Sakens bakgrunn:

B er født 0.0.1998. Hennes far A og hennes mor er irakiske kurdere. B ble født i Istanbul, mens foreldrene var på flukt fra Irak. A kom seg videre til Norge i 1999, mens mor og B ble sendt tilbake til Irak.

B ble boende hos moren i Irak. Det er opplyst at moren etterhvert ikke klarte å ha forsørgeransvaret alene. Foreldrene ble skilt og moren giftet seg på nytt. Det er opplysninger i saken om at B opplevde at moren ble utsatt for vold fra stefar, og at hun muligens selv ble utsatt for vold. Etter det opplyste flyttet B til sin fars familie i Irak som fireåring og ble boende hos farfar inntil hun kom til Norge ved familiegjenforening med faren i januar 2013. Hun flyttet inn hos fars familie som foruten far besto av fars kone C, og deres barn D f. 2006 og E f. 2013. Far og stemor har nylig fått en gutt til.

Barnevernstjenesten mottok ut over i 2013 flere bekymringsmeldinger først fra en anonym melder og dernest fra Bs skole. Bekymringene gjaldt til dels mer generelt Bs utvikling og tilpasning til det norske samfunnet, men også forholdet til far og hans oppdragelse og grensesetting. En hendelse i november 2013 ga grunnlag for mistanke og vold fra fars side og det ble besluttet akuttplassering.

Kommunen anmeldte far for vold og fremmet omsorgsovertakelsessak for fylkesnemnda.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Østfold fattet 17. mars 2014 slikt vedtak:

1.	X kommune, barneverntjenesten, overtar omsorgen for B, født 0.0.1998.

2.	B plasseres i godkjent fosterhjem.

3.	B plasseres på sperret adresse.

4.	Det fastsettes ikke samvær mellom B og hennes far A.

A begjærte rettslig overprøving av vedtaket og Sarpsborg tingrett avsa 18. desember 2014 dom med slik slutning:

Fylkesnemndas vedtak punkt 1, 2 og 4 stadfestes. 

For nærmere detaljer i saken vises til fylkesnemndas vedtak og tingrettens dom.

A og B har anket dommen til lagmannsretten.

Ved beslutning av 20. februar 2015 ga lagmannsretten samtykke til fremme av anken, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav b). Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at tingrettens dom i vesentlig grad er begrunnet ut fra Bs uttalelser både når det gjaldt omsorgsovertakelsen og samvær med faren. I følge ankene var den faktiske situasjon og Bs forklaring vesentlig endret.

Under planleggingsmøtet den 16. mars 2015 ble det opplyst at det var berammet møte mellom partene med tanke på å få til en avtale om veien videre. 

X kommune har ved begjæring av 28. april 2015 nedlagt følgende påstand:

Sarpsborg tingretts dom av 18.12.14 oppheves og B tilbakeføres til A, jf. bvl. § 4-21.

I begjæringen er blant annet vist til at partene på møte 10. april 2015 ble enige om en del premisser for tilbakeføringen. Disse er gjengitt i brev samme dag til partene og lyder:

–	B skal ikke flyttes til far før riktig juridisk instans er forelagt en felles påstand fra partene.

–	B skal gjøre ferdig skoleåret der hun nå bor.

–	Samværsplan og plan for tilbakeføring følges opp slik det blir avtalt. Det er foreløpig forespeilet ukentlige helgesamvær inntil sommerferiens start.

–	Far forplikter seg til å fortsette i terapi hvor et av fokusområdene skal være tilegnelse av alternative strategier for vold.

–	Det engasjeres en fagperson via barnevernet som skal kartlegge fars og familiens holdninger og forventninger til B. Det vil bli gitt veiledning i hjemmet.

–	B skal ha en egen tillitsperson.

–	Barnevernstjenesten oppbevarer jentas pass inntil hun fyller 18 år.

A har i prosesskriv av 6. mai 2015 nedlagt likelydende påstand og det er bekreftet at vilkårene for tilbakeføring er akseptert. 

B har i prosesskriv av 7. mai 2015 nedlagt påstand om at kommunens forslag til vedtak tiltres, og at vilkårene for tilbakeføring aksepteres. 

 

Lagmannsretten bemerker:

Alle parter har samtykket i skriftlig behandling av saken, jf. tvisteloven § 9-9 annet ledd. Etter rettens syn vil skriftlig behandling utvilsomt gi en mer effektiv og prosessøkonomisk bedre behandling av saken.

Lagmannsretten legger til grunn at barnevernstjenesten kan velge om tilbakeføring i en omsorgsovertakelsessak som står for retten, skal behandles av fylkesnemnda eller domstolene, jf. Rt-2012-967 avsnitt (27) hvor det uttales:

Dersom saken først står for retten, må imidlertid barneverntjenesten også kunne velge å fremsette begjæringen om tilbakeføring i denne forbindelse. Jeg viser til at ved rettslig prøving etter tvisteloven kapittel 36 har retten samme kompetanse og ansvar som det forvaltningsorgan hvis vedtak skal prøves, jf. tvisteloven § 36-5 tredje ledd og Schei mfl., Tvisteloven, kommentarutgave (2. opplag, 2009) side 1657. Når begjæring om tilbakeføring fremsettes for retten står den derfor i samme stilling som fylkesnemnda for så vidt gjelder plikten til å realitetsbehandle begjæringen, med et selvstendig ansvar for en materielt riktig avgjørelse, jf. tvisteloven § 11-4. Felles påstand om tilbakeføring binder ikke retten.

Lagmannsretten bemerker at hovedgrunnen til omsorgsovertakelsen var mistanke om vold fra fars side. A ble ved Sarpsborg tingretts dom av 9. februar 2015 dømt for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd, familievold, til en straff av samfunnsstraff i 120 timer, subsidiært fengsel i 120 dager. Det dreier seg om flere tilfeller av slag og spark og trusler. Dommen er anket av A.

Barnevernstjenesten har begrunnet begjæringen om tilbakeføring i en redegjørelse av 21. april 2015. Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å referere deler av redegjørelsen:

Barnevernstjeneste ser en dreining og en utvikling i saken som har ført med seg behovet for ny vurdering og endret standpunkt. B har signalisert stadig sterkere at hun ønsker en tilnærming til far og familien. Hun har stadig større motstand mot flytting til fosterhjem. Med bakgrunn i jentas alder og rett til medvirkning og en realistisk vurdering av barnevernets muligheter til å bistå henne fram imot myndighetsalder, har en kommet til at tilbakeføring til far på visse vilkår er det beste for henne. (…)

Sakens innhold er alvorlig med tanke på at det har vært utøvd vold mot jenta. Barnevernstjenesten legger det til grunn selv om jenta nå sier at det ikke er riktig og det vises til Sarpsborg tingretts vurdering i dom i straffesaken til støtte for vår vurdering. Dommen er påanket. De vurderinger som har vært gjort fra barnevernstjenesten side, vil fortsatt være gyldige og aktuelle med tanke på grunnproblematikken i saken.

Barnevernstjenesten viser videre til at det å bistå B og familien videre vil være en utfordrende oppgave uavhengig av hvilken løsning som velges. B har et særskilt behov for omsorg og oppfølgning knyttet til flere forhold:

Hun har opplevd flere brudd med nære omsorgspersoner gjennom oppveksten.

Hun har ikke hatt anledning til å bygge en nær og trygg relasjon til far.

Hun har hatt traumatiske opplevelser som sannsynligvis vil kreve behandling på sikt.

Hun er i en migrasjonsprosess som stiller krav til henne om å håndtere sorg, savn og endring, omstilling og læring.

Lagmannsretten har videre merket seg at barnevernstjenesten ha sett at far har bidratt i prosessen ved å lytte til råd, søke behandling, og ivareta jenta på en adekvat måte ved kontakt.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering enig i at B bør tilbakeføres til far på de vilkår som er nevnt i kommunens brev av 21. april 2015, og som både B og far har akseptert. Det anses overveiende sannsynlig at far kan gi B forsvarlig omsorg fremover, jf.barnevernsloven § 4-21. Ved avgjørelsen legger retten vekt på at far synes å være åpen for råd og veiledning og går i terapi. I tillegg kommer at B er fylt 17 år og hennes ønske om å komme tilbake til familien må tillegges vesentlig vekt. Løsningen er utarbeidet i samarbeid med partene og dette er i seg selv et godt grunnlag for samarbeidet med barnevernet videre.

Lagmannsretten legger også vekt på at det er lagt til grunn at barnevernstjenesten og andre aktuelle instanser skal bidra videre. Dette vises også gjennom de vilkår som er avtalt for tilbakeføring.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at tingrettens dom bør oppheves og at B tilbakeføres til sin far.

Dommen er enstemmig. 

 

Domsslutning: 

1.	Sarpsborg tingretts dom av 18. desember 2015 oppheves.

2.	Omsorgen for B tilbakeføres hennes far A.