ikke om respekt for en politisk motstander som er seg bevisst sitt samfunnsansvar som folkevalgt nettopp for å bry seg om barn og unge.
Barnevernet må, som enhver annen offentlig etat finne seg i å bli gransket og kritisert. Som politiker er jeg skeptisk til utviklingen i BV, og et system som etter åtte år under en sosialistisk regjering, administrert av SV, har lagt opp til et stadig mer merkbart kontrollregime av enkeltindivider. Staten er tydeligvis den som vet best. Og staten, mener trolig Hjermann, det er meg, Audun og Inga Marte.
Selv som profesjonell aktør klarer ikke Hjermann å la være å trekke inn enkeltsaker i debatten. Det burde han ha holdt seg for god til. Når han likevel nevner «Christoffer-saken», denne forferdelig tragiske hendelsen, for å underbygge påstanden om å få tilført flere ressurser til barnevernet, slår han seg selv på munnen. Barnevernet, og andre offentlige organer, gjorde her en usedvanlig slett jobb. Det er derfor ikke til å unngå at man frykter at barnevernet begår feil også i andre saker om omsorgsovertakelser. Bare motsatt vei.
Uttrykk som ofte benyttes av tilhengere av et strengere barnevernsregime, er honnørord som «til barns beste», og lignende. Trolig mener barnevernet at det kun er deres egen oppfatning som er ansvarlig. Barnevernet har av storsamfunnet fått et stort handlingsrom og kan tilsynelatende føre sin egen politikk uavhengig av tilsynsnemnder og domstoler, siden disse må følge lovverket som er til barnevernets fordel. Formuleringene er vage og blir tolket til barnevernets fordel. Avstanden øker mellom eliten og undersåttene.
«Tidligere skulle man ikke legge seg borti hva folk gjorde hjemme og hvordan folk oppdro ungene sine», skriver lærer Hilde Marie Westhagen-Kirkevold. Men det skal man nå. Pendelen svinger i motsatt retning og den næres av sosialistisk tankegods til å svinge stadig lenger mot venstre. «Tør å bry deg, du også!», er rådet hun gir meg.
Vel, hva tror hun at jeg gjør? Mener hun virkelig at jeg ikke er opptatt av barn? Jeg har tidligere sittet åtte år i Oslo barnevernsnemnd, og vet hva jeg snakker om på godt og vondt. Men jeg er også opptatt av hva slags samfunn vi skaper som ramme rundt våre barns tilværelse, for å begrense skadene på oss alle.
For meg er ikke SV-samfunnet en organisering som gir oss «det gode liv».
Det bør være en oppgave for regjeringen Solberg å få utviklingen tilbake igjen på rett spor. Venstresiden har altfor lenge nærmest uforstyrret kunne angripe sentrale samfunnsinstitusjoner, slik som kjernefamilien. Det er symptomatisk at Hjermann ikke ofrer et eneste empatisk ord på dem som rammes av barnevernets opptreden.
Ingen ting er så patetisk som venstreekstreme som fortsatt tror at de har samfunnsmakt.
Inger Lexow
Barnevern mistet tilliten i samfunnet. De familiene som virkelig trenger hjelp er redde å kontakte barnevernet fordi det ser ut som familiefiende. Det er på tide å reformere barnevern i Norge. Det bør innføres personlig og materiell ansvar i tilfeller når barn tas ut fra familier på feil grunnlag.
Det er bokstavelig talt tortur mot barn og familier som Hjermann og flere såkalte barneombud har stått for. Dette nekter man å innse. På en eller annen måte så passer ikke familiekjærlighetens sterke bånd inn i bildet, og kan rives som om de ikke fantes. Slik gir man ulegelige sjelesår. Disse igjen skylder man bare på familiene under mantraet «barnevernet kom ikke inn tidlig nok».
Problemet er bare at de ikke kan bevise ideene sine. Men maktmennesker med mesiaskomplekser og dogmatiske ideologer har aldri følt behov for å bevise sin overbevisning. De VET nemlig.
At vi er kritiske til det som foregår betyr nettopp at vi bryr oss. Og det vil jeg fortsette å gjøre til vi har et åpent og sannferdig barnevern framfor det som ser ut til å være en industri som har et mål om å sørge for inntekt til fosterforeldre og andre aktører med økonomisk interesse i å omplassere barn framfor å hjelpe til i de tilfeller hvor foreldre strever med «samfunnsklemma».
Redar Hjermann må forsvare bv fordi det gjør akkurat som han ønsket det skulle bli når han selv var ombud