Samværsspørsmålet

Det rettslige utgangspunktet følger av barneloven § 48, som fastsetter at avgjørelse om samvær først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet.

Etter barneloven § 42 første ledd har barnet rett til samvær med begge foreldrene. Av barneloven § 43 første ledd følger det at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, i utgangspunktet har rett til samvær med barnet. Dersom samvær ikke er til beste for barnet, må retten fastsette at det ikke skal være samvær, jf. § 43 første ledd tredje punktum. Retten til samvær mellom barn og foreldre er også beskyttet av FNs barnekonvensjon artikkel 3 og 9 nr. 3 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.

Retten til samvær bygger på en generell presumsjon for at det er et gode for barnet å ha kontakt med begge foreldrene. Lagmannsretten viser til Rt-2010-216 avsnitt 32 til 34, der det heter:

Jeg går så over til spørsmålet om far bør ha samvær med C. Også her er den avgjørende vurderingen hva som er til Cs beste. Loven bygger på en generell presumsjon for at det er et gode for et barn å ha kontakt med begge foreldrene, jf. barneloven § 42, som fastsetter at barnet har rett til samvær med begge foreldrene også når de bor hver for seg. Bare dersom samværet ikke er til beste for barnet, skal retten unnlate å fastsette samvær, jf. barneloven § 43 første ledd tredje punktum.

Dette er også lagt til grunn i høyesterettsrettspraksis, blant annet i Rt-1995-946:

«Etter mitt syn må det være riktig å bygge på en formodning om at det er til barnets beste å ha samvær også med en far eller mor som barnet ikke har bodd sammen med. Men det må samtidig alltid vurderes konkret om det foreligger forhold som fører til en annen konklusjon.»

Av Rt-1996-888 følger at det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær mellom en forelder og et barn. Begge disse synspunktene har fått tilslutning i Rt-2007-967, avsnitt 30 og 31. Utgangspunktet er med andre ord at det skal fastsettes samvær med mindre det foreligger forhold som innebærer at det ikke er til barnets beste.

Barnelovens bestemmelser om samvær ble styrket ved lovendring 21. juni 2013 nr. 62, blant annet ved tilføyelse av ny § 43 a om muligheter for å fastsette offentlig tilsyn ved samvær. I Prop. 85 L (2012-2013) uttaler departementet følgende av betydning for terskelen for å fastsette at det ikke skal være samvær mellom barn og foreldre der dette ikke er til barnets beste:

Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at det ikke skal være samvær når dette ikke er til barnets beste. Det foreligger lite praksis knyttet til barneloven § 43 første ledd tredje punktum, se dog kapittel 7.2.1 om begrepet «tungtveiende grunner» i høyesterettspraksis.

Departementet legger til grunn at formuleringen «ganske tungtveiende grunner» er egnet til å belyse det generelle utgangspunktet om at barn og foreldre har en samværsrett, forankret i menneskerettighetene. Det avgjørende vilkåret/hensynet skal imidlertid være barnets beste. Formuleringen «tungtveiende grunner» skal derfor ikke forstås som en form for tilleggsvilkår eller et ekstra kriterium for når domstolen skal/bør fastsette at det ikke skal være samvær etter barneloven. Tilføyelsen av første ledd tredje punktum i barneloven i 2006 ble foretatt nettopp for å tydeliggjøre at barnets beste skal være avgjørende i samværssaker.

Uttalelsene i proposisjonen er fulgt opp i Rt-2013-1329, der det i avsnitt 39 uttales at tungtveiende grunner ikke er noe tilleggsvilkår ut over det som står i loven.

Ved den konkrete vurderingen av om det skal fastsettes samvær, tar lagmannsretten etter dette utgangspunkt i om samvær etter en samlet vurdering vil være til Cs beste. Vurderingen må tas ut fra forholdene slik de er i dag.

Lagmannsretten legger til grunn at far er oppriktig interessert i å ta del i Cs liv, og at han er glad i henne og ønsker hennes beste. I utgangspunktet er lagmannsretten ikke i tvil om at det vil være til Cs beste å holde kontakten med far, og sin familie på farssiden. Far og fars familie representerer et viktig nettverk for C, og gjennomføring av samvær fungerte etter det opplyste i perioden 2012 til august 2013. Også mor synes å være enig i at det beste for C i utgangspunktet er å ha kontakt med far og fars familie.

Bevisførselen i saken har imidlertid vist at konfliktnivået mellom partene er høyt. Mor har fremholdt at far og fars familie gjennom de mange bekymringsmeldingene som er sendt barnevernet, har påført henne og barnet store belastninger, og mor har karakterisert fars handlemåte som ren trakassering. Etter mors syn har far også benyttet samværene med C til å fortsette trakasseringen, ved angivelig å observere en rekke negative tegn og symptomer hos C. I tillegg kommer at mor har mistanke om at far fortsatt ruser seg, og hun er således utrygg på gjennomføringen av samvær. Det tillitsforhold mellom mor og far som er nødvendig for en vellykket samværsordning, er i dag ikke tilstede.

Den sakkyndige, Wencke J. Seltzer, har avgitt tre rapporter i saken, henholdsvis i juni og september 2014 og i mai 2015. Rapportene redegjør for de ulike aspektene ved konflikten mellom foreldrene. Vedrørende utøvelse av samvær mellom C og far var konklusjonen i rapporten av 24. september 2014 at slik situasjonen fremsto på det aktuelle tidspunktet, burde det ikke gjennomføres samvær. Mor og C burde i følge rapporten skjermes for upålitelige innspill fra far, også relatert til samvær.

Far har under sin forklaring for lagmannsretten fastholdt at han og samboeren var bekymret for Cs omsorgssituasjon høsten 2013, og at bekymringsmeldingene til barnevernet således var gjennomtenkte og reelle. De ønsket at barnevernet skulle undersøke forholdene nærmere. Far erkjenner imidlertid at flere av nedtegnelsene i notater mv. som ble overlevert barnevernet var svært krenkende for mor, og han står ikke ved disse uttalelsene i dag. Både far og fars samboer har forklart at de nå – på bakgrunn av den utredning som barnevernstjenesten har foretatt, blant annet ved innhenting av komparentopplysninger fra barnehage og skole – ikke lenger er bekymret for forhold ved Cs omsorgssituasjon.

Lagmannsretten legger til grunn at det er en helt avgjørende forutsetning for en bedring av tillitsforholdet mellom partene til Cs beste, at far og fars samboer tar inn over seg at Cs helt sentrale omsorgsperson i livet er mor, og at C og mor er nært knyttet til hverandre. Det er ingen holdepunkter for at det er svikt i mors omsorg for C, og Cs omsorg og videre utvikling, og således har direkte konsekvenser for barnet. Konflikten eskaleres både gjennom manglende oppfølgning av avtaler om rustesting og manglende oppfølgning av andre avtaler – herunder i direkte tilknytning til utøvelse av samvær. Dersom far og fars samboer ikke klarer å legge bekymringene rundt Cs omsorgssituasjon hos mor bak seg, og fortsetter å lete etter tegn på at C ikke har det bra, er det små muligheter for å få til en vellykket samværsordning i tiden fremover. Fars forklaring for lagmannsretten tilsier at han i noen grad nå har innsett at hans handlemåte er av betydning for konflikten mellom foreldrene, selv om det gjenstår å se hvordan fars endrede oppfatning av mors omsorg, vil komme til uttrykk i praksis. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at omstendighetene ved far og hans handlingsmønster i mindre grad nå enn ved tingrettens behandling av saken tilsier at samvær ikke skal finne sted ut fra hensynet til Cs beste.

C fyller snart 8 år. Det følger av barneloven § 31 annet ledd at hennes mening om samværsspørsmålet skal vektlegges etter alder og utvikling. I sakkyndigrapporten 16. mai 2015 fremgår følgende om Cs modenhet:

C er velutviklet og moden for alderen på alle områder, mentalt, psykisk og fysisk. Hun viser god vurderingsevne, samt evne til å verbalisere og formidle videre hva og hvordan hun tenker og føler, Hun er også sosialt moden, og i stand til å konsentrere seg om å samtale, selv om tema for henne kan oppleves krevende. Det er all grunn til å vektlegge hennes forklaring.

C har gjennom prosessen stått fast ved at hun ønsker samvær med sin far. Dette har hun uttalt både i samtale med den sakkyndige, gjengitt i rapporten 3. juni 2014, i dommersamtale under saksforberedelsen for tingretten 30. september 2014 og ved den oppdaterte vurderingen gjengitt i sakkyndigrapporten av16. mai 2015. I samtale med psykologspesialist Seltzer 14. mai 2015 har C blant annet uttalt følgende på spørsmål fra Seltzer, i henhold til gjengivelsen i rapporten:

«Jeg spør: «Hva vil du at jeg skal si i retten, om hva som er best for deg?

Hun sier: «Du kan spørre om jeg kan være der (hos pappa) noen få ganger, kanskje? … Men, det er bra sånn som det er nå. Jeg har aldri vært redd hos pappa, har hatt det bra der» Det blir en liten pause, så fortsetter hun: «Jeg er litt usikker på han … ofte» Det blir stille en stund, så føyer hun til: «Jeg kan prøve det ut litt … å se etter hvert hvordan det blir»

Den sakkyndiges oppfatning etter samtalen er at C nå er optimistisk med hensyn til å få til samvær med far. I den avsluttende kommentaren i rapporten heter det:

C er nært knyttet til sin mamma. Moren har vært/er en god og stabil omsorgsperson for datteren, noe som bekreftes fra alle undersøkelsene i saken. Denne grunnleggende relasjonen er av betydning for at datteren nå er optimistisk når det gjelder å få til samvær med sin far.

Under tidligere rettsmøter har det vært et problem at far ikke har holdt avtaler forbundet med samvær, og at datteren har ventet på far, forgjeves.

Forutsetningene for at samvær skal oppnås nå, eventuelt slik barnet har tenkt at det skal være, eller via andre løsninger for gjennomføring, er også at far holder avtaler.

Cs syn på samværsspørsmålet må slik lagmannsretten ser det tillegges relativt stor vekt i helhetsvurderingen, i tråd med den sakkyndiges vurdering av hennes modenhet. Konsekvensen av å fastsette at C ikke skal ha samvær med far nå, er at båndene mellom far og datter vil brytes, i alle fall med virkning for de kommende årene. Når C selv ikke har gitt opp ønsket om å få samværet med far til å fungere, og ønsker kontakt med far og fars familie, tilsier dette at samvær må forsøkes gjenetablert med mindre det foreligger omstendigheter av utslagsgivende vekt, som tilsier at det beste for C likevel er at samvær ikke skal finne sted.

Mors bekymring om fortsatt rusmisbruk hos far, har grunnlag i at far ikke har klart å overholde noen av avtalene om rustesting i forbindelse med samvær. Lagmannsretten er enig i at dette er bekymringsfullt. Det er også vanskelig å se årsaken til at far ikke klarer å følge opp rustestingen, når dette er satt som vilkår for samvær med datteren, og han selv har inngått avtale om gjennomføringen. Også den sakkyndige har i sin rapport 24. september 2014 lagt til grunn at fars rusmisbruk har vedvart. På den annen side støttes fars forklaring om at hans tidligere rusmisbruk er tilbakelagt av fars tidligere psykiater, Petter Holmesland, som har gjennomført behandling og vurdering av far i perioden mai til november 2014. Fars tidligere rusmisbruk var et sentralt tema under samtalene, og Holmesland forklarte for lagmannsretten at han ikke har funnet holdepunkter for et aktuelt rusmisbruk hos far nå. Det er også uomtvistet at far i den perioden avtalene om rustesting har bestått, har fremlagt rundt 30 rustester som alle har vært negative. Far har også siden august 2014 vært i full jobb som kokk på [sted 1]. Hans nåværende arbeidsgiver, daglig leder E, som også har kjennskap til far og hans tidligere rusmisbruk gjennom ansettelsesforhold både i 2003/2004 og 2009/2010, forklarte for lagmannsretten at far fremstår helt annerledes i dag enn tidligere. Far har ikke hatt fravær fra jobb det siste året, og E forklarte at han ikke har noen mistanker i retning av at far ruser seg. Tvert om synes far i følge E å ha fått orden på livet sitt.

Lagmannsretten bemerker at det er en selvsagt forutsetning at far må avstå fra enhver rusbruk under samvær med C. Uavhengig av hvordan det faktisk forholder seg med fars forhold til narkotika, er mor bekymret for at far ruser seg, og mors bekymring for eventuell rusbruk utgjør en kjerne i konflikten som har oppstått mellom partene. Far må bære et hovedansvar for denne delen av konflikten ved å ha inngått flere avtaler om rustesting på ulike vilkår, uten å ha fulgt opp disse. Det er avgjørende for at en samværsordning skal kunne lykkes, at mor kan ha tillit til at far ikke ruser seg.

Lagmannsretten legger til grunn at reetablering av samvær mellom C og far vil innebære en belastning for mor, i alle fall i en innledende fase. Dette støttes av den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten. Psykologspesialist Seltzer har fremhevet at det er meget slitsomt for mor å måtte forholde seg til fars nærmest totale upålitelighet. Dette kommer i tillegg til bekymringene hun har knyttet til rusmisbruk. I helhetsvurderingen av om samvær med far er til det beste for C, må det vurderes om belastningene for mor av en fastsatt samværsordning, blir så store at det kan utgjøre en risiko for Cs omsorgssituasjon, ved at mors omsorgsevne vil bli svekket. Avgjørelsen iRt-2013-1329 gir et eksempel på at dette momentet ble gitt avgjørende vekt. Høyesterett la i den aktuelle saken til grunn at belastningene ved å gjennomføre samvær var så alvorlige at belastningene oversteg gevinsten ved å avholde samvær mellom far og datteren. Det ble derfor fastsatt at samvær ikke skulle finne sted.

Det er den samlede belastningen for mor som må vurderes for å avgjøre om Cs omsorgssituasjon vil bli svekket. Risikofaktorene er knyttet til mors opplevelse av fars upålitelighet, frykt for fortsatt trakassering og mistanken knyttet til rusmisbruk.

Lagmannsretten legger til grunn at mor er ressurssterk og en god omsorgsperson for C. Hun har ivaretatt omsorgen for datteren alene siden fødselen og har skapt et trygt og godt hjem for henne. Tilknytningen mellom C og mor er trygg og god, og C er beskrevet som et barn med god utvikling både fysisk og psykisk, uten spesielle omsorgsbehov. Cs selvstendige og åpne syn på samværsspørsmålet, tilsier også at mor ikke har involvert C i konflikten mellom foreldrene ved å overføre sine motforestillinger mot far til C. Selv om fastsettelse av en begrenset samværsordning for far vil være en belastning for mor, anser lagmannsretten risikoen for at Cs omsorgssituasjon hos mor reelt sett skal bli skadelidende, som liten.

Som det fremkommer ovenfor, er det en forutsetning for at en samværsordning skal lykkes, at far og fars familie nå legger sine tidligere bekymringer rundt Cs omsorgssituasjon hos mor bak seg. Lagmannsretten legger på bakgrunn av forklaringene fra far og fars samboer i retten til grunn at de begge er innstilt på å gjøre det. Dersom de overholder det de har forklart, fester lagmannsretten lit til at den agering som mor har opplevd som trakassering, ikke vil holde fram. Lagmannsretten forventer også at far følger opp avtaler om samvær i tråd med det retten fastsetter.

Etter en konkret helhetsvurdering har lagmannsretten kommet til at det beste for C er at hun gis rett til et begrenset samvær med sin far. Samværet bør begrenses til dagsamvær og lagmannsretten fastsetter dagsamværet til inntil seks timer per gang, én gang per måned. Dersom det fastsatte samværet kolliderer med Cs ferier, skal partene i fellesskap avtale et annet tidspunkt for samvær samme måned.

Det sentrale siktemålet med samværsordningen som fastsettes nå, er at far og datter kan opprettholde båndene seg imellom. Håpet er at konfliktnivået mellom partene avdempes ved at far endrer sitt handlingsmønster så langt, og at mor derved på sikt kan gjenvinne noe av tilliten til at far ønsker å være en god omsorgsperson for C. Dersom dette på sikt skulle skje, er det ikke noe i veien for at partene i fellesskap kan avtale en mer omfattende og varig samværsordning.

Lagmannsretten bemerker at det har fremkommet gjennom bevisførselen i saken at Cs farmor og farfar gjennom store deler av Cs liv har vært en viktig ressurs for henne. Hun har stor glede av å ha besteforeldrene som en del av sitt nærmeste nettverk. Det klart beste for C er at kontakten med besteforeldrene kan gjenopptas. Det er da viktig at også besteforeldrene, og øvrige familiemedlemmer, skjermer C fra konflikten og at den tidligere mistenksomheten som har vært rettet mot mor og hennes omsorg, legges til side. Bare da kan samværene med C bli en positiv ressurs for henne.

For å rydde tvil om rusmisbruk av veien, og dermed redusere mors frykt for at far ruser seg i forbindelse med samværene, har lagmannsretten kommet til at samværene i en innledende fase frem til og med desember 2015 bør gjennomføres med en trygghetsperson til stede, jf. barneloven § 43 tredje ledd. En trygghetsperson vil i en overgangsfase også kunne sikre at far utøver samværene i tråd med Cs beste, og ikke fokuserer på eller involverer henne i foreldrekonflikten. Fra og med januar 2016 skal bortfaller vilkåret om trygghetsperson.

Når det gjelder spørsmål om hvem som skal være trygghetsperson, fastsetter lagmannsretten at denne skal utpekes av mor. Mor bør velge en tredjeperson som hun selv og C har tillit til. Personen bør utpekes senest én uke før samværene skal finne sted, og far bør samtidig orienteres om hvem som møter som trygghetsperson. Dersom mor ikke utpeker trygghetspersonen innen den fastsatte fristen, skal far gjøre det. Medlemmer fra fars familie og fars samboer, kan bare fungere som trygghetsperson dersom mor bestemmer dette. Kostnadene ved tilsynsordningen skal dekkes av far, jf. barneloven § 43 tredje ledd tredje punktum.

Foreldreansvar

Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om foreldreansvar.

Barnelovens utgangspunkt er at mor har foreldreansvaret alene når foreldrene, slik som i dette tilfellet, ikke har bodd sammen, jf.barneloven § 35 første ledd. Barneloven § 56 åpner likevel for at far kan fremsette krav om å få del i dette. Også avgjørelsen av spørsmålet om foreldreansvar skal rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48.

Inge Lorange Backer kommenterer i Barneloven, kommentarutgave, annen utgave side 333 forholdet til foreldreansvaret der foreldrene ikke har bodd sammen:

Hvis det aldri har vært noe samliv mellom foreldrene, skal det som utgangspunkt mye til for at faren vinner frem med sitt krav. Vanligvis har barnet da fått en fast tilknytning hos moren, og har hatt vesentlig dårligere kontakt med faren. Har han hatt relativt lite kontakt med barnet, vil det først og fremst være når moren er lite skikket at han får medhold. Felles foreldreansvar vil sjelden ha noe for seg mot morens ønske når partene ikke har levd sammen – det vil være å legge opp til nye konflikter.

Lagmannsretten finner det klart at på nåværende tidspunkt vil felles foreldreansvar ikke være til Cs beste. Forholdet mellom partene er anstrengt, og bærer preg av konflikten som har pågått siden høsten 2013. Partene må i tiden fremover fokusere på å gjenskape et gjensidig tillitsforhold til Cs beste. Forholdene ligger ikke per i dag til rette for at partene kan møte de ekstra utfordringene som vil ligge i et felles foreldreansvar. Dertil kommer at far bare gis begrenset samvær slik det fremkommer ovenfor. Fars krav om del i foreldreansvaret kan således ikke tas til følge.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at mor fortsatt skal ha foreldreansvaret alene.

Sakskostnader

Begge parter har fremsatt krav om dekning av sakskostnader. Ved vurderingen av om noen av partene kan anses å ha vunnet saken, bedømmes kravene under ett, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd annet punktum. Lagmannsrettens domsresultat skal legges til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadene både for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd.

Anken har ført frem for så vidt gjelder krav om samvær, men kravet om felles foreldreansvar er ikke tatt til følge. Ingen av partene kan ut fra dette anses å ha fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2, første jf. annet ledd.

Sakskostnadene skal da avgjøres etter tvisteloven § 20-3, og lagmannsretten legger til grunn at begge parter har fått medhold av betydning. Hovedregelen der ingen av partene har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, er at hver av partene skal dekke egne sakskostnader, se HR-2014-1530-U, med videre henvisninger. Terskelen for å tilkjenne sakskostnader etter § 20-3 skal ligge «relativt høyt», jf. Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 446.

Lagmannsretten har vurdert vilkårene i tvisteloven § 20-3, men kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at noen av partene tilkjennes sakskostnader. Far har riktignok fått medhold i samværsspørsmålet, som har utgjort sakens tyngdepunkt, men samvær er gitt med klare begrensninger. Videre er samværsspørsmålet først bevismessig klarlagt under ankesaken. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten blitt stående ved at hovedregelen i tvisteloven § 20-3, om at hver av partene skal dekke egne sakskostnader, skal gis anvendelse for begge instanser.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning:

Det gjelder følgende vilkår for gjennomføringen av samvær frem til og med desember 2015: