Publisert 21 mai 2013
I forrige uke deltok jeg på et informasjonsmøte i regi av den irakiske ambassaden der representanter fra blant annet barne-likestilling og inkluderingsdepartementet, UDI, IMDI (inkludering og mangfolds direktorat) og bufdir (Barne, ungdom og familiedirektoratet) var til stede som en del av et panel sammen med ambassadør Sundus Omar Ali. Blant publikum var forskjellige norsk-irakiske organisasjoner, journalister og frustrerte foreldre representert. Mange av de norsk-irakiske foreldrene var møtt opp i håp om svar rundt barnevernets omsorgsovertakelse av deres barn. Flere av dem var frustrerte, sinte og utslitte der de stod opp en etter en og fortalte sine historier.
På sine sider har regjeringen foreslått å øke bevilgningen til det statlige barnevernet med 174 millioner. Det har over en tid vært en økning i antall barn med behov for hjelp fra barnevernet. Av disse er norske barn med flerkulturell bakgrunn blitt overrepresentert i barnevernet. I Norge skal barn og unge ha selvstendige rettigheter, men den norske stat forplikter seg også via barneloven og FNs barnekonvensjon til å ivareta barns rettigheter. Barnevernsloven og FNs barnekonvensjon er begge klare og tydelige på at det skal tas hensyn til barnets etniske, religiøse og kulturelle bakgrunn når et barn skal omplasseres. Det er uheldig at det ikke skjer. Rapporter på rapporter slår fast på at barnevernsansatte er lite kompetente på området knyttet til landets minoriteter. Det lyttes ikke til foreldre og mange føler de ikke blir tatt alvorlig. Dette er et alvorlig tillitsbrudd. Men samtidig vet ikke mange familier med flerkulturell bakgrunn at de kan være en ressurs til barnevernet. Flere barrierer som språkproblemer, tillitsbrudd, og lite dialog mellom partene vil bare gå utover den mest sårbare og svakeste parten, nemlig barnet.
Jeg med min irakiske bakgrunn og 27 år i Norge mener det er viktig å beholde kulturen sin, men samtidig være tokulturell. Barn under barnevernets omsorg eller barn som blir plassert i fosterhjem uten noe bånd til sin kultur eller språk kan få en ødelagt identitetsprosess. Bare det å bli tatt bort fra det «trygge» er en stor påkjenning for mange barn, og samtidig det å ikke lære sin kultur og morsmål under oppveksten kan få en ødelagt identitet. Undersøkelser viser at hvis de «nye» omsorgspersonene til et barn under barnevernets omsorg hadde samme kulturell bakgrunn hadde gjort ting mye annerledes. Vi kan ikke nå ut til alle, men vi kan bli bedre. Barnevernet sammen med direktoratene og departementene med ansvar for integreringsområdene må bli mer flinke til å ta tak i denne problematikken. Ellers så kan nye marginaliserte samfunnsgrupper oppstå i takt med det økende tallet på barn under barnevernets overtakelse. Det er hensynet til barnets beste i tråd med lover og regler som bør komme først. De må ikke bli ofre for det manglende flerkulturelle kompetansen innenfor barnevernet.
Samtidig bør flere innvandrerorganisasjoner som jobber tett innenfor innvandrermiljøene komme mer inn på banen som et supplement. For de har ofte evnen til å vinne tillit til den aktuelle gruppen. Der er dialog, økt forståelse og holdningsskapende arbeid og styrking av informasjonsarbeid til ny ankommende innvandrere nødvendig. Mange innvandrerforeldre deltar ikke aktivt i lokalsamfunnene eller samfunnet generelt, de kan bli usikre på oppdragelsesrollen i det norske samfunnet. Det kan være helt ulikt det de er vant til fra hjemlandet. Det er alt fra forventninger, leksehjelp, og fritidsaktiviteter. Hvordan tilpasse seg dette? Dialog, forebyggende arbeid og over vinning av forskjeller er en god start. For de fleste av oss ønsker et samfunn bygget på felles holdninger og verdier med rom for å være annerledes.
Rania Al-Nahi
Det dette innlegget koker ned til, er at barn som har en annen etnisitet eller kulturell bakgrunn enn flertallet av befolkningen, har «rett» til å vokse opp under forhold ingen ville godta at «normale» hvite barn vokste opp under. For eksempel i en familie som sendte barna på koranskole flere ganger i uken, tvang jenter til å bruke hijab eller nektet tenåringsjenter å møte jevnaldrende gutter.
Snakk om rettighet!
Bjørn Ditlef Nistad
Det er systemet som må forandres i sin helhet.
Familier som sliter trenger hjelp, oppfølging og støtte, ikke utsettes for forfølgelse og mistillit som sliter dem helt ut. Å bli stemplet av myndigheter og naboer (rasistiske sådanne) er svært utmattende. Det får familier til å bryte sammen.
Ressursene i barnevernet må tilkomme de fattige familiene, ikke ressursterke fosterfamilier som betales opp mot 12000 kroner pr. måned pr. barn. De rike forsyner seg av grådig av barnevernspotten.
Når innleggsforfatteren oppfordrer myndighetene til å ansette flerkulturelle familier som fosterfamilier, er det mer av det samme. Flerkulturelle personer hjelper ikke barnet som savner sin mamma. Barnets mor og far er det viktigste for barnet.
Heidi Stakset