LE-2014-175688

Instans	Eidsivating lagmannsrett – Dom
Dato	2015-04-20
Publisert	LE-2014-175688
Stikkord	Barnerett. Samværsrett. Barneloven § 42 og § 43.
Sammendrag	Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten som tingretten til at det ikke var til barnets beste å tilkjenne far samvær med sin seks år gamle sønn. Henvisninger: Barnelova (1981) §42, §43
Saksgang	Glåmdal tingrett TGLOM-2013-210840 – Eidsivating lagmannsrett LE-2014-175688 (14-175688ASD-ELAG/). Om rettskraft
Parter	A [far] (advokat Anette Røsæther) mot B [mor] (advokat Jørn Mejdell Jakobsen).
Forfatter	Lagdommer Dagny Raa, lagdommer Bjørn Eirik Hansen, lagdommer Randi Egge.
Henvisninger i teksten	Barnelova (1981), §48, §61 | Tvisteloven (2005) §20-2, §20-9

Saken gjelder spørsmål om far skal ha rett til samvær etter barneloven med sin 6 år gamle sønn.

B, født 0.0.1988, og A, født 0.0.1989, er foreldre til C, født 0.0.2008. Om sakens bakgrunn inntas følgende fra tingrettens dom:

«Mor og far er uenige om hvorvidt de levde sammen på tidspunkt for Cs fødsel, men det er på det rene at de ikke var registrert på samme adresse i folkeregisteret. Tiden etter fødselen til C var en turbulent tid for forholdet mellom mor og far – partene er heller ikke enige om de levde sammen eller hver for seg i denne perioden. Partene er dessuten uenige om hvor mye far så C i dette tidsrommet.

Videre har mor hevdet at far utøvde vold i perioden de dels eventuelt bodde sammen, mens far har benektet dette, ut over at han har dyttet mor ved et par anledninger. Det beklager han sterkt i dag.

Far og mor bodde sammen i perioden april – oktober 2008. Da flyttet mor til sin mor. Hun flyttet til X i en periode fra mars 2009 og tilbake til Y i oktober 2009.

I 2010 en gang gikk partene fra hverandre for godt. C ble med mor. Far så C en gang i 2011 og har senere ikke sett gutten. Mor bor i dag på Y og far bor i Z ved Bergen.

Etter å ha forsøkt å få til en avtale om samvær, krevde far samvær i stevning 28. november 2013. I prosesskrift av 3. januar 2014 utvidet far påstanden til også å gjelde del i foreldreansvaret. Fram til da hadde far trodd at han og mor hadde felles foreldreansvar.

I et saksforberedende møte etter barneloven § 61 første ledd nr. 1 som fant sted 28. mars i år lyktes ikke partene å bli enige. Til det saksforberedende møtet 28. mars i år var psykolog Ingolf Fosse innkalt som sakkyndig. I møtet ble man enige om å gi psykolog Fosse et videre mandat i saken og at saken ikke egnet seg for ytterligere behandling etter § 61første ledd nr. 1.

I etterkant av det saksforberedende møtet traff retten en midlertidig avgjørelse som gikk ut på at far ikke skulle ha del i foreldreansvaret og at han ikke skulle ha samvær fram til endelig avgjørelse i saken.

Psykolog Fosse avga en sakkyndig uttalelse som er datert 20. august 2014.»

Glåmdal tingrett avsa dom 1. september 2014 med slik slutning:

1.	A skal ikke ha del i foreldreansvaret for C, f 0.0.08.

2.	A skal ikke samvær med C.

3.	Partene/det offentlige bærer egne omkostninger.

A anket 25. september 2014 dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjaldt rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. B har tatt til motmæle i anketilsvar. Psykolog Fosse ble ved brev 9. januar 2015 oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, med mandat å vurdere om det var noen endringer og utvikling i tiden etter siste rapport. Fosse utarbeidet oppdatert sakkyndig rapport datert 6. mars 2015.

Ved prosesskriv 11. mars 2015 ble den delen av anken som gjaldt krav om foreldreansvar trukket, og tvistetemaet for lagmannsretten var dermed begrenset til spørsmål om samvær.

Ankeforhandling ble holdt 24. mars 2015 i Eidsivating lagmannsretts hus på Eidsvoll. Begge parter møtte og avga forklaring. Den rettsoppnevnte sakkyndige var tilstede under ankeforhandlingen og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner og for øvrig foretatt slik bevisførsel som fremgår av rettsboken.

Ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er til Cs beste å ha samvær med sin far, jf barneloven § 48. Etter barneloven §§ 42 og 43 har både barn og foreldre rett til samvær med hverandre, og det er bare når samvær ikke er til barnets beste at det kan unnlates å fastsettes samvær, jf § 43 første ledd tredje punktum. Etter rettspraksis kreves tungtveiende grunner for å nekte samvær.

Tingretten la uriktig til grunn at vilkårene for samværsnekt er oppfylt. Selv om tingretten tok riktig utgangspunkt i at det skal tungtveiende grunner til å nekte samvær, jf Rt-2007-967, Rt-2010-216 og Rt-2013-1329, er innholdet i tingrettens rettslige vurderingstema for snevert. Tingretten anvender et for lavt beviskrav og tingrettens bevisvurdering er uriktig.

Tingretten la korrekt til grunn at far har hatt en svært positiv utvikling det siste året. Det er dokumentert ved regelmessige urinprøver at far nå er rusfri. Det må ses bort fra den ene prøven som var positiv, fordi dette skyldtes at de andre på et pokerlag puttet noe i drikken hans uten at han var klar over det. Far har fullført flere sinnemestringskurs, og behandles for å bedre sin psykiske helse, herunder aggresjon og sinne som tidligere har vært et problem. Far er videre i arbeid, han har samboer og sammen med henne har han omsorg for deres felles barn. Fars situasjon er derfor ikke lenger sårbar. Det er ikke noen forhold ved far som vil være til hinder for utøvelse av samvær med C.

Det er heller ingen reell risiko for at C vil bli utsatt for vold eller overgrep fra fars side under samvær. Far har aldri utøvd noen form for vold overfor C. Han erkjenner å ha dyttet mor ved noen anledninger, men det er ikke riktig at han har utøvd vold mot mor av en slik art og et slikt omfang som hun hevder. Under enhver omstendighet vil far akseptere en tilsynsordning under samværene som vil utelukke enhver risiko for eventuell grenseoverskridende adferd fra fars side, jf Rt-2010-216 avsnitt 39.

Etter rettspraksis må det kreves holdepunkter av reell karakter for at barnet vil bli utsatt for grenseoverskridende adferd eller lignende under samvær, for at det kan gi grunnlag for en så åpenbar belastning at det vil gå ut over barnets omsorgssituasjon. Tingretten har foretatt en uriktig rettsanvendelse ved at det kun er sett hen til at mors omsorgsevne kan bli redusert, uten å legge til grunn at det kreves reelle holdepunkter eller bevis for dette. Det er ingen holdepunkter for at mor er mer sårbar for belastninger ved samvær enn det som er normalt i samværssaker der konfliktnivået er stort. Selv om mors omsorgsevne er sårbar, noe som bekreftes av at barnevernstjenesten er involvert i familien med hjelpetiltak, er det under enhver omstendighet ikke bevist, slik tingretten og den sakkyndige la til grunn, at mors omsorgssituasjon vil reduseres som en følge av det fastsettes samvær.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1.	A skal ha samvær med C etter rettens skjønn.

2.	Reisekostnadene ved samvær fordeles mellom A og B med en halvpart på hver.

3.	B idømmes sakens omkostninger.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Tingretten la korrekt til grunn at det ikke vil være til Cs beste å ha samvær med sin biologiske far. Dette var i tråd med den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering, og som han fastholdt i sin oppdaterte vurdering for lagmannsretten. Det foreligger tungtveiende grunner for å nekte samvær, og vilkårene for å fastsette at det ikke skal være samvær etter barneloven § 43 første ledd tredje punktum er oppfylt.

Mor ble i perioden før og etter Cs fødsel utsatt for massiv vold fra fars side, noe som blant annet er bekreftet ved dokumentasjon fra barnevernstjenesten både i X og Y. Mor er veldig redd for far og det har vært svært belastende for henne å bli tvunget til å forholde seg til ham på grunn av denne saken og hans krav om samvær. Mor har som en følge av den belastningen denne saken har påført henne, valgt å midlertidig overføre den daglige omsorgen for sin datter til hennes biologiske far, for slik å kunne ha fullt fokus på C og hans beste.

Tingretten la korrekt til grunn at mors omsorgsevne i utgangspunktet er marginal, noe som også vises ved barnevernets vurdering av hennes omsorgsevne. Selv om mors omsorgsevne er vurdert som tilfredsstillende slik situasjonen er i dag, vil konsekvensen av å fremtvinge samvær mellom C og hans far innebære en re-traumatisering og en betydelig tilleggs- belastning for mor, og som vil forringe hennes omsorgskapasitet i en slik grad at hun kan bli fratatt omsorgen for C.

Far er en helt fremmed person for C, og en samværsordning vil innebære en belastning også for ham fordi han må forholde seg til en for ham fremmed person. Det vil uansett ikke kunne fastsettes et samvær i et slikt omfang som kreves for å kunne etablere en relasjon mellom C og far. Det foreligger dessuten en betydelig usikkerhet omkring fars fremtidige situasjon, og det vil ikke være til Cs beste å bli introdusert for far og den tilhørende usikkerhet med hans situasjon.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1.	Anken forkastes.

2.	A/det offentlige bærer sakens omkostninger.

Lagmannsretten har kommet til at anken må forkastes og bemerker:

Etter barneloven § 42 har barnet rett til samvær med begge foreldrene, og foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Den av foreldrene som et barn ikke bor sammen med har etter barneloven § 43 første ledd første punktum i utgangspunktet rett til samvær med barnet. Avgjørelse om samvær etter disse bestemmelsene skal rette seg etter det som er best for barnet, jf barneloven § 48.

Etter barneloven § 43 første ledd tredje punktum skal retten fastsette at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til det beste for barnet. Denne bestemmelsen kom inn ved lov 7. april 2006 nr. 6 og i særmerknadene til dette punktumet i Ot.prp.nr. 103 (2004-2005) side 54 heter det blant annet:

«Det er et grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med begge sine foreldre selv om de lever hver for seg. Det er ikke ment å endre på dette utgangspunktet. Tilføyelsen innebærer imidlertid en presisering av at det er en forutsetning for samvær at dette må anses å være til barnets beste, og tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for, overgrep. ( … )

Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning.»

Høyesterett har behandlet spørsmål om å nekte samvær etter barneloven § 43 første ledd tredje punktum i Rt-2007-967, Rt-2010-216 og Rt-2013-1329. Høyesterett uttalte følgende i Rt-2010-216 avsnitt 34:

«Av Rt-1996-888 følger at det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær mellom en forelder og et barn. Begge disse synspunktene har fått tilslutning i Rt-2007-967, avsnitt 30 og 31. Utgangspunktet er med andre ord at det skal fastsettes samvær med mindre det foreligger forhold som innebærer at det ikke er til barnets beste.»

Departementet uttalte følgende i Prop. 85 L (2012-2013) punkt 7.2.4.1 om nevnte Høyesterettspraksis og formuleringen «tungtveiende grunner»:

«Departementet legger til grunn at formuleringen «ganske tungtveiende grunner» er egnet til å belyse det generelle utgangspunktet om at barn og foreldre har en samværsrett, forankret i menneskerettighetene. Det avgjørende vilkåret/hensynet skal imidlertid være barnets beste. Formuleringen «tungtveiende grunner» skal derfor ikke forstås som en form for tilleggsvilkår eller et ekstra kriterium for når domstolen skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær etter barneloven. Tilføyelsen av første ledd tredje punktum i barneloven i 2006 ble foretatt nettopp for å tydeliggjøre at barnets beste skal være avgjørende i samværssaker.»

Høyesterett viste i Rt-2013-1329 til følgende uttalelse i Rt-2007-967 avsnitt 32:

«Som det går fram av det eg akkurat har sagt, må det leggjast til grunn at det er til barnets beste å ha samvær også med ein far eller ei mor som barnet ikkje har budd saman med. Det er likevel slik at dette ikkje kan gjelde heilt unntaksfritt. Det kan vere omstende ved ein forelder som gjer det utilrådeleg å gi vedkomande samvær. Og omstende hos den barnet bur fast hos, kan ha slik karakter og alvorsgrad at dei må slå gjennom i høve til utgangspunktet om rett til samvær.

Med dette rettslige utgangspunkt er spørsmålet for lagmannsretten om de konkrete forhold ankemotparten har påberopt, gir grunnlag for å fravike barnelovens regel om rett til samvær mellom far og C. Vurderingen må foretas på grunnlag av situasjonen i dag, jf Rt-2013-1329 avsnitt 40.

Lagmannsretten legger til grunn at ankende part har hatt en positiv utvikling de siste par årene. Han har avlagt regelmessige urinprøver som har vært negative, han har ikke vært involvert i nye voldsepisoder, han er i arbeid, og han har samboer og en datter sammen med henne. Det er imidlertid uomtvistet at ankende part har hatt en vanskelig oppvekst, og et liv som i mange år var preget av rus, vold og kriminalitet. Ankende parts nåværende samboer har også hatt rusproblem og de to traff hverandre på et behandlingssenter for rusavhengige. Samboeren har en datter fra tidligere som er plassert hos sin mormor og morfar. Ankende part og hans samboers omsorgsevne for deres felles datter har vært fulgt opp av barnevernet blant annet i form av uanmeldte tilsyn og urinprøvekontroller av begge. Det legges til grunn at etter en konflikt har familien nå begrenset kontakt med samboerens foreldre, som tidligere utgjorde en god støtte for dem. Det er også på det rene at far fortsatt har arbeid med lønnstilskudd fra NAV, han har ingen yrkesutdanning og har ikke førerkort.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn enig med den sakkyndige i at ankende parts situasjon foreløpig må anes som sårbar. Dette gjelder både hans materielle og økonomiske situasjonen og hans mulighet til å skaffe fast arbeid og egen bolig, samt den pågående konflikten med samboerens foreldre som innebærer redusert mulighet til hjelp og støtte fra dem. Selv om det legges til grunn at ankende parts psykoseproblematikk er knyttet til rus, og at risikoen for nye psykotiske perioder dermed er mindre så lenge han er rusfri, vil dette likevel også være en del av det samlede bildet vedrørende fars situasjon i dag.

Lagmannsretten legger til grunn som ubestridt at C ikke kjenner sin biologiske far og at kontakten og relasjonen mellom dem dermed må bygges opp fra grunnen av ved samvær. Far har ikke sett C siden 2010, det vil si med ett unntak i 2011.

C er 6 år gammel og begynte på skolen høsten 2014. Det legges til grunn at han i dag klarer seg bra på skolen uten større utfordringer enn jevnaldrende. Selv om han i dag etter barnevernets vurdering fungerer aldersadekvat og får god nok omsorg hos sin mor, er det etter lagmannsrettens syn mye som tyder på at gutten likevel er sårbar og har behov for mer trygghet og forutsigbarhet enn andre barn på hans alder. Det vises til at barnevernet mottok flere bekymringsmeldinger vedrørende C og hans fungering da han gikk i barnehagen. Mor har over flere år fastholdt sin forklaring overfor ulike instanser om at hun har vært utsatt for massiv vold fra fars side og at C ved enkelte anledninger har vært vitne til volden. Det er videre på det rene at gutten har opplevd flere brudd til nære personer ved at mor har hatt samboere som så har flyttet ut. Det vises også til at det etter den sakkyndiges oppfatning er for tidlig ennå å konkludere med at C ikke er sårbar, selv om han synes å fungere bedre på skolen enn på det tidspunktet saken ble behandlet i tingretten.

Etter lagmannsrettens syn må mors omsorgsevne også karakteriseres som sårbar. Mor er nå rusfri, men har i mange år vært rusmisbruker. Hun er i dag sykmeldt. Mor har hatt minst to samboere etter far og har en datter som er født i mai 2012. Mor er ikke lenger samboer med datterens biologiske far, men har forklart at hun har overført omsorgen for datteren midlertidig til ham for å kunne ha fullt fokus på C. Barnevernet har vært involvert i familien og har etter bekymringsmeldinger vedrørende C fra blant annet barnehagen iverksatt hjelpetiltak. Barnevernet henla saken høsten 2014.

Mor forklarte at hun fortsatt er svært redd for ankende part etter det han har utsatt henne for i form av vold og trusler. Hun forklarte at C var tilstede ved flere av de episodene hvor hun ble utsatt for vold, samt at ankende part også slo C en gang da han var ni måneder gammel. Hun ga klart uttrykk for at hun er redd for hva han kan gjøre mot C i forbindelse med samvær, og at dersom det blir fastsatt samvær kommer hun til å være «helt ødelagt» i flere måneder forut for samværene.

Lagmannsretten finner etter dette at samvær mellom C og hans far vil medføre at mors omsorgsevne reduseres. Selv om risikoen for eventuell grenseoverskridende adferd fra far vil kunne reduseres ved at det fastsettes samvær under tilsyn, vil mors sterke frykt knyttet til samvær likevel medføre en så stor belastning for henne at det vil redusere hennes omsorgskapasitet. Som tidligere påpekt er mors omsorgsevne i utgangspunktet sårbar, og stadig tilbakevendende belastninger knyttet til regelmessig samvær vil kunne medføre en sviktende omsorgssituasjon.

Dette er også i tråd med den sakkyndiges vurdering som uttalte følgende om mors situasjon i sin rapport:

«Mor sliter i sin daglige tilværelse som mor og omsorgsperson, hun er sykmeldt, og det er vansker i forhold til samboeren. Hun holder fast på forklaringen om at hun opplevde alvorlig fysisk og psykisk vold fra far da de var sammen. Diagnosen «Tilpasningsforstyrrelse» vil ofte bli brukt når en pasient har opplevd overgrep og traumer, men ikke har alle symptomer som fyller kriteriene for PTSD. Ved slike tilstander er symptomlidelser, som blant annet depresjon, vanlig. Påminnelser om de traumatiske hendelsene reaktiverer negative følelser. Den mestringen av de vonde følelsene som mange vil ha opparbeidet seg, faller sammen. En snakker da om at en person blir destabilisert. Når mor forteller om hvordan kontakten med far og den aktuelle saken uroer henne, er det et nokså typisk eksempel på en slik destabilisering.»

Slik saken er opplyst legger lagmannsretten til grunn at det – isolert sett – ikke ville vært i strid med hensynet til barnets beste at C har et begrenset samvær med sin far under tilsyn. For lagmannsretten er det imidlertid avgjørende at mors subjektive frykt for far er sterk, og at denne frykten vil medføre fare for psykisk belastning for mor som vil svekke hennes fungering og redusere hennes omsorgsevne. Lagmannsretten har derfor – i tråd med tingrettens og den sakkyndiges vurdering – kommet til det ikke er til Cs beste å ha samvær med sin far.

Anken blir etter dette å forkaste.

Sakskostnader

Etter dette har ankemotparten, B, vunnet ankesaken fullt ut og har dermed i utgangspunktet krav på å få sine sakskostnader dekket, jf tvisteloven § 20-2 første ledd og annet ledd. Lagmannsretten finner imidlertid – under betydelig tvil – at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A fra kostnadsansvaret, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Det vises til den store velferdsmessige betydningen saken har for ham. Begge parter har fri sakførsel. Det vises i denne forbindelse til Schei m.fl, Kommentarer til tvisteloven, 2. utgave, side 712:

«Domstolene har i barnefordelingssaker med god grunn vært tilbakeholdne med å idømme den tapende part kostnadsansvar. Retten fastsetter med barnets beste som rettesnor fremtidige ordninger i spørsmål av stor personlig betydning for partene, og som de har et felles ansvar for å løse ved samlivsbrudd, se som nyere eksempler Rt-2010-1528 ogRt-2012-570.»

Sakskostnader tilkjennes etter dette ikke for lagmannsretten. Lagmannsretten skal ettertvisteloven § 20-9 legge sitt resultat til grunn for avgjørelsen av krav på sakskostnader for tingretten. Tingretten tilkjente ikke sakskostnader under henvisning til den betydning saken har for partene. Lagmannsretten slutter seg til tingrettens vurdering og sakskostnader tilkjennes heller ikke for tingretten.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning 

1.	Anken forkastes.

2.	Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Comments

comments