Her beskriver jeg hvordan familier med funksjonshemmede barn og barn med diagnoser ofte blir en kasteball mellom barnevern og de øvrige etatene, når de søker om avlastning, omsorgslønn, assistenter og annet. Dette har bl.a. med lovgivningen å gjøre.
I den nylig forandrede barnevernloven ble listen av konkrete hjelpetiltak tatt ut og erstattet med «Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.» (§4-4, 1.ledd). Avlastning, besøkshjem og barnehage nevnes ikke lenger. Ikke fordi barnevernet ikke lenger gir disse hjelpetiltakene, men for å understreke at _alle_ hjelpetiltak skal bidra til positiv endring.
Det høres fint ut, men er i grunnen dårlige nyheter for familier med barn med særlig omsorgs behov. «Positiv endring» betyr nemlig «bedring». Hvis hjelpetiltaket ikke bidrar til «bedring», har de ikke noe mening (ifølge barnevernloven). Men bedring er selvfølgelig ikke i sikte hos mange diagnoser. Dermed har i grunnen barnevernet ikke lenger mulighet til å gi slik støtte over lang tid.
Les etter i Prop. 106 L (2012-2013) «Endringer i barnevernloven«, kap.20, se spesielt kapittel 20.
Dette er viktig å lese grundig, fordi lov forarbeidene inneholder den offisielle tolkningen av barnevernloven og de nye paragrafene. Kap 20 omtaler §4-4. Barnevernledere kjenner til dette.
Hvor skal så familier med barn med særlig omsorgs behov henvende seg? Til de andre kommunale tjenestene!
Helse- og omsorgstjenesteloven skal ifølge §3-6 til 8 tilby omsorgslønn til personer med særlig tyngende omsorgsarbeid, boliger til vanskeligstilte og brukerstyrt personlig assistanse. Det skal også finnes avlastningstiltak (§3-2). Også her er det verdt å lese lovforarbeidene, nemlig Prop. 91 L (2010-2011), spesielt kapittel 13
Her står det bl.a. om omsorgslønn: «Kommunene er pålagt å ha [omsorgslønn], men det er ikke en individuell rettighet for innbyggerne. Kommunen må etter en bred skjønnsmessig vurdering av det samlede tjenestetilbudet (!!!) avgjøre hvorvidt det skal innvilges omsorgslønn, hvilket nivå lønnen skal ligge på, og varigheten av vedtaket. Kommunen kan vurdere omsorgslønn som ett av flere alternativer, for eksempel avlastingstiltak, støttekontakt, hjemmesykepleie mv.»
Med andre ord: hvis kommunen ikke tilbyr omsorgslønn, så burde de tilby avlastning eller støttekontakt eller barnebolig eller. Kommunene tror at det er barnevernets bord, dermed blir klienten henvist dit. Men som jeg sa øverst: barnevernet har IKKE lov å tilby avlastning til folk som alltid vil trenge hjelp og avlastning! Kommunene tar altså feil, hvis de mener barnevernets ressurser kan brukes på familier hvis barn ikke lider under annet enn sin diagnose. De bryter loven, hvis de ikke tilbyr noe annet enn barnevernets tjenester til familier med særlige omsorgs behov for sine barn!
Dermed havner altså folk i en evig runddans. Barnevernet gir dem ikke avlastning (hvis de er kloke), og koordinerer ikke, fordi de andre tjenestene er ressursfattige, og fordi også de tror at barnevernet svømmer i ressurser, folk og penger. Da får ikke «ressurskrevende familier» den støtten de ber om. Dermed sliter de seg langsomt ut, og dermed blir de etter hvert likevel barnevernklienter.
En annen ting, hvorfor barnevernet ikke er egnet til denne gruppe familie, er deres forståelse av «klient». Hos helse- og omsorgstjenestene er familie-overhodet fullverdig partner, den kan kreve og den kan la være å motta hjelp. Hos barnevernet er barnet «klienten», og barnevernet verner klienten (ofte i foreldres sted). Derfor er det tull å henvise familier med særlig omsorgs behov til barnevernet (hvis man da ikke formoder at de yter dårlig omsorg).
Unn Kristin sa en gang, at også barneboliger er en vel bevart hemmelighet.
For ikke å snakke om individuelle planer, for barna eller for foreldrene, koordinert av flere etater (helse- og omsorgstjenesteloven §7-1 til 3).
Noen konkrete eksempler? Se f.eks. denne artikkelserien om foreldre med autistiske barn og den siste i serien.
Hva kan man så gjøre? Jeg har ikke noen endelige svar.
Den enkelte kan gjøre f.eks. slik: Krev det dere trenger først av andre etater. De som henviser dere til barnevernet, skal få Prop.106 L servert: Barnevernet har faktisk ikke lov til å gi hjelpetiltak til folk der ingen bedring (positiv endring!) er i sikte! Samle inn alle avslag, og gå med dem til politikerne, rådmannen eller fylkesmannen, og si at kommunen bryter helse- og omsorgstjenesteloven. Da med Prop.91 L i hendene.
Autisme- og ADHD-foreningen skjønner sammenhengene. Pasientombudet i Oslo også.
Lykke til!
Publisert av Mechthild Opperud den 4 august 2014 på fb
Leave a Reply