Skånland skriver;
– Om barnevernets språkbruk
Advokat Hanne Lilleby gjør fortjenestefullt oppmerksom på at barnevernet bruker formuleringer og betegnelser som er vanskelige å begripe.
Barnevernsspråket: «Adekvat stimulering»
nrk Hedmark og Oppland, 22 mars 2014
Hanne Lilleby går allikevel i den fellen å tro at barnevernets språkbruk står for meningsfylte begreper og virkelige fenomener.
Slik er det ikke. Barnevernets språkblomster har intet innhold, men de har en hensikt: å kamuflere at barnevernets aksjoner mangler grunnlag, å imponere indolente dommere og godtfolk til å tro at dette er dyp vitenskap, at barnevernet har solid kunnskap om barns utvikling og om hele familien, slik at barnevernet får kloa i barna.
«mentaliseringsevne»
«adekvat stimulering»
«sosialisering»
Ved slik meningsløs svada som artikkelen siterer får barnevernet stigmatisert foreldrene tilstrekkelig til at det blir business som vanlig: nemlig at all verdens nordmenn (unntatt de få som selv har opplevet eller sett ødeleggelsene som følger av barnevernets skrulleri og galskap, og har mannet seg opp til å trekke en konklusjon) fortsetter å tro på «fagkunnskapen» hos barnevernet og psyko-bablerne som assisterer dem, og derfor godta at det er så bra så bra for barn når barnevernet tar makten.
Nei, kjære Hanne Lilleby, det barnevernsfolkene rundt omkring i hele systemet sier, det er ikke vanskelig å forstå, det er umulig å forstå, for det har intet innhold. Se på komikken i høyskolelektor Bergsvendsens «forklaring»:
– Hva syns du om uttrykket «adekvat stimulering»?
– Barnevernet må være nøye med å forklare slike begreper. Her går det an å si at barnet trenger lek og fritidsaktiviteter. Jeg går ut fra at det er det som menes i dette tilfellet.
Jaha, ja. Og så får vi høre at barnevernsstudentene må trene på dette!
Midt i den mega-tragedien som norsk barnevern er, er latteren uunngåelig. Makan til naïv befolkning som vår heldekkende velferdsstat har utviklet! Dette biter de på, så til de grader troskyldig at en «barnefaglig» høyskolelektor til og med kan vise komikken i alt det «faglige» helt åpent, uten at han risikerer rabalder. Og barnevernslederen «tilbakeviser» kritikken, hun hevder at alt har vært forklart familien. Fantastisk – å klare å forklare rent sludder. Igjen skjer det uten at noen henviser henne og etaten til selv å motta noen elementære hjelpetiltak.
Så prøv nå å få inn i skolten dette, folkens: Hvis barnevernsfolkene brukte et fornuftig språk, ville alle forstå at de ikke har noe å fare med, at det ikke er noen fornuftig grunn til at de skal få hånd om de barna de er ute etter, at høyskoleutdannelsen for disse «yrkene» må feies bort, at jurister må omskoleres fullstendig og «barnefaglige» personer fjernes fra rettsapparatet, både som meddommere og sakkyndige, og at det ikke er noen fornuftig grunn til at Norge skal fortsette å øse ut milliarder på etaten med navn av «barnevern» i det hele tatt. De verner nemlig ikke barn. Ganske riktig ville «mange saker kunne endt annerledes» da. De ville ikke vært saker i det hele tatt. De virkelige sakene hvor foreldre skader egne barn, må overlates til politiet (men også politiet må omskoleres bort fra psykofantasteri og tiltro til «barnefaglighet»). Ingen grunn til at politiet skal få panikk, det er nemlig ikke så mange av disse sakene! De aller fleste barnevernssaker er fiktive, og tjener kun til å skape arbeid for barneverns-industrien selv.
Isteden kunne man jo ansatt noen fornuftige mennesker – som ikke har gjennomgått nåværende «utdannelse» (noen av oss pleier å kalle det for en «fratrekksutdannelse», idet den har motsatt effekt av en «tilleggsutdannelse» ut over barneskolen). Disse kan passende gjøre noe bra for barn, for eksempel hjelpe til med «lek og fritidsaktiviteter», som barn ganske riktig kan ha nytte av.
Marianne Haslev Skånland
språkforsker
_________________
MH Skånland wrote:
Barnevernets språkblomster har intet innhold, men de har en hensikt: å kamuflere at barnevernets aksjoner mangler grunnlag, å imponere indolente dommere og godtfolk til å tro at dette er dyp vitenskap, at barnevernet har solid kunnskap om barns utvikling og om hele familien, slik at barnevernet får kloa i barna.
«mentaliseringsevne»
«adekvat stimulering»
«sosialisering»
Agrippa svarer;
Dette er uttrykk som er hentet fra psykologien, og man kan gjenfinne uttrykkene i dommer om såkalt «omsorgsovertagelse» og nullsamvær.
I dommene vil det stå at mor, for eksempel, mangler «mentaliseringsevne», som betyr ganske enkelt evne til innlevelse i andres følelser, det vil si, empati. Manglende empati er et av de fremste kjennetegnene på psykopati, og psykopater er kanskje ikke de med best foreldrekompetanse.
Adekvat er et uttrykk som også brukes i jussen, og det betyr «faktisk» eller «være lik» (latin: adequere). Det kan ofte være vanskelig å fastslå hva som er adekvat årsakssammenheng, som er et av kravene for erstatning. Stimuli er alt som vekker til handling, for eksempel, lyden av en vekkerklokke som får deg til å våkne om morgenen.
Sosialisering betyr ganske enkelt kjennskap til samfunnets regler og normer. Foreldre med dårlig sosialisering, vil ha vanskeligheter med å sosialisere barna sine, som ikke læres opp til å ta hensyn til andre.
Innholdsmessig er disse begrepene relativt greie, men problemene oppstår når de skal vanvendes klinisk, altså på pasienter, som i «barnevernet» er barna og foreldrene. Her skal altså lavutdannete sosionomkvinner, sitte og avgjøre om foreldrenes mentaliseringsevne er god nok og vurdere om barna har blitt adekvat stimulert. Og dette skal de gjøre på bakgrunn av relativt korte observasjoner hvor både barn og foreldre er rimelig stresset fordi er skremte av «barnevernet».
Psykologene som skal vurdere barna og foreldrene får sin bakgrunnsinformasjon fra tantene i «barnevernet», som etter beste evne har sittet og knotet ned sine såkalte «observasjoner». Det blir som om leger skal basere kirurgiske inngrep og behandling på pleieassistenes nedtegnelser i pleiejournalen.
I tillegg hentes det inn opplysninger fra blant annet barnehagepersonell og lærere, som ofte kan ha et horn i siden til en av foreldrene. Det skrives at man ikke vet hvordan barnet har det i hjemmet, og ut fra dette konkluderes det med at barnet høyst sannsynlig utsettes for omsorgssvikt når det er sammen med sine foreldre. Vi vet ikke hvordan barnet har det, derfor velger vi å tro at barnet har det dårlig sammen med foreldrene.
Den slags synsing er grunnlaget for de meget inngripende tiltakene mot barn og foreldrene, som utsettes for tvang i form av adskillelser og total samværsnekt.
Domstolene anser det for bevist når de ansatte i barnevernet påstår at mor har dårlig mentaliseringsevne. Da trengs det ikke mer spørsmål, saken er grei. Man trenger ikke kryssforhøre den ansatte om hvilke hendelser som ligger til grunn for denne konklusjonen. Hva har «mor» egentlig gjort for at den barnevernsansatte har fått seg til å tro at hun er uskikket? Så viser det seg kanskje at den ansatte baserer seg på meldinger fra andre, som påstår at de er bekymret for barna. Denne personen hevder at mor skal ha forgrepet seg seksuelt på barna, og det er dette som danner grunnlaget for den barnevernsansatte konklusjon om dårlig mentaliseringsevne. At de påståtte overgrepene aldri har funnet sted, blir da mindre viktig, for den barnevernsansatte konklusjon om mors mentaliseringsevne blir betraktet som et bevis i seg selv.
I vårt moderne samfunn hvor alle skal utdanne seg, tror man at bare folk sitter på skolebenken i et visst antall år, så blir alle like velutdannete og dyktige. Man visker vekk forskjellene på folk. Men alle har ikke samme forutsetning for å ta til seg faglig kunnskap. Det eneste de ansatte i «barnevernet» har lært seg er ordlyden av fine begreper, som adekvat stimulering, sosialisering og mentaliseringsevne, og rapportene deres krydres med disse faguttrykkene for et gi et skinn av faglighet. Kanskje har «barnevernsstudentene» ganske enkelt pugget disse tre uttrykkene, og det er tilstrekkelig til å få en A på eksamen i barnevernspedagogikk.
Drøftelser av hvorfor foreldrene skal ha dårlig mentaliseringsevne glimrer med sitt fravær. Det virker som man velger denne tolkningen hovedsakelig ut magefølelse. Kommuneadvokaten og dommeren sitter og hånler dersom motparten drister seg til å hevde at mors mentaliseringsevne er tilfredsstillende. Hvordan kan en mor som er fratatt sitt barn med tvang av det eiegode «barnevernet», ha god mentaliseringsevne. Nei, den var god, virker det som de tenker. Årets spøk, ha, ha, ha. 😆
Når retten overhode ikke er opptatt av bevis men betrakter de «barnevernsansattes» betraktninger som bevis i seg selv, så blir det hele veldig tilfeldig og vilkårlig. I Alvdal-saken hadde den psykopatiske moren rundlurt «barnevernet» i mange år. En slu psykopat kan snakke «barnevernet» trill rundt og fremstå for retten som stabil og trygg mens den gode moren, som er livredd for å miste barnet sitt, vil fremstå som aggressiv og vettskremt.
Det er ikke gjort å finne ut av disse begrepene i en fei slik det gjøres idag. Det settes av tre dager i retten til kompliserte og vanskelige psykologiske saker mens saker om økonomisk kriminalitet blir gitt ukesvis med behandling. Tror man virkelig at psykologi er så mye enklere enn finansielle produkter eller arverett?
«Barnevern» blir enkelt av én grunn, og det er de ansattes skråsikkerhet og dommernes henfallenhet til å ta dem på ordet.
_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.”
Lord Denning (1899-1999)
«The corruption of the best things gives rise to the worst.» David Hume (1711-1776)
Agrippa