Et barnevern i krise

Den sosialistiske familieideologi har én norm, én rettesnor: Vi (det vil si staten) skal beherske og råde over mennesket fra fødsel til død. I 100 år har denne ideologien gitt rystende resultater:

1. Familien slik Gud ville den, er ødelagt. Skilsmissen med Gud resulterte deretter i skilsmisse mellom mann og kvinne. Ekteskapet ble oppløst. Barna ble splittet mellom far og mor der mange lider av omsorgssvikt. Ekteskapet mellom en mann og en kvinne, ble også til homofile samliv i strid med Guds skaperordning.

2. Vi fikk en skole som ble pluralistisk og sekulær. Den kristne forankring i lovverket opphørte.

3. Alle institusjoner som har med omsorg av mennesker, ble verdsliggjort: barnehager fra ett års alder til skolealder. Sykehus og eldrehjem skal ikke kunne regne med å gi åndelig hjelp og veiledning. Sykehusprester og feltprester motarbeides.

4. Staten har gjort det legalt å drepe barn i mors liv. Og tusener blir drept hvert år. 5. Det er sterke krefter i gang med å få vedtatt «barmhjertighetsdrap» overfor de såkalte «uhelbredelig» syke. Det kunne sikkert vært nevnt flere samfunnsområder der denne «staten skal bestemme alt»-ideologien skal råde. Den siste bastion der staten skal bestemme over familien, er barnevernsinstitusjonen.

Bare det siste året er det nok av eksempler på et barnevern som tar seg til rette og ødelegger familier. Og hver gang en vil ha en debatt i vårt demokrati om det ideologisk politiske, så blir en stoppet at: «Dette er taushetsbelagt!» Det verste eksempelet er det som skjedde i den såkalte Naustdal-saken. Det finnes mange flere.

Statsminister Erna Solberg fikk et personlig brev fra 102 jurister fra 11 land den 16. mai 2016. Først den 16. juni fikk de et svar fra en byråkrat i Barne- og likestillingsministeriet. Her gikk det frem at statsministeren kunne ikke svare, og heller ingen annen politiker, fordi de ikke kunne gripe inn i en barnevernssak. Men vanlig høflighet kunne vært praktisert: vår statsminister kunne stadfestet at brevet fra de 102 juristene var mottatt. Det ble ikke gjort. Men en byråkrat kunne svare! Og han svarte med en «belæring» om barnevernets funksjon (som er overlatt til det lokale barnevern, og at en uavhengig offentlig institusjon på fylkesnivå som handler som et upartisk rettsorgan).

Ett ideologisk politisk problem blir trukket frem fra byråkraten: tilbakevisning om at Norge ikke diskriminerer ved å engasjere seg i noen form for tro. Men det var jo dette som de mange i denne saken hevdet i Naustdal-saken: kristen tro lå bak de holdningene familien praktiserte i sin barneoppdragelse, og dette var medvirkende til at barnevern og politi grep inn og splittet en familie i over et halvt år! Ja, til og med «arresterte» en tre måneders diebaby fra moren!

Leder for de 102 juristene, Peter Costea, fikk brevet fra Norge 23. juni. Han tok nok grundig feil i hvem som svarte! Han trodde at det var Norges barne- og likestillingsminister (statsråd) som svarte på vegne av statsministeren. Han påpekte i svaret på sin Facebook-side at det var noe som manglet i avsenders navn: Det skulle vel stått: «Barne-, likestillings- og familieminister». «Familie» manglet. Og hele svaret samler han så i en setning: Svaret er noe skikkelig sludder.

Ikke bare mangler vi en politisk ledelse som kan gripe inn nå, ved å gi lover som verner familien, men som også synes å fortsette den sosialistiske ideologi med å beherske mennesket fra fødsel til død.

Det er denne flikkingen av gjeldende lover og regler som har fått regjeringen til å liberalisere reglene enda mer. De har kommet med et nytt regelverk for avhør av barn, som skal gjøres gjeldende fra 1. oktober i år.

Jeg vil trekke frem et punkt i de nye avhørsreglene: «Avhørene skal fremdeles gjennomføres av personer i politiet med nødvendig kunnskap av barn. Det er ikke lenger pålagt at avhørene skal gjennomføres med dommer tilstede».

Jeg vil ha svar på følgende: 1. Hvem avgjør hvem som i politiet har avhørskompetanse av barn? 2. Hvordan måles denne avhørskompetansen? 3. Hvem i departementet gir fagansvarlige retningslinjer for avhør av barn? 4. Hvorfor skal ikke barn under avhør ha pårørende tilstede? Eller et ansvarlig verge? 5. Hva er hovedbegrunnelsen for at en dommer ikke lenger pålegges å være tilstede under barneavhør?

Dette er politikk, Erna Solberg! Dette kan hverken du eller regjeringen dekke dere bak om at taushetsplikten gjelder. La oss slipps nye Bjugn-, Naustdal- eller Glassjente-saker.

La oss få en debatt før 1.10. om hva barnevernet ikke skal ha lov til. Slik at den anerkjente professor dr. jur. Johs Andenæs oppnår det han ville etter Bjugn saken: « en ukjent konto av skader påført barna ved gjentatte og langvarige avhør, intime legeundersøkelser, psykoterapi for å bearbeide følgene av seksuelle overgrep som i virkeligheten ikke har funnet sted» (Fra kronikk i Aftenposten 15.4.1995), ikke oppstår igjen.

Både politiavhør av barn (uten verge) og de mange kritikkverdige barnevernssakene, burde få regjeringen til å trekke de nye retningslinjene og heller lage en stor lovsak omkring barnevernet i Norge. Og her burde en selvsagt legge vekt på familiens betydning.

Så kommer to av Høyres stortingsrepresentanter, Svein Harberg og Mette Tønder, med en artikkel i Dagen for 21. juli, som de har kalt «Et barnevern til barnets beste». Her kommer en mengde selvfølgeligheter som at barna er dyrebare, at vi har et godt barnevern i Norge, at barnevernsarbeid er krevende, at det er kompetanseutfordrende og vil arbeide for et bedre barnevern til barnets beste.

Men hva Høyre konkret vil, der de og regjeringen er i gang med kvalitets- og strukturreformen, det kommer nesten ikke frem. Hvordan de skal dekke det høye kompetansekravet som en har, blir antydet ved at en vil ha en mer praksisnær forskning og utvikle metoder og tiltak (hvilke?) tilpasset kommunale forhold i det kommunale barnevernet. Alt dette skal skje fordi en overfører oppgaver fra det statlige barnevernet til det kommunale barnevernet i den nye barnevernreformen. Ord, ord, ord!

Men hva vil Høyre gjøre der barnevernet ikke fungerer? Hvordan vil Høyre rette opp igjen det bildet av Norges svikt, slik det kommer frem av for eksempel 102 jurister, som aldri fikk svar fra statsministeren. Det er også viktig for regjeringspartiet Høyre å ta med, når det skal utarbeide en barnevernsreform.

Kilde