0

LA-2014-143868

Instans	Agder lagmannsrett – Dom
Dato	2015-03-03
Publisert	LA-2014-143868
Stikkord	Barnevern. Samværsrett. Omsorgsovertakelse. Barnevernloven § 4-19, jf. § 4-1.
Sammendrag	Lagmannsretten forkastet anke fra barnets biologiske far over tingrettens dom, hvor han var gitt rett til samvær med barnet to ganger i året tre timer per gang. Henvisninger: Barnevernloven (1992) §4-1, §4-19
Saksgang	Lister tingrett TLIST-2013-148926 – Agder lagmannsrett LA-2014-143868 (14-143868ASD-ALAG). Anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet, HR-2015-884-U. Om rettskraft
Parter	A [far] (advokat Christian Faye Ree) mot B [mor] (advokat Einar Sophus Ramsland) og Æ kommune (advokat Jens Freuchen).
Forfatter	Lagdommer Erik Holth. Lagdommer Paal Christian Aartun. Lagdommer Anne-Kristine Hagli. Meddommere: psykolog Aud-Keila Bendiksen Kjær, butikkansatt Inger Johanne Robstad.
Henvisninger i teksten	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-14, §4-21, §6-3

Saken gjelder fastsetting av samværsrett etter barnevernloven § 4-19, jf. § 4-1 etter omsorgsovertakelse.

A og B har to barn sammen; C f. 0.0.04 og D f. 0.0.07. Partene bodde sammen frem til januar 2008, hvoretter mor bodde sammen med barna til barnevernet overtok omsorgen i 2010. 

Fylkesnemnda i Agder fattet således 11. mars 2010 vedtak med slik slutning:

1.	Æ kommune overtar omsorgen for C født 0.0.2004 og D født 0.0.2007, jf. bvl § 4-12 første ledd bokstav a.

2.	C og D plasseres i offentlig godkjent fosterhjem, jf. bvl. § 4-14 bokstav a.

3.	B har rett til samvær med C og D tre timer to ganger i året, jf. bvl. § 4-19.

4.	A har rett til samvær med C og D tre timer to ganger i året, jf. bvl. § 4-19.

5.	Barneverntjenesten har anledning til å føre tilsyn under samvær og bestemme at en av fosterforeldrene skal være til stede under samvær, jf. bvl. § 4-19.

Barna ble plassert først i fosterhjem i X, men sommeren 2010 ble D plassert i fosterhjem i Y, C i Z.

Mor B bragte saken inn for Lister tingrett, men hun valgte på bakgrunn av innhentet sakkyndigrapport å trekke kravet om at hun skulle ha omsorgen for de to barna. Tingretten avsa dom 11. februar 2011 med slik domsslutning:

1.	B har rett til samvær med C 6 – seks – timer 6 – seks – ganger i året, og rett til samvær med D 3 – tre – timer 6 – seks – ganger i året.

2.	A har rett til samvær med C og D 3 – tre – timer 2 – to – ganger i året. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samvær og kan bestemme at en av fosterforeldrene skal være tilstede under samvær, jf. bvl.4-19.

Den 30. mars 2012 mottok barneverntjenesten begjæring fra mor om tilbakeføring av de to barna, mens far begjærte samvær i samme omfang som mor. I mai 2013 frafalt mor kravet om tilbakeføring av det ene barnet, C. Fylkesnemnda hadde oppnevnt E som talsperson for C i anledning saken. I juni 2013 ble D flyttet til et nytt fosterhjem hos mors søster og hennes samboer i Æ. Fylkesnemnda i Agder fattet 11. juli 2013 vedtak med slik slutning:

1.	Fylkesnemndas vedtak av 11.03.2010 om omsorgsovertakelse for D født 0.0.2007 oppheves ikke, jf. barnevernloven § 4-21.

2.	B og C gis rett til dagsamvær fire ganger i året i seks timer pr. gang og overnattingssamvær to ganger i året med to overnattinger pr gang, jf. barnevernloven § 4-19.

3.	B gis rett til samvær med D seks ganger i året i tre timer pr gang, jf. barnevernloven § 4-19.

4.	A gis rett til samvær med C tre ganger i året i fire timer pr gang, jf. barnevernloven § 4-19. Barneverntjenesten gis adgang til å føre tilsyn under samværene.

5.	A gis rett til samvær med D to ganger i året i tre timer pr gang, jf. barnevernloven § 4-19. Barneverntjenesten gis adgang til å føre tilsyn under samværene.

Far reiste sak for Lister tingrett med krav om overprøving av fylkesnemndas vedtak, slutningens pkt. 4 og 5. Mor reiste sak for samme rett med krav om rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak, slutningens pkt.1 og 3, med krav om at omsorgsovertakelsen av D blir opphevet, subsidiært fastsettelse av samværsrett.

Tingretten oppnevnte psykolog Christina Salthaug som sakkyndig i saken. Under hovedforhandlingen ble det reist habilitetsinnsigelse mor den fagkyndige meddommeren, dog begrenset til samværsspørsmålet. Tingretten avsa deretter dom i saken vedrørende omsorgsovertakelse 15. mai 2014, hvor fylkesnemndas vedtak ble stadfestet. Tingretten behandlet deretter samværsspørsmålene i ny sak med nye meddommere, og dom ble avsagt 12. juni 2014 med slik domsslutning:

1.	Fylkesnemndas vedtak av 11.07.2013, sak 13/085 punkt 2 og 5 stadfestes.

2.	B gis rett til samvær med D 6 – seks – ganger i året med 6 – seks – timer pr. gang, jf. barnevernloven § 4-19.

3.	A gis rett til samvær med C 2 – to – ganger i året med 3 – tre – timer pr. gang. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene jf. barnevernloven § 4-19.

Far anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt samværsomfanget med begge barna. Lagmannsretten traff 16. september 2014 beslutning om at det ble gitt samtykke til at anken fremmes for avgjørelsen om samvær med C, men det ble ikke gitt samtykke til at anken fremmes for avgjørelsen om samvær med D. Det ble for C lagt vekt på at tingrettens avgjørelse om samvær gikk ut på tvang som ikke var vedtatt av fylkesnemnda.

Ankeforhandling ble holdt i tinghuset i Kristiansand 18. februar 2015. Far møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Mor møtte som privat part med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Som partsrepresentant for Æ kommune møtte saksbehandler/barnevernkurator H sammen med kommunens prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble hørt 6 vitner, herunder som sakkyndig vitne psykolog Salthaug. Forhandlingenes gang fremgår av rettsboken. 

Den ankende parts prosessfullmektig har lagt ned slik påstand:

«A skal ha samvær med sin sønn C, f. 0.0.04, fastsatt etter rettens skjønn.»

Det er i hovedsak gjort gjeldende:

Det bestrides at det foreligger slike særlige grunner som etter rettspraksis må være til stede for å begrense samværet til 2 ganger i året. Det vil heller ikke være nødvendig med tilsyn under samværene. Det bestrides ikke at det ved omsorgsovertakelsen i denne saken er tale om langtids fosterhjemsplassering. Far har i det meste av tiden hatt samvær to ganger i året, med tre ganger i året en kort periode. Etter rettspraksis vil normalsamvær være mellom 3 til 6 ganger i året, jf. Rt-2012-1832.

Det siste samværet som fant sted for et par uker siden, forløp greit. Ved tidligere samvær har det vært problemer med å gjennomføre til avtalt tid, men dette har hatt sammenheng med sykdom fra fars side. Far har den siste tiden tatt flere grep for å få orden på sitt liv. Han har startet løpet med å få seg førerkort, og han lever et stabilt liv på Ø i Å sammen med sin ektefelle. Han har en lang historie med alkoholproblemer og psykiatri, men har ikke drukket alkohol det siste året, jf. avlagte urinprøver. Hans fastlege F og hans onkel G har bekreftet den positive utviklingen. 

Ankemotpartens prosessfullmektig har lagt ned slik påstand:

«Anken forkastes.»

Det er i hovedsak gjort gjeldende:

Ved avgjørelsen om samvær etter barnevernloven § 4-19 vil barnets beste være styrende, jf. barnevernloven § 4-1. C er 11 år gammel og hans mening må tillegges stor vekt, jf. barnevernloven § 6-3. Guttens ønske er frembragt gjennom guttens talspersonen, og etterlater ingen tvil om at han ikke vil ha mer samvær med sin biologiske far enn det han har i dag.

Etter rettspraksis vil andre faktorer ved vurderingen av samvær være formålet med omsorgsovertakelsen og samværenes kvalitet. Det er snakk om langtids fosterhjemsplassering, og det har ikke vært særlig god kvalitet ved samværene. Hans rusfrie periode har vært for kort til at man kan si noe om fremtiden. Tilsyn er ikke omtalt i loven, men det følger av rettspraksis at når man helt kan nekte samvær, kan man gjøre det mindre, nemlig sette betingelser for samværet.

Mor som privat part støtter kommunen og er enig i at anken forkastes. 

Lagmannsretten er kommet til at anken må bli å forkaste og skal bemerke:

Barnevernloven § 4-19 første og andre ledd lyder:

«Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.

Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær.»

Det er ikke i § 4-19 noen regel om vilkår i forbindelse med samvær, men det er lagt til grunn at det er adgang til å fastsette nærmere vilkår, f.eks. at barnevernet skal ha adgang til å sette inn tilsyn i forbindelse med samværene, jf. Rt-2006-247, avsnitt 38.

Utgangspunktet er at barn og biologiske foreldre har rett til samvær med hverandre. Nærmere retningslinjer for vurderingen er gitt i § 4-1 hvor det heter:

«Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.»

Når det nærmere gjelder vurderingen av samværets omfang, vises til Rt-2012-1832 note 31, hvor Høyesterett bemerker at rettstilstanden er oppsummert på en dekkende måte i NOU 2000:12 side 211, der det heter:

«I de tilfeller omsorgsovertakelse antas å være midlertidig og tilbakeføringen ventes å finne sted innen rimelig tid, bør det sørges for at kontakten mellom de biologiske foreldrene og barnet holdes best mulig vedlike, jf. uttalelsen i NOU 1985:18 side 162. Dette tilsier etter hvert hyppige samvær av noe lengre varighet. Hvis tilbakeføringen ikke kan påregnes eller ligger langt frem i tid, tar samvær sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til. Hovedmålsettingen over tid må være at også mer begrenset samvær fungerer til barnets beste ut fra barnets følelser, interesser og behov.

Omfanget av samvær vil etter dette være avhengig av hvilken type plassering det gjelder. Midlertidige plasseringer skal ha hyppige samvær for å gjøre tilbakeføring lettere. Langtidsplasseringer skal ha sjeldnere samvær, og barnet skal ha et kjenneskapsforhold til de biologiske foreldrene. Formålet med samværet er da å gi barnet en mer kognitiv/intellektuell forståelse av hvem som er biologiske foreldre, og ikke skape eller opprettholde en følelsesmessig tilknytning til foreldrene.»

Omfanget av samværsretten må altså innrettes slik at det ikke er til hinder for å etablere en trygg og god relasjon til fosterforeldrene. Hensynet til stabilitet i barnets liv vil legge begrensninger på antall samvær med biologiske foreldre. Om nivået i rettspraksis heter det i avsnitt 37 og 38 i nevnte høyesterettsdom:

«Selv om det ikke kan trekkes opp klare grenser for hvor mye samvær barn generelt bør ha med sine foreldre, har det interesse å se på nivået i rettspraksis. Høyesterett har behandlet flere saker om samværsrett, og antall samvær ved langvarige fosterhjemsplasseringer har i de fleste variert mellom tre og seks per år. Dette gjelder saker der det bare er fastsatt samvær for en forelder eller felles samvær for begge. I Rt-2006-1672 behandlet Høyesterett en sak der foreldrene krevde samvær hver for seg. Resultatet i den saken ble seks årlige samvær for hver av foreldrene av seks timers varighet.

Som en konsekvens av at hver av foreldrene har en lovfestet rett til samvær med sine barn, vil det etter mitt syn ofte være naturlig med et noe høyere samlet antall samvær når foreldrene krever samvær hver for seg enn ellers. Hensynet til barnets beste gjør på den annen side at det sjelden vil være grunnlag for å doble det totale antallet samvær som følge av separate krav fra foreldrene.»

Når det gjelder den konkrete vurderingen av samværsomfanget i denne saken, må det tas utgangspunkt i at det gjelder en gutt på 11 år, som har samvær med sin biologiske mor seks ganger i året, fordelt på dagsamvær fire ganger i året i seks timer pr gang og overnattingssamvær to ganger i året med to overnattinger pr gang. Når det gjelder C legger lagmannsretten til grunn psykolog Salthaugs sakkyndige vurdering om at man har å gjøre med et barn med særskilte omsorgsbehov. Han har en belastende historikk som viser at han har vært preget av omsorgssvikt. Han fremstår som meget godt forankret i fosterhjemmet. Biologiske mors samarbeidsvilje og den positive gjennomføringen av hennes samvær er bakgrunnen for det omfattende samværsomfanget hun har med barna. Når det gjelder far A anerkjente han ikke tidligere fosterhjemsplasseringen, men det uttrykker han at han gjør nå. Den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten, psykolog Christina Salthaug, forklarte seg som sakkyndig vitne under ankeforhandlingen. Hun redegjorde for de diagnoser far har, gjengitt i tingrettens dom på side 12, og viste til en omfattende nevropsykologisk undersøkelse, samt til traumer faren har vært utsatt for under oppveksten. Han har et avhengighetssyndrom som skyldes alkohol. Den sakkyndige vurderte samværene mellom far og gutten C slik at det var liten emosjonell kontakt, og gutten var ikke spesielt opptatt av faren verken i forkant eller etterkant av samvær. Guttens talsperson, E, har så vel i tidligere rapporter som i ny rapport etter fosterhjemsbesøk 29. januar 2015, påpekt at gutten gleder seg til at saken snart er ferdig, han synes det er nok mas, og han er tydelig på at han ikke ønsker noe samvær med sin far, «han møter jo aldri opp likevel». Han vil gjerne ha mer samvær med sin mor.

Mindretallet i tingretten, som viste til Rt-2001-14 om sterke grunner for minimumssamvær, sluttet seg til flertallets begrunnelse men mente at samværene burde beholdes til tre ganger i året, dog slik at lengden ble satt ned til tre timer. Lagmannsretten er ved den konkrete avgjørelsen enig med tingrettens flertall. Ved siden av de forhold som allerede er nevnt, vil lagmannsretten tilføye at det er uheldig at far ikke har klart å gjennomføre to av samværene i 2014 til avtalt tid. Dette skaper usikkerhet for C og gjør ham mindre motivert for samvær med far. Det vises for øvrig til at far ble henvist til psykologisk behandling og rusbehandling av fastlegen i februar 2014. Negative tester foretatt fra september 2014 og fremover viser at han nå er inne i en god utvikling.

Lagmannsretten vil derfor tilføye at med en fortsatt positiv utvikling og gode samværerfaringer, vil barnevernet trolig kunne vurdere et noe større samværsomfang i fremtiden.

Tilsynsordningen er av den ankende part kun blitt angrepet under ankeforhandlingen for så vidt som det til tider har blitt utført av fostermor, hvilket ifølge far skal ha skapt vanskeligheter med gjennomføringen. Lagmannsretten fastholder tingrettens avgjørelse om at barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene, dette av hensyn til å trygge gutten for sikkerhets skyld.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

Anken forkastes.

 

Comments

comments