LB-2015-3000

Instans	Borgarting lagmannsrett – Dom og kjennelse
Dato	2015-05-15
Publisert	LB-2015-3000
Stikkord	Familierett. Barnefordeling. Fast bosted og samvær. Barnelova § 48, § 31, § 42, § 43, § 34. Barnevernloven § 4-4 annet ledd. Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 2, § 6, § 7.
Sammendrag	Tvist om foreldreansvar, fast bosted og samvær for to barn. Siden samlivsbruddet hadde barna bodd fast hos far. De hadde utviklet en så negativ holdning til mor at det gjorde etablering av normale relasjoner mellom mor og barn vanskelig. Det ble ansett at samvær med mor ville være en belastning hvis barna hadde fast bosted hos far. Etter tingrettens behandling av saken ble barna plassert frivillig på en akuttinstitusjon. Deretter ble mor og barn plassert sammen i familieavdeling for å oppnå progresjon i relasjonsarbeidet. Lagmannsretten fant at barna skulle ha fast bosted hos mor og at mor skulle ha foreldreansvaret alene. Lagmannsretten viste til barnas beste og da særlig konsekvenser av tilknytningsforstyrrelser, hensynet til samlet foreldrekontakt og muligheten på sikt for at barna skulle ha kontakt med begge foreldrene. Iverksettelse av samvær med far ble utsatt noe for å unngå forstyrrelser av etableringen hos mor. (Sammendrag ved Lovdata.) Henvisninger: Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova (2013) §2, §6, §7 | Barnelova (1981) §31, §34,§42, §43, §48 | Barnevernloven (1992) §4-4
Saksgang	Oslo tingrett TOSLO-2013-167861 – Borgarting lagmannsrett LB-2015-3000 (15-003000ASD-BORG/01). Om rettskraft
Parter	A [far] (advokat Christian Engelstad) mot B [mor] (advokat Maria Theresia Thier).
Forfatter	Lagdommer Kyrre Grimstad, lagdommer Ragnar Vik, tilkalt dommer Rune Klausen.
Henvisninger i teksten	Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova (2013) §4 | Barnelova (1981) §36, §43a, §61 | Barnevernloven (1992) §60 | Tvisteloven (2005) §20-2, §20-5

Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær for to barn. Sakskomplekset omfatter også begjæring om midlertidig avgjørelse i påvente av en rettskraftig dom.

A (i det følgende A eller far), født 0.0.1975, og B (i det følgende B eller mor), født 0.0.1979 er norske statsborgere. De er etniske kurdere og kommer opprinnelig fra Irak. A kom til Norge i 2001 og B innvandret ved familiegjenforening i begynnelsen av 2005. De har to felles barn, datteren C og sønnen D, født henholdsvis 0.0.2005 og 0.0.2007. Partene giftet seg i Iran mens de begge ennå bodde der. Tidspunktet for ekteskapsinngåelsen er ikke opplyst, men ektefellene ble formelt separert 11. mai 2010, og skilt 8. mars 2012.

De nærmere enkeltheter omkring partenes bopel og samliv i denne tiden er ikke opplyst, men det er uomtvistet at samlivet opphørte for godt i slutten av november 2011. Dette samsvarer også med at A og B ifølge folkeregisteret tilflyttet sine nåværende adresser henholdsvis 1. og 15. desember 2011.

Det er fremlagt to skriftlige avtaler om foreldreansvar, daglig omsorg/fast bosted og samvær. De er datert henholdsvis 22. november og 7. desember 2011. Begge fastsetter delt foreldreansvar, at far skal ha den daglige omsorgen for barna og at mor skal ha fra nær vanlig til begrenset samvær, ifølge 22. november-avtalen «50 % samvær». A bestrider at han har inngått den sistnevnte avtalen. B har forklart at det dreide seg om midlertidige løsninger i påvente av at hun fikk skaffet seg leilighet.

B tilkalte politiet den 28. november 2011. Foranledningen var at A ifølge B hadde oppsøkt henne på hennes daværende bopel, slått henne og truet henne med kniv. Utgangspunktet var visstnok uoverensstemmelser om samlivsbruddet og omsorgsretten til barna. Politiet bedømte trusselsituasjonen som reell, og sendte bekymringsmelding til barneverntjenesten. Av meldingen fremgår det at politiet i 2006 hadde hatt en utrykning som følge av husbråk hos partene. Mye knust inventar ble observert den gangen, men sak ble ikke opprettet. A ble pågrepet, siktet for trusler, og ble ilagt seks måneders besøksforbud overfor B. Siktelsen ble etter det opplyste henlagt etter bevisets stilling.

Barna bodde hos far etter oppbruddet omkring månedsskiftet november 2011, men partene har avvikende forklaringer med hensyn til omfanget av mors samvær med barna i perioden 2012 – 2013.

Sommeren 2013 reiste A til Irak, etter det opplyste for å ordne med noen papirer. Han hadde visstnok ønsket å ha barna med, men B hadde motsatt seg det, og nektet å frigi barnas pass. A anbragte barna hos sin nabo og nære venn, vitnet E og hans kone, vitnet F. Barna bodde hos dem i 1 ½ måned mens far var i Irak. Den 17. august 2013 støtte mor uforvarende på E og hans kone mens de var på handletur med barna i [adresse] i Oslo. Mor, som hevder at hun ikke hadde vært klar over hvor barna hadde vært siden far reiste og hadde anmodet om politiets hjelp i den forbindelse, gjorde anskrik. Et basketak oppsto, og så vel barnevernvakten som politiet ble tilkalt. Det er også for lagmannsretten gitt innbyrdes motstridende forklaringer om hendelsesforløpet, fra mor på den ene siden og E og frue på den annen.

Barnevernvakten sendte bekymringsmelding til barnevernet, som på sin side spesielt reagerte på måten barna omtalte mor på og på at det skjedde i et språk som det ifølge barneverntjenesten ikke er naturlig å bruke for barn på deres alder. Barneverntjenesten besluttet å sette inn en familieveileder som kunne komme hjem til far og barna og snakke om mor på en positiv måte.

I mellomtiden tok mor ut stevning for Oslo tingrett den 5. november 2013, og far innga tilsvar den 7. november 2013. Tingretten oppnevnte psykolog Betsy Heltne som sakkyndig i medhold av barneloven § 61 nr. 1. Hennes notat til tingretten datert 16. april 2014 om sine møter med far og mor og med barna, gir et bilde av de konfliktene som skal søkes håndtert til barnas beste ved avgjørelsen i saken her:

Mor hevdet at far hadde nektet henne samvær de siste ni-ti månedene. Far på sin side mente han har forsøkt å få til samvær, men at dette ble vanskeliggjort av at barna er svært redde for mor. Far hevdet blant annet hun hadde opptrådt truende og utøvet vold mot barna, Far hevder at han ønsker at barna skal ha kontakt med mor, og at det ville vært en avlastning for ham om de hadde samvær med mor.

Den sakkyndige hadde samtaler med hvert av barna hjemme hos far, på rommet deres. Begge barna fremstod for den sakkyndige som påfallende i forhold til hva de formidlet og hvordan de formidlet seg om mor. C fremviste ikke følelser som stod i forhold til det hun formidlet. Hun vekslet mellom smil og å vise en fiendtlig innstilling til mor gjennom det hun fortalte. Hun virket drevet i fortellingen sin og ramset opp negative utsagn om mor. Hun ga uttrykk for at de ikke ville ha noe med mor å gjøre fordi hun er slem og slår dem, og sa at de er redd henne. Hun fortalte også at de bare er glad i far, at han gir dem alt de behøver, hvorpå hun ramset opp flere av fars gode egenskaper. Hun forbereder sakkyndige på at D sikkert ikke kommer til å si så mye, men forsikrer om at han er redd henne han også. Sakkyndige spør hvor mor slår, og jenta sier at hun har slått på armen, og en gang kastet en støvel. Hun kom i samtalen med flere detaljerte historier om mor, som bar preg av å være formidlet til henne gjennom voksne med tanke på både detaljer, innhold og språk.

D kom inn i rommet, stilte seg opp foran den sakkyndige, rettet blikket mot taket og startet å ramse opp påstander om hva mor har gjort mot barna i en monoton tone. Flere av utsagnene var preget av å komme fra/blitt overhørt fra voksne, og gutten ga inntrykk av å ikke være i kontakt med det han formidlet med egne følelser eller aldersadekvate ord og uttrykk. Han formidlet en sterk fiendtlig holdning til mor ved å snakke om henne i nedsettende ordelag. Han formidlet at de bare trengte far, at bare far var snill, at far ga dem alt de behøvde og at han passet på dem. Han sa avslutningsvis: «hun er slem og slår oss og vi vil aldri se henne mer, det var det jeg skulle si, er jeg ferdig nå?». Sakkyndige spør hvor mor har slått ham. Han begynner da å vandre rundt i rommet og sier at hun kastet en støvel.

Under saksforberedelsen for tingretten ble det avtalt at mor og barn skulle ha samvær under tilsyn på Myrsnipa Samværssted som drives av Kirkens Bymisjon. Innen det kunne iverksettes, skulle det holdes samvær på den rettsoppnevnte sakkyndiges kontor, første gang 18. desember 2013. I rapporten av 16. april 2014 gir psykolog Heltne følgende vurdering av dette samværet:

Barna virker ikke redde for mor, men er aggressive og devaluerende mot henne. De er tydelig dypt involvert i voksen tema, uten å ha mulighet til å overskue situasjonen i det hele tatt. De virker instruert, og fremstår med en sort/hvitt holdning, der mor er ond og far er god. Det bedrer seg mye for D sin del og hans tilknytning til mor viser seg. C er mer drevet i dette, og begge viser holdninger til mor som i stor grad fremstår som fiendtlige og farget av historier som sannsynligvis i stor grad kommer fra voksne rundt dem (virker ikke å ha eierskap til mye av det som fremkommer, ramser opp, sort hvitt, ikke redde, men sinte og nedlatende, de mykner opp når mor har vært der en stund. D mer enn C, C prøver å forhandle til seg passene, jeg gir da klar beskjed til barna om at dette temaet er det de voksne som skal snakke om og bli enige om og ikke barna, de devaluerer mor og idylliserer far, far støtter ikke det prosjektet vi ble enige om i retten, jeg lurer på om han bruker SFO bevisst som «bevis», det stemmer ikke det han sier om D i telefonen fra SFO..) at det gir grunn til alvorlig bekymring for hvordan dette vil kunne prege deres emosjonelle og psykologiske utvikling om dette ikke stanses.

Den 3. januar 2014 var det på ny berammet samvær på den sakkyndiges kontor, men dette ble avlyst. Den sakkyndiges referat og vurdering lyder slik:

Mor møter i god tid, og har også denne gangen med seg flere hjemmelagde matretter og noen gaver. Vi venter til det har gått en halv time over tiden. Da ringer undertegnede til far. Han sier da at han snart er fremme, men at barna nekter å møte mor. Han sier de er redde og at de skriker at de ikke vil. Undertegnede går ned og møter dem utenfor i det de parkerer. Far kommer ut av bilen og forklarer igjen at barna ikke vil. Barna sitter sammen i baksetet med korslagte armer og skuler på sakkyndige. Jeg ber far om å snakke med barna, han sier han har forsøkt. Han forsøker å lukke opp bildøren, og C låser da bilen fra innsiden. Hun klatrer rundt inne i bilen, mens far ber henne låse opp og komme ut. Barna kommer ut etter en del diskusjon, og C skriker at hun ikke vil se HENNE, at hun ikke vil ha flere stygge gaver fra henne eller spise maten hennes. Hun sier at de bare bryr seg om ham (peker på far) og at det er han som gir dem alt. Hun er svært agitert, fekter med armene og peker på D, som står på fortauet og gråter, at HAN tok imot gavene og maten hennes og at han til og med koste på fanget hennes. D gråter fortvilet og sier at han ikke skal gjøre det mer, at han ikke vil se henne mer (de benevner aldri mor som mor eller mamma, bare «henne/hun», gjerne med trykk på) C fortsetter å anklage ham og han gråter mer og mer fortvilet. Han kniper øynene igjen og gjentar med fortvilelse i stemmen at han ikke skal gjøre det mer og at han ikke vil se henne mer. Far sier at sakkyndige nå kan se selv at barna er redd mor og at de ikke vil ha samvær. Sakkyndige vurderer at barna står i en voldsom lojalitetskonflikt, hvor det å møte mor nå ikke vil være hensiktsmessig. Sakkyndige sier at de kan sette seg i bilen, at vi avlyser samværet i dag, og ber om å få snakke litt med far alene.

Den sakkyndige sier til far at det ikke oppleves som at far har forberedt barna slik vi avtalte i rettsmøte og i tidligere samtale. Far sier at han har gjort dette, men at det er barna som ikke vil. Sakkyndige sier at barna ikke virker å være redde, men snarere fiendtlige og aggressive, og at de virker å være involvert i voksentema, noe jeg finner bekymringsfullt Far benekter at han har involvert dem i voksentema, og sier at de bare er veldig redde fordi mor har slått dem og vært slem.

Vurdering: Barna fremstår igjen som agiterte med en fiendtlig innstilling til mor, og en idylliserende holdning til far: D bærer preg av opptrinnet med søsteren, og den sakkyndige gjør seg tanker om at han virker å ha opplevd en form for sanksjoner i forhold til at han var hengiven i forhold til mor etter hvert i forrige samvær. Dette virker å være skremmende og konfliktfylt for ham. Han hadde helt klart glede av samværet med mor sist, men virker nå å være redd for å komme i den situasjonen igjen. C på sin side, skjeller han ut og håner ham foran den sakkyndige fordi han tok imot gaver og kos fra mor. Den sakkyndige er svært bekymret for hva barna utsettes for av press og voksentema hos far, og for hva det gjør med dem om det er slik at mor fiendtliggjøres overfor barna av far og eventuelle andre voksne. Dette er svært uvanlig atferd hos barn- og gir ikke mening i forhold til en eventuell redsel for de tingene barna har fortalt at mor skal ha gjort. Hvis far i tillegg hadde forberedt og støttet barna i forhold til å møte mor, ansees det som lite sannsynlig at de ville opptrådt slik de gjør.

Notatet som ovenstående passasjer er hentet fra, ble også sendt barneverntjenesten som en bekymringsmelding fra psykolog Heltne. Hun hadde da erklært seg inhabil til å fortsette som sakkyndig. I hennes sted ble oppnevnt psykologspesialist Ingunn Lauten Eriksen.

Det ble gjennomført syv samvær på Myrsnipa i månedene februar – mars 2014, og deretter fem samvær i tiden 24. juni – 10. september 2014. På de siste fem samværene var den nye rettsoppnevnte sakkyndige til stede.

Tilsynsførernes og de sakkyndiges skriftlige uttalelser fra samværene er utførlig gjengitt i tingrettens dom. Sammenfatningsvis synes de å vise at barna i stor grad holder fast ved sin nedsettende omtale av og avvisende holdning overfor mor, men likevel slik at det fra tid til annen spores en interesse for og glede ved kontakt med mor, spesielt hos D. En gjennomgående observasjon er også at søsknene i noen grad kontrollerer hverandres opptreden overfor mor. Det fremgår at særlig C passer på at D ikke blir for innlatende.

I sin rapport datert 15. september 2014 foretar sakkyndig Lauten Eriksen denne oppsummeringen (avsnitt 5.3, rapportens side 36):

Barna bor i dag hos far og har samvær med tilsyn med mor annen hver uke. Det er bekymring for fars måte å ivareta barnas emosjonlle behov knyttet til kontakten med mor og forståelsen av mor. Fars måte å forholde seg til barna på når det gjelde mor vurderes som potensielt skadelig for barnas utvikling på flere områder. Det synes å være indikasjoner på at barna er utrygge på far.

Det vurderes at mor har god omsorgskapasitet, men det vurderes at det er usikkerhetsmomenter som er vanskelig å utrede fullt ut slik situasjonen er i dag.

Den sakkyndige deler forrige sakkyndiges vurdering av at det er fare for at barna ikke har godt av å bo hos noen av foreldrene slik sitasjonen er i dag. Far fordi det er bekymring for at han utsetter barna for psykisk vold/emosjonelt mangelfull ivaretagelse og mor fordi barna har et fiendebilde av mor som gjør det umulig for mor og barn å bo sammen nå. Det vurderes at det ikke lar seg gjør å utrede mors omsorgskompetanse ytterligere så lenge situasjonen i familien er som i dag.

Hvis retten kommer til at barna skal bo hos mor, vurderes at barna har behov for å bo under trygge forhold utenfor familien i en periode mens mors omsorgskompetanse utredes ytterligere under slike endrede betingelser, for så eventuelt å tilbakeføre barna til mor gradvis. Den sakkyndige er klar over at det ligger utenfor mandatet å gjøre vurderinger som ligger under barneverntjenesten ansvarsområde og oppgaver, men ser det som nødvendig å kommentere, da anbefaling om bosted hos mor vurderes å avhengige av et forarbeid fra barneverntjenestens side.

Hvis retten kommer til at barna skal bo hos mor, anbefales redusert samvær med far med tilsyn. Dette for å muliggjøre en trygg etablering for barna hos mor og for å avlaste mor for kontakt med far.

Hvis retten kommer til at barna skal bo hos far, vurderes samværene med mor slik de fungerer i dag som belastende for barna. Den sakkyndige deler forrige sakkyndiges inntrykk av at barna blir svært negativt påvirket i sin oppfatning av mor fra far og mulig andre voksne personer. De vurderes som ute av stand til å kunne ta til seg noe av det mor kommer med, utvikle en tryggere relasjon til henne og til å utvikle et mer nyansert bilde av hvem hun er. Far vurderes ikke å ha innsikt i eller ta ansvar for barnas måte å være på samvær. Det vurderes som lite sannsynlig at situasjonen vil endres så lenge barna bor hos far. Den sakkyndige stiller derfor spørsmål ved om det bør være samvær med mor så lenge barna bor hos far. Hvis retten kommer til at samvær skal fortsette under de samme betingelsene som i dag, anbefales en reduksjon i hyppighet samt at mor blir tilbudt systematisk veiledning på vesentlige tema før og etter hvert av samværene. Dette dreier seg om hvordan hun kan snakke med barna, bekrefte det hun ser av at de har det vanskelig og ikke ønsker å snakke/leke med mor, understreke at hun er til stede og interessert uten å være pågående samt hvordan hun skal forholde seg til dem når de trenger ledelse. Det anbefales at en familieveileder fra barneverntjenesten kommer inn under samvær og hjelper mor og barn med relasjonelt reparasjonsarbeid i den grad det er mulig under dagens betingelse. Hvis barna ikke lenger bor hos far, vurderes at det er økte muligheter for å lykkes med å etablere en relasjon til mor og arbeide med reparasjon. 

Oslo tingrett avsa 27. oktober 2014 dom med slik slutning:

1.	B skal ha foreldreansvaret alene for C, født 0.0.2005 og D, født 0.0.2007.

2.	C og D skal bo fast hos B

3.	Fra det tidspunktet barna skifter omsorgsbase, skal det i en periode på 5 – fem – måneder ikke være samvær mellom A og C og D

4.	Deretter skal A ha 16 timer samvær med C og D i løpet av 2015. Samværene skal foregå ca månedlig og ha en varighet på to timer hver gang.

5.	Samværene i punkt 4 skal skje under beskyttet tilsyn, i regi av X barneverntjeneste, jf forskrift om samvær med tilsyn etter barneloven, § 4

6.	Fra 1. januar 2016 – 31. desember 2018 skal A ha totalt 32 timer samvær med C og D per år.

7.	Samværene i punkt 6 skal skje med støttet tilsyn, i regi av BUF-etat, jf. forskrift om samvær med tilsyn etter barneloven, § 6

8.	Partene bærer sine egne sakskostnader

Samme dag avsa Oslo tingrett kjennelse med slik slutning:

1.	Frem til rettskraftig avgjørelse av kravet om foreldreansvar, skal B skal ha foreldreansvaret alene for C, født 0.0.2005 og D, født0.0.2007.

2.	Frem til rettskraftig avgjørelse av kravet om fast bosted, skal C og D bo fast hos B.

3.	Frem til rettskrafig avgjørelse av kravet om samvær, skal A ha samvær med C og D som bestemt i domsslutningen punkt 3-7

4.	Punkt 1 i kjennelsen trer i kraft straks.

5.	Punkt 2-3 i kjennelsen trer i kraft så snart som mulig, og senest 15. november 2014.

6.	Partene bærer sine egne sakskostnader.

Den 30. oktober 2014 ble barna plassert frivillig på Korsvoll akuttinstitusjon for barn i medhold av barnevernloven § 4-4 fjerde ledd. Oppholdet varte til 20. desember 2014. Da ble barna og mor plassert ved Y familieavdeling. Vedtaket ble gjort med hjemmel ibarnevernloven § 4-4 annet ledd. Formålet med plasseringen var å oppnå progresjon i relasjonsarbeidet og tydeliggjøre mors omsorgsrolle for barna. Den 30. januar 2015 flyttet mor og barn ut etter endt opphold på Y. Den 2. februar 2015 flyttet barna hjem til mor, og mottar familierådgivning i barneverntjenestens regi.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 11.-13. mars 2015 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt åtte vitner foruten den rettoppnevnte sakkyndige, psykolog Bjørn Stuwitz Berg. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

 

Comments

comments