Av
Stadig er det noen som kommer med klager mot barnevernet og deres måte å gjøre tingene på. Barnevernet sender sakene til fylkesnemnda og til retten, og der blir det praktisk talt alltid omsorgsovertakelse. Det samme skje når foreldre anker til tingretten. Dommen der blir så å si avskrift av vedtaket i fylkesnemnda. Skal det virkelig være slik? Undertegnede tilhører den gruppe fagfolk som har vært hos både den forrige og den nåværende minister og sagt til henne at hun må sørge for en annen behandling av disse sakene.
Ministeren kunne enkelt si til fylkesnemnda og tingretten at de fikk se til å følge loven, så ville vi kanskje se en annen utvikling i disse sakene? For i loven står det at omsorgsovertakelse ikke skal skje hvis det kan avverges ved hjelpetiltak. Her syndes det grovt. For verken fylkesnemnda eller retten spør om barnevernet har igangsatt hjelpetiltak.
Nemnda og retten må se til å etterspørre hvilke hjelpetiltak som har vært forsøkt hos familien, og dessuten må det etterspørres hvilken virkning disse hjelpetiltak har hatt. Og foreldrene må kunne få uttale seg skikkelig og i tide for den sakkyndige som regelmessig uttaler seg for nemnda og retten. Den sakkyndige virker alltid å være på barnevernets parti og oppnår liten eller ingen dialog med foreldrene. Men foreldre som krever hjelpetiltak må bli lyttet til, og den sakkyndige må gi en vurdering av hvilke hjelpetiltak som har blitt igangsatt og hvilken virkning disse har hatt.
Jeg understreker at hjelpetiltak må skapes i samarbeid med foreldrene. Det hjelper ikke hvis barnevernet alene skal kunne velge hva de anser som hjelpetiltak, for da blir det kun såkalt veiledning som bli gitt, det vil si samtaler av typen «hvis dere ikke tar dere sammen så tar vi ungene deres». Slikt er jo slett ikke hjelpetiltak, men rene trusler. Og noe samarbeide blir det slett ikke av sånt. Et spesielt hjelpetiltak som ofte foreldrene krever er at barna kan plasseres hos besteforeldre en stund. For det er liten tvil om at besteforeldre er verdifulle hjelpetiltak som ivaretar barna. Men dette blir regelmessig avslått av barnevernet. Hvorfor spør ikke nemnda om dette hjelpetiltak har vært overveid eller prøvd? Og hvorfor tar ikke den sakkyndige kontakt med bestemor eller bestefar?
Så heter det seg så fagert at barnevernet kan tilbakeføre barnet til foreldrene etter at foreldrene har fått hodet over vannet helt på egen hånd (selv om det heter seg at foreldrene skal ha tilbake barna sine om forholdene hjemme blir gode nok, og foreldrene skal følges opp av barnevernet med sikte på å bli i stand til å få tilbake barna, noe som heller aldri skjer.) Da sier jeg med mer enn 30 års erfaring på området: Jeg har aldri vært med på at barnevernet noen gang har «levert» tilbake barn som de har tatt. Og jeg har hatt saker fra sør til nord i alle år.
Å høre i nemnda eller i retten at barnevernet skal vurdere tilbakeføring senere bli bare ren bløff, kaller jeg det som både fylkesnemnda og retten tror på ukritisk. For øvrig har barnevernet blitt en solid utgiftspost på kommunebudsjettene med svære overskridelser. Dette finner vi oss i, fordi barnevernet hevder at deres arbeide – inkludert overskridelsene – er lovpålagt. Til det sier jeg at samtlige av kommunenes oppgaver er lovpålagt, og barnevernet har ikke lov til å drive med disse overskridelsene til fortrengsel for de andre oppgaver i kommunene som lider av underbudsjettering.
Jeg vil våge den påstand at nå må kommunestyrene våge å pålegge barnevernet å drive sitt arbeid uten disse ustanselige omsorgsovertakelsene. Det er for dyrt og dessuten helt uten hjelp for de barn og foreldre som får sin familie revet i stykker for alltid. Disse saker er triste saker, og jeg forsøker nå å unngå dem som advokat.
Grunnen kan enhver tenke seg.
Leave a Reply