LE-2014-148984

Instans	Eidsivating lagmannsrett – Dom
Dato	2015-02-23
Publisert	LE-2014-148984
Stikkord	Barnevern. Samtykke til adopsjon. Særlig tungtveiende grunner.Barnevernloven § 4-20.
Sammendrag	Saken gjelder spørsmålet om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Et flertall på 3 dommere fant at det ikke var grunnlag for å samtykke til adopsjon. Det var på det nåværende tidspunkt uklart om barnet på sikt ville ha nytte av kontakt med biologisk far. Kravet om særlig tungtveiende grunner var da ikke oppfylt. Det var etter flertallets syn ikke forhold som tilsa at det var best for barnet at det ble samtykket til adopsjon nå. Henvisninger: Barnevernloven (1992) §4-20
Saksgang	Sør-Østerdal tingrett TSOST-2014-19463 – Eidsivating lagmannsrett LE-2014-148984 (14-148984ASD-ELAG). Anke til Høyesterett fremmet til behandling, HR-2015-1017-U. Om rettskraft
Parter	A (advokat Jostein Løken v/ advokatfullmektig Siw Skatvedt Lund) mot X kommune (advokat Hans-Jørgen Andersen).
Forfatter	Lagdommer Nina Sollie, sorenskriver Einar Thomesen, lagdommer Terje Hoffmann. Meddommere: psykolog Ingolf Fosse, senior IT-konsulent Marianne Fjelltveit.
Henvisninger i teksten	Grunnlova (1814) §102, §104 | Barnelova (1981) | Adopsjonsloven (1986) | Barnevernloven (1992) §4-12, §4-19, §4-20a |Menneskerettsloven (1999) BKN A21, BKN A3, EMKN A8 | Tvisteloven (2005) §36-10

Saken gjelder begjæring om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon, jf.barnevernloven § 4-20.

B er født 0.0.2009 og fyller snart seks år. Hun bor nå i fosterhjem hos C og D i Y. Bs biologiske foreldre er E [mor] og A [far].

Da B ble født var foreldrene kjærester, men bodde ikke sammen. A hadde egen leilighet i nærheten av E, og var daglig sammen med mor og barn. I tillegg til B har E to eldre barn fra to tidligere forhold. Barna ble født i henholdsvis 2003 og 2005. Etter vedtak i fylkesnemnda og tingretten i 2006, mistet E omsorgen for de to eldste barna. De bor i dag hos sine fedre.

B ble akuttplassert i beredskapshjem i september 2010, halvannet år gammel. X kommune fremmet krav om omsorgsovertakelse. Begjæringen ble tatt til følge ved fylkesnemndas vedtak av 20. desember 2010. Vedtaket om omsorgsovertakelse var utelukkende rettet mot E, som B hadde fast bosted hos etter barnelovens regler. A hadde på det tidspunktet ikke del i foreldreansvaret og var ikke part i saken. Fylkesnemnda fant at det var alvorlige mangler ved omsorgen og alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som B trengte ut fra sin alder og utvikling, jf.barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a. B ble plassert i fosterhjem på sperret adresse. E fikk samvær under tilsyn to timer fire ganger i året.

I januar 2011 flyttet B til det fosterhjemmet hvor hun nå bor.

E begjærte overprøving av fylkesnemndas vedtak ved stevning til Sør-Østerdal tingrett. Vedtaket ble stadfestet ved tingrettens dom av 5. juli 2011. Samvær mellom mor og barn ble redusert til to timer to ganger i året under tilsyn. A, som på dette tidspunkt hadde del i foreldreansvaret, fikk samvær under tilsyn to timer seks ganger i året.

E påanket tingrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, men det ble ikke gitt samtykke til fremme av anken.

Samvær ble etter dette gjennomført i henhold til fylkesnemndas vedtak og tingrettens dom. 18. desember 2012 ba E barneverntjenesten om utvidet samvær. Barneverntjenesten motsatte seg utvidet samvær. E ba ved sin advokat om at saken ble fremmet for fylkesnemnda. Barneverntjenesten innga begjæring om endring av tiltak 13. juni 2013, og ba samtidig om at foreldrene ble fratatt foreldreansvaret og at det ble gitt samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20.

Begjæringen ble behandlet av fylkesnemnda som fattet vedtak 15. november 2013. Fylkesnemnda fant at det ikke var grunnlag for fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Det var etter fylkesnemndas syn ikke i tilstrekkelig grad godtgjort at adopsjon ville være til barnets beste. I forhold til A ble det særlig fremhevet at saken fremstod som mangelfullt utredet, og at han viste god samværskompetanse, var lojal og pliktoppfyllende og at kontakt mellom far og barn ville kunne bidra positivt i Bs oppvekst. Fylkesnemnda utelukket imidlertid ikke at adopsjon ville kunne være aktuelt på et senere tidspunkt. Samvær mellom mor og barn ble fastsatt til to timer to ganger årlig under tilsyn. A fikk samvær under tilsyn tre timer fire ganger i året.

Kommunen begjærte overprøving av fylkesnemndas vedtak ved stevning til Sør-Østerdal tingrett. Psykolog Fredrikke Lynum ble oppnevnt som sakkyndig. Lynum avga sakkyndig erklæring 2. juni 2014, hvor hun konkluderte med at en adopsjon ville være positivt for relasjonen mellom B og fosterforeldrene. Samvær mellom barn og foreldre burde uansett utsettes i en lengre periode til B ble eldre.

Sør-Østerdal tingrett avsa dom 16. juni 2014 med slik slutning:

1.	E, født 0.0.1972 og A, født 0.0.1957, fratas foreldreansvaret for B, født 0.0.2009, jfbarnevernloven § 4-20 første ledd.

2.	Retten gir samtykke til at C og D adopterer B, født 0.0.2009, jf barnevernloven § 4-20 tredje ledd.

3.	Det fastsettes ikke rett til besøkskontakt mellom B og hennes biologiske far, jfbarnevernloven § 4-20 a.

4.	Det fastsettes ikke rett til besøkskontakt mellom B og hennes biologiske mor, E, jfbarnevernloven § 4-20 a.

E døde kort tid etter at tingrettens dom ble avsagt.

A påanket tingrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens beslutning av 2. oktober 2014 ble det gitt samtykke til fremme av anken etter tvisteloven § 36-10.

Psykolog Fredrikke Lynum ble oppnevnt som sakkyndig også for lagmannsretten, med følgende mandat:

Den sakkyndige har foretatt en utredning i saken og utarbeidet sakkyndig erklæring av 2. juni 2014.

For lagmannsretten bes den sakkyndige vurdere hvorvidt det er grunnlag for en endret vurdering, særlig sett hen til biologiske mors dødsfall. De forhold som ønskes vurdert er fars omsorgskompetanse, samværskompetanse og hvorvidt samvær mellom far og barn vil være et gode for barnet. Det bes videre om en vurdering av hvilken betydning det har for barnet å bli adoptert, fremfor å være fosterhjemsplassert.

Det skal gjennomføres en ny samtale med far. Den sakkyndige bes også innhente oppdatert dokumentasjon og opplysninger om barnets situasjon i dag.

Lynum avga sakkyndig tilleggserklæring av 13. januar 2015, hvor hun i det vesentlige opprettholdt sine tidligere vurderinger.

Ankeforhandling ble avholdt i Hamar tinghus 27. og 28. januar 2015. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For X kommune møtte barnevernskonsulent F sammen med kommunens prosessfullmektig. F avga forklaring. Den sakkyndige overvar ankeforhandlingen, redegjorde for sin erklæring og svarte på spørsmål. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part – A – har i hovedsak gjort gjeldende:

Tingretten har foretatt feil rettsanvendelse og lagt feil faktum til grunn når den har kommet til at A skal fratas foreldreansvaret for B og at det skal gis samtykke til adopsjon.

Det bestrides ikke at B har en nær tilknytning til fosterhjemmet. Hvorvidt en tilbakeføring vil være skadelig for B er uavklart. A mener at han vil være i stand til å gi datteren tilstrekkelig omsorg, men han har akseptert at B skal bo i fosterhjemmet, og at vilkåret i barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav a er oppfylt. Det er ikke aktuelt for A å fremme sak om tilbakeføring.

Vilkåret om at adopsjon må være til barnets beste er imidlertid ikke oppfylt, jf. barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b.

Adopsjon mot de biologiske foreldrenes vilje krever særlig tungtveiende grunner. Barnevernloven bygger på det biologiske prinsipp. Det anses som et gode for et barn å ha kontakt med sine biologiske foreldre. Unntak fra prinsippet må begrunnes. Fosterforeldrene samtykker ikke til besøkskontakt, og det må etter bevisførselen legges til grunn at fosterforeldrene ikke selv vil ta initiativ til at kontakten mellom far og barn opprettholdes. Samtykke til adopsjon vil således innebære at B ikke vil ha kontakt med eller få kjennskap til sin biologiske far. Dette er ikke til barnets beste.

Under sakens gang har hovedfokus ligget på forhold på E’ sin side. Samvær mellom far og barn har hele tiden blitt beskrevet som positive for B, både av fylkesnemnda, barneverntjenesten, fosterforeldrene og andre som har hatt med B å gjøre. Det var først etter fylkesnemndas vedtak høsten 2013, hvor det ikke ble gitt samtykke til adopsjon, at det for første gang har fremkommet opplysninger om at B har hatt negative reaksjoner etter samvær. De beskrevne reaksjonene og tilsynsførers beskrivelser av samværene samsvarer dårlig med tidligere beskrivelser.

Årsaken til denne endringen er uviss. Det må imidlertid legges til grunn at fosterforeldrene ble skuffet over vedtaket, og at deres reaksjon ubevisst påvirker barnet. Det var også en rekke endrede forhold knyttet til gjennomføringen av samværene rundt årsskiftet 2013, som må antas å ha påvirket B, blant annet ny tilsynsfører og endring av sted.

Det kan etter bevisførselen ikke legges til grunn at det er forhold ved A som er årsaken til eventuelle reaksjoner hos B. Det vises i den forbindelse til at B også reagerer ved besøk fra tilsynsfører og hun reagerte også da den sakkyndige kom på besøk. Dette viser at B har en iboende sårbarhet som ikke er knyttet til As samværskompetanse.

A får gode skussmål. Han har mange sunne interesser, er oppriktig interessert i datteren sin og har mye å bidra med i Bs oppvekst. A vil ta imot veiledning i forhold til hvordan samværene bør gjennomføres, og han vil samarbeide med barneverntjenesten. A forstår at datteren har behov for ro i fosterhjemmet, og vil ikke skape uro rundt plasseringen.

At det dreier seg om en tidlig fosterhjemsplassering er i seg selv ikke tilstrekkelig. Terskelen for å samtykke til adopsjon er høy. Adopsjon må være klart bedre for barnet enn fortsatt fosterhjemsplassering. Generelle betraktninger kan da ikke alene være avgjørende. Det er uklart hva Bs reaksjoner etter samvær skyldes. I hvertfall på sikt vil kontakt mellom far og barn være til barnets beste. Når en adopsjon høyst sannsynlig vil medføre brudd i denne kontakten, er det ikke grunnlag for å samtykke til adopsjon. Dette gjelder selv om lagmannsretten skulle komme til at det ikke er grunnlag for å gjennomføre samvær nå. Det er ikke forhold ved B som tilsier at det er klart bedre for henne å bli adoptert enn å være fosterhjemsplassert. Det gjelder dessuten et minste inngreps prinsipp, og adopsjon er ikke et nødvendig tiltak.

Det er nedlagt slik påstand:

1.	Begjæringen om fratakelse av foreldreansvar tas ikke til følge og det gis ikke samtykke til adopsjon.

2.	Samvær mellom B og A fastsettes etter lagmannsrettens skjønn.

Ankemotparten – X kommune – har i hovedsak gjort gjeldende:

Anken må forkastes. Tingretten har anvendt loven korrekt og lagt riktig faktum til grunn når A er fratatt foreldreansvaret og det er gitt samtykke til adopsjon. Det har ikke fremkommet forhold som gir grunnlag for en annen vurdering.

A er varig ute av stand til å ha omsorgen for datteren. Vilkåret i barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav a er utvilsomt oppfylt. B vil også bli vesentlig skadelidende dersom hun tilbakeføres.

Adopsjon er videre til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b. Det foreligger særlig tungtveiende grunner.

B ble akuttplassert da hun var halvannet år gammel. Hun har bodd i fosterhjemmet i fire år. Plasseringen er varig. B levde under svært vanskelige omsorgsbetingelser før hun ble akuttplassert. Hun har opplevd dramatiske situasjoner tidlig i oppveksten. B har en særlig sårbarhet som gjør at hun har et særlig behov for trygghet og forutsigbarhet, og hun har et særlig behov for å føle tilhørighet og trygghet.

Etter bevisførselen må det legges til grunn at B hele tiden har hatt reaksjoner også etter samvær med faren. Det vises blant annet til barnehagens beskrivelser. Det har derfor ikke vært noen endring på dette punkt. Reaksjonene har imidlertid forsterket seg etter hvert som B har blitt eldre.

Bs reaksjoner etter samvær med A er i dag sterke. B regrederer og faller helt sammen. Hun blir sliten, klarer ikke å fungere, og ligger på sofaen hele den påfølgende dagen. Dette er klart ødeleggende for utviklingen og viser at B er et særlig sårbart barn. Hun har et særlig behov for å føle tilhørighet. Hun skal snart begynne på skolen, hvor hun er avhengig av å ha en god fungering. En adopsjon er derfor særlig viktig for B for å skape den ekstra beskyttelsesfaktoren og tryggheten hun behøver. At fosterhjemmet opplever trygghet og ro rundt plasseringen er også viktig for barnet.

Adopsjon innebærer – i hvert fall formelt sett – et endelig brudd i kontakten mellom far og barn. Samværets betydning og barnets behov for kontakt med sitt biologiske opphav er derfor av betydning. Den sakkyndige i saken har anbefalt at det ikke bør være samvær, i hvertfall i en periode på 2-3 år frem i tid.

B har ikke nå noe utbytte av samvær. Hun har ikke lenger noen nær tilknytning til faren. Fosterforeldrene er oppriktig opptatt av å gjøre det som er best for B. Det er ingen grunn til å tvile på at de vil sørge for kontakt med biologisk far dersom dette antas å være til barnets beste. På grunn av Bs særlige behov er det imidlertid viktig at fosterforeldrene selv kan vurdere dette.

I tillegg til de individuelle forholdene må det også legges vekt på at all forskning tilsier at det ved langvarige plasseringer er best for barna å bli adoptert av fosterforeldrene. Dette gjelder særlig hvor omsorgsovertakelse skjer i ung alder, slik som i vår sak.

Dersom det ikke gis samtykke til adopsjon, er det uansett ikke grunnlag for å fastsette samvær.

Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Anken forkastes.

Subsidiært:

Det fastsettes ikke rett til samvær mellom A og B, jf. barnevernloven § 4-19. 

Lagmannsretten bemerker:

Med hjemmel i barnevernloven § 4-20 første og annet ledd, kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon. Det er en forutsetning at foreldrene samtidig fratas foreldreansvaret. Det fremgår av bestemmelsens tredje ledd, at følgende vilkår må være oppfylt for at samtykke skal kunne gis:

a)	det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet og

b)	adopsjon vil være til barnets beste og

c)	adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget og

d)	vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede.

A har ikke bestridt at vilkårene i bokstav c og d er oppfylt. Lagmannsretten er enig i det. For så vidt gjelder vilkåret i bokstav a, har A vært klar på at det ikke er aktuelt å kreve tilbakeføring av omsorgen i fremtiden og han bestrider ikke at B er sterkt knyttet til fosterforeldrene. A har ikke bestridt at vilkåret i bokstav a er oppfylt, men mener likevel det er noe uklart om B vil ta skade av en flytting. En samlet lagmannsrett finner det klart at også vilkåret i bokstav a er oppfylt. Etter lagmannsrettens syn har B fått en slik tilknytning til fosterhjemmet at det vil føre til alvorlige problemer for henne dersom hun blir flyttet. Det vises blant annet til den sakkyndige erklæringen av 2. juni 2014 hvor det blant annet uttales:

Fosterforeldrene er jentas psykologiske foreldre og de som best kan ivareta jentas fremtidige behov. Det er ingen forhold ved fosterforeldrenes omsorgsutøvelse som er til hinder for at de kan gi barnet god omsorg og ta alle beslutninger omkring henne.

Barnet har vist en god og stabil utvikling i fosterhjemmet. Hun har langvarig og trygg relasjon til fosterforeldrene.

…

Det vil være et alvorlig tap for barnet å bryte den relasjonen hun har til fosterforeldrene. Jeg vurderer at en flytting av barnet ved tilbakeføring vil innebære så stor risiko for alvorlige vansker frem i tid selv om man antar at nye omsorgsgivere gir henne en god og støttende omsorg i tapet av fosterforeldrene.

Det sentrale spørsmål i saken er etter dette om vilkåret i bokstav b om at adopsjon vil være til «barnets beste», er oppfylt.

En samlet lagmannsrett legger til grunn at det må foreligge særlig tungtveiende grunner for å samtykke til adopsjon mot de biologiske foreldrenes vilje. Avgjørelsen skal skje etter en konkret og individuell vurdering. Ved vurderingen må det imidlertid også bygges på generelle erfaringer – blant annet erfaringer fra barnepsykologisk eller barnepsykiatrisk forskning. Det vises blant annet til Rt-2007-561, som drøfter forholdet mellom generelle erfaringer og spesielle individuelle forhold.

I den nevnte avgjørelsen legger Høyesterett videre til grunn at det av praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, hvor det synes å være oppstilt et vilkår om at samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje bare bør skje i «extraordinary circumstances» – ekstraordinære tilfeller, neppe kan utledes noe mer enn det som ligger i kravet til «særlige tungtveiende grunner».

Lagmannsretten viser også til HR-2015-209-A, hvor det i avsnitt 46 til 50 uttales:

En tvangsadopsjon berører de biologiske foreldrene sterkt. Den følelsesmessige smerten ved å få sitt barn bortadoptert er vanligvis dyptgripende. De familiemessige båndene som brytes ved tvangsadopsjon, er beskyttet av EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Også for barn representerer adopsjonen et inngripende tiltak, som etter FNs barnekonvensjon artikkel 21 derfor bare kan besluttes dersom det er til barnets beste. Foreldrenes interesser må, på den annen side, vike der avgjørende forhold på barnets hånd tilsier adopsjon, jf. Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Jeg viser her til EMDs dom i Aune mot Norge 28. oktober 2010 avsnitt 66 [EMD-2007-52502], hvor det i tilknytning til forholdsmessighetsvurderingen under EMK artikkel 8 nr. 2 angis som avgjørende at adopsjonen er begrunnet i «an overriding requirement pertaining to the child’s best interests». Denne saken er samme sak som ble avgjort av Høyesterett i Rt-2007-561. Jeg legger da til grunn at uttrykksmåten i avsnitt 51 i denne høyesterettsdommen – at det kreves «særlig tungtveiende grunner for adopsjon» – gir uttrykk for den samme normen.

Kommunen har imidlertid anført at terskelen for adopsjon er senket etter Høyesteretts dom i Rt-2007-561, og har blant annet vist til uttalelser i Ot.prp.nr.69 (2008-2009). I proposisjonen kapittel 4 behandles spørsmålet om bruken av adopsjon som barneverntiltak bør økes, og det heter på side 33-34:

«Selv om adopsjon mot foreldrenes vilje er et inngripende tiltak ved at alle rettslige bånd mellom barn og foreldre brytes, er det på den annen side svært viktig for et barn at det får vokse opp under forhold som i minst mulig grad er preget av usikkerhet med hensyn til framtiden. Departementet legger også vekt på at det er forskning som viser at for enkelte barn kan adopsjon gi tryggere og mer forutsigbare oppvekstrammer enn langvarige fosterhjemsplasseringer. Etter en helhetlig vurdering mener departementet det derfor bør legges bedre til rette for at barn som trenger det får nyte godt av adopsjon som barneverntiltak.

Departementet mener også etter høringen at det ikke er nødvendig å foreta en endring i loven for å endre praksis. Departementet viser til sakens inngripende karakter og til at EMK og EMDs praksis setter rammer for bruken av adopsjon som barneverntiltak.»

Ved behandlingen av proposisjonen i Stortingets familie- og kulturkomité fikk departementets syn tilslutning fra flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, jf. Innst.O.nr.121 (2008-2009), avsnitt 2.4.

Jeg kan ikke se at de gjengitte uttalelsene gir grunnlag for at terskelen for adopsjon er senket. Uttalelsene gir ikke uttrykk for annet enn at adopsjon er et ønsket barneverntiltak som bør brukes oftere enn før dersom det er rettslig adgang til det, og det forutsettes at vedtak om adopsjon må skje innenfor rammen av gjeldende lov og EMK artikkel 8.

Det jeg har gjengitt viser imidlertid at departementet og komitéflertallet bygget sitt ønske om økt bruk av adopsjon på kunnskap fra forskning. Generell erfaring og kunnskap om virkningene av adopsjon har betydning ved den konkrete vurderingen av om det skal gis samtykke til adopsjon. Jeg kommer tilbake til dette.

I den samme dommen går Høyesterett videre til den konkrete vurderingen i saken. I avsnitt 60 til 62 uttales:

Situasjonen i dag er at [barnet] har bodd praktisk hele sitt liv i fosterhjemmet …, og han var bare to og en halv måned gammel da han kom dit. Gutten har – i henhold til den sakkyndige utredningen til psykolog Bjøru for lagmannsretten – minimal tilknytning til sine biologiske foreldre, og hans trygge base er fosterhjemmet … .

Denne åpenbart sterke og rotfestede tilknytningen til fosterhjemmet bør tillegges stor vekt, og den underbygges av generell kunnskap, som Høyesterett har uttalt skal veie tungt, jf. Rt-2007-561 avsnitt 50:

«Den sakkyndige i vår sak har uttrykt som en generell erfaring at fosterhjemsforhold ikke er å foretrekke når det gjelder langvarig plassering av barn som er kommet til fosterhjemmet før de har etablert tilknytning til noen biologisk forelder; her er adopsjon det beste for barnets utvikling. Etter min mening må en slik generell, men nyansert, erfaring veie tungt. Men uansett må også individuelle momenter – som kan tale mot eller for adopsjon – vurderes opp mot de generelle erfaringene.»

Jeg legger til grunn at svært unge barn som plasseres i fosterhjem, slik tilfellet er i foreliggende sak, ofte vil ha sin primære tilknytning til fosterforeldrene, jf. Også NOU 2012:5 «Bedre beskyttelse av barns utvikling», side 120. Gutten har i dag – som nevnt – minimal tilknytning til sine biologiske foreldre.

Ved den konkrete vurderingen av om adopsjon vil være til det beste for B, det vil si spørsmålet om det foreligger særlig tungtveiende grunner som tilsier at det bør samtykkes til adopsjon, har lagmannsretten delt seg i et flertall og i et mindretall.

Flertallet – lagdommer Hoffmann, sorenskriver Thomesen og meddommer Fjelltveit – har kommet til at det på det nåværende tidspunkt ikke foreligger særlig tungtveiende grunner som tilsier at det bør gis samtykkes til adopsjon.

Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor er adopsjon et alvorlig inngrep og normen for å samtykke til adopsjon er streng. Fosterforeldrene har ikke samtykket til besøkskontakt, og det er etter bevisførselen uklart om fosterforeldrene på eget initiativ vil sørge for at B får treffe sin biologiske far. Den sakkyndige opplever B som ei jente som sannsynligvis ikke selv vil søke kontakt med og stille spørsmål ved sitt biologiske opphav. Det er derfor stor risiko for at en adopsjon vil medføre et brudd i relasjonen mellom far og datter. Dette innebærer et brudd på det biologiske prinsipp.

Både fylkesnemnda og tingretten beskriver A som et positivt element i Bs oppvekst. Det har hele tiden vært forhold ved E, og ikke A, som har vært det sentrale i forhold til barnevernstjenestens bekymringer. A får gode skussmål, og blir beskrevet som en snill, god og arbeidsom kar.

Under sakens gang har samvær mellom far og datter i det alt vesentlige blitt beskrevet som positivt. Det har i liten grad fremkommet opplysninger om reaksjoner eller uheldige episoder fra As side i forbindelse med gjennomføring av samvær. Det vises blant annet til fylkesnemndas vedtak hvor det blant annet uttales:

… ikke er åpenbart at det vil være til beste for B å bryte kontakten med sine biologiske foreldre. Far viser god samværskompetanse, er lojal og pliktoppfyllende og antas å ville kunne bidra positivt i Bs oppvekst.

Ut fra vedtaket er det vanskelig å se at det under forhandlingene i fylkesnemnda fremkom forhold av alvorlig karakter knyttet til gjennomføring av samværene mellom A og datteren. Det er fremhevet reaksjoner etter samvær mellom mor og barn, men ikke beskrevet reaksjoner etter samvær mellom far og barn. Tvert imot fremgår det av vedtaket at B viser gjenkjennelse ved samvær, «særlig av far, og synes å trives i fars selskap».

A har begrenset erfaring med barn. Han har imidlertid vist at han søker veiledning, og det foreligger etter flertallets syn ikke forhold ved ham som tilsier at han ikke kan gjennomføre samvær med B. De forhold barneverntjenesten tidligere har påpekt knytter seg til forhold som A kan veiledes i forhold til.

Det er først etter samværet i desember 2013, det vil si etter fylkesnemndas vedtak av 15. november 2013 hvor det ikke ble gitt samtykke til adopsjon, at det fremkommer opplysninger i den skriftlige dokumentasjonen om at B har hatt reaksjoner etter samvær med A. Også beskrivelsene av As opptreden under samvær synes å ha endret karakter i negativ retning.

Bs reaksjoner etter samvær er nå beskrevet som svært sterke, både av barnehagen, fosterforeldrene og av den sakkyndige. Som flertallet kommer tilbake til innebærer dette at samvær nå uansett bør utsettes over en periode.

Etter flertallets syn er imidlertid endringen påfallende. Det er stor usikkerhet knyttet til bakgrunnen for de beskrevne reaksjonene, og hvorvidt de kan ha sammenheng med fosterforeldrenes og barnevernstjenestens holdning og synspunkter som ubevisst påvirker B, eller om endringene skyldes andre forhold. Etter flertallets syn er det derfor for tidlig å konkludere med om samvær mellom far og barn fortsatt må anses som et gode for B.

G, som er pedagogisk leder i Bs barnehage, har for lagmannsretten riktignok forklart at B hele tiden har hatt reaksjoner, også etter samvær med far. Dette skal være formidlet til barneverntjenesten og fosterforeldrene. Dette synes imidlertid ikke å ha blitt fanget opp av barneverntjenesten og som nevnt synes heller ikke fosterforeldrene å ha opplevd dette da saken gikk for fylkesnemnda. Etter flertallets syn må det derfor legges til grunn at det har skjedd en endring på dette punkt under sakens gang.

Flertallet legger, som mindretallet, til grunn at B er ei sårbar jente som har et særlig behov for trygghet og tilhørighet. Dette skyldes særlig den omsorgssvikt hun opplevde i tidlig alder. B har behov for ro og forutsigbarhet.

B er sterkt knyttet til fosterforeldrene. Hun har bodd i fosterhjemmet i fire år, og har ikke lenger en nær relasjon til faren. Som det fremgår av den sakkyndige erklæringen vil en adskillelse fra fosterforeldrene kunne skape alvorlige problemer for B. Det sterke tilknytningsforholdet og Bs behov for tilhørighet til fosterforeldrene er et forhold som taler for at det bør samtykkes til adopsjon. Generelle betraktninger om at det er best for utviklingen til barn som fosterhjemsplasseres tidlig å bli adoptert, taler i samme retning.

A har imidlertid vært klar på at han ikke vil kreve omsorgen tilbakeført. Etter bevisførselen er det ingen grunn til å tvile på det. Det er heller ingen grunn til å anta at A på andre måter vil skape uro rundt plasseringen eller gjennomføringen av samvær. Etter flertallets syn er derfor ikke fordelene ved å bli adoptert fremfor fortsatt fosterhjemsplassering tungtveiende nok, når dette ses i sammenheng med at en adopsjon trolig vil medføre at kontakten mellom far og barn blir brutt. Kravet om særlig tungtveiende grunner innebærer at terskelen for adopsjon er høy. I dette tilfellet er det etter flertallets syn for tidlig å konkludere med at fordelene ved en adopsjon klart oppveier ulempene ved å miste kontakten med biologisk far.

Som følge av Bs sterke reaksjoner etter samvær er det imidlertid ikke nå grunnlag for å fastsette samvær mellom far og barn. Samvær nå er ikke til barnets beste. Det vises på dette punkt til den sakkyndiges beskrivelser av barnets fungering etter samvær. Det bør skapes ro rundt B, og samværsspørsmålet bør først vurderes på ny ved utløpet av neste skoleår. Ved en forsiktig tilnærming til samværsspørsmålet etter hvert som B blir eldre, kan det ikke utelukkes at samvær vil være et gode for B, som tilsier at det ikke bør gis samtykke til adopsjon med mindre kontakt mellom far og barn sikres. Etter flertallets syn har B uansett ikke så mye å tape på at en eventuell avgjørelse om adopsjon utsettes, at det klart er til hennes beste at det samtykkes til adopsjon i dag.

Flertallet har på denne bakgrunn kommet til at det ikke samtykkes til adopsjon. Det fastsettes ikke samvær mellom far og barn.

Mindretallet – lagdommer Sollie og fagkyndig meddommer Fosse – har kommet til at adopsjon er til Bs beste, og at det foreligger særlig tungtveiende grunner som tilsier at samtykke til adopsjon bør gis.

B er snart seks år gammel og ble akuttplassert da hun var halvannet år. Hun har bodd i fosterhjemmet i fire år. B har en sterk og nær tilknytning til fosterforeldrene. Hun er også nært knyttet til sin yngre fosterbror, som det også er igangsatt en adopsjonsprosess rundt. Det er ingen uenighet om at B får god omsorg av fosterforeldrene og at det er hos dem hun skal bo.

Før akuttplasseringen var det E som var Bs primære omsorgsgiver. A var sammen med mor og barn daglig, men bodde ikke sammen med dem og var i mindre grad delaktig i omsorgen. Etter plasseringen var det – frem til tingrettens dom – jevnlig samvær mellom far og barn et par ganger i året. Tilsynsrapporter fra samvær tyder på at B også har hatt gode opplevelser knyttet til kontakten med faren. B har i imidlertid ingen nær tilknytning til faren i dag; A beskrev selv at de nå har blitt fremmede for hverandre.

B opplevde grov og alvorlig omsorgssvikt da hun var under morens omsorg. E var psykisk ustabil, besatt av, og hadde et symbiotisk forhold til datteren. Omgivelsene var redd for E og B har opplevd til dels dramatiske situasjoner. Også etter plasseringen har det vært episoder hvor moren gjemte seg i buskene utenfor fosterhjemmet og hvor fosterfar måtte hoppe unna for å ikke bli påkjørt av E. Fosterforeldrene, og særlig fostermor, har vært utrygge og redd for hva E kunne finne på.

Den sakkyndige har forklart at B har en tilknytningsproblematikk og at hun har tatt skade av å leve under de omsorgsbetingelsene hun hadde før plasseringen. Den sakkyndige vurderer skaden som langvarig, og har fremhevet at B ikke tåler forhold som gjør at tilknytningsproblematikken reaktiveres. B har derfor et særlig behov for trygghet og forutsigbarhet og fravær av forhold som reaktiverer tilknytningsproblematikken.

B har sterke reaksjoner etter samvær. Det må etter bevisførselen legges til grunn at B «faller helt sammen» etter samvær. Hun blir utslitt og fungerer ikke. Hun må holdes hjemme fra barnehagen og klarer ikke prate om det som har skjedd. Den sakkyndige har beskrevet at B under samvær har en kompenserende tilknytningsform. Hun blir «forstrekt», mestrende og prososial.

Som flertallet legger mindretallet til grunn at A har mange positive egenskaper. Han er oppriktig glad i datteren og ønsker det beste for henne. Etter bevisførselen må det som nevnt legges til grunn at B også har hatt positive opplevelser rundt samværene, og det i første rekke ikke forhold ved As opptreden under samvær som er årsaken til Bs reaksjon.

Etter bevisførselen må det etter mindretallets syn legges til grunn at B hele tiden har hatt reaksjoner etter samvær, også etter samværene med A. Det vises blant annet til den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten og beskrivelser fra barnehagen. Reaksjonene har imidlertid tiltatt i styrke etterhvert som B har blitt eldre. Hun forstår i større grad at noe er på gang, og tilknytningsproblematikken reaktiveres. Det vises i den forbindelse til at hun har hatt reaksjoner også etter besøk fra tilsynsfører og da den sakkyndige kom på besøk. B klarer ikke å snakke om saken, og det er tydelig at hun oppfatter hva saken knytter seg til. Etter mindretallets syn er det derfor viktig at B skjermes fra slike situasjoner, og at hun blir trygg på at hun tilhører fosterhjemmet og at hun fortsatt skal være der. Dette blir særlig viktig etter hvert som B blir eldre og forstår mer av sin status som fosterbarn. Dette vil fort kunne bli et tema dersom fosterbroren adopteres og ikke henne, uten at mindretallet legger noen selvstendig vekt på dette nå.

En adopsjon vil, etter mindretallets syn, på denne bakgrunn være særlig viktig for å sikre at både B og fosterforeldrene får ro og trygghet, og at fosterforeldrene har den reelle beslutningsmyndigheten og ikke må forelegge spørsmål for barneverntjenesten og underlegges stadige tilsyn og samvær. Som nevnt er også slike besøk forhold som reaktiverer tilknytningsproblematikken.

Bs sterke tilknytning til fosterhjemmet og hennes særlige behov taler etter mindretallets syn klart for at det bør gis samtykke til adopsjon. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges anbefaling. Mindretallet viser også til det siterte fra Rt-2007-561 og HR-2015-209-A, hvor det fremgår at det også må legges vekt på generell erfaring som tilsier at det er best for barn som fosterhjemsplasseres tidlig å bli adoptert.

Som flertallet legger mindretallet til grunn at det biologiske prinsipp står sterkt, og at terskelen for å samtykke til adopsjon er høy. Det er viktig at B får kjennskap til sin far, og fosterforeldrene oppfordres til å følge dette opp og søke råd rundt dette ved en eventuell adopsjon. Etter bevisførselen fremstår det som noe usikkert i hvilken grad fosterforeldrene selv vil være proaktive i forhold til dette. Dette er uheldig, særlig sett hen til at den sakkyndige vurdere B som et barn som ikke selv vil søke etter sitt opphav. Ved vurderingen av om det foreligger særlig tungtveiende grunner har mindretallet lagt til grunn at en adopsjon vil kunne medføre brudd på kontakten mellom far og barn.

Etter en helhetsvurdering har mindretallet likevel kommet til at det foreligger særlig tungtveiende grunner som tilsier at det bør samtykkes til adopsjon. Den sakkyndige har anbefalt at det uansett ikke bør gjennomføres samvær mellom far og barn i en periode på 2-3 år. Kontakten og tilknytningsforholdet mellom far og barn blir da ytterligere svekket, samtidig som Bs forståelse av egen situasjon og behovet for ro rundt plasseringen øker i takt med økt alder. Både Bs særlige behov og mer generelle erfaringer tilsier også at det bør samtykkes til adopsjon. At fosterforeldrene får den reelle beslutningsmyndigheten og at de selv kan vurdere hva som er best for barnet er også viktig for at hverdagen i fosterhjemmet blir mer forutsigbar, hvilket igjen er til det beste for B.

Etter mindretallets syn foreligger det tungtveiende grunner som tilsier at det bør gis samtykke til adopsjon.

Etter stemmegivning ble det avsagt dom i samsvar med flertallets syn.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor. 

Domsslutning 

1.	Begjæringen om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon tas ikke til følge.

2.	A har ikke krav på samvær med B.

 

Comments

comments