Føler seg som tante Sofie

Da tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik startet sitt eget senter for fred og menneskerettigheter, meldte Gro Hillestad Thune seg til tjeneste, men oppfattet at også han bare var interessert i Afrika.

– I land som Sverige, Nederland og Storbritannia tar man brudd på menneskerettighetene på alvor. Men i Norge virker det som om menneskerettighetene blir for store for oss.

– Hvorfor er det slik?

– Altfor mange tror at Norge er uskyldsrent og at staten er snill mot borgerne, men det er den slett ikke alltid. Staten er ofte verken snill eller særlig klok. Vi luller oss inn i en naivitet om at velferdsstaten vil oss vel og ser ikke at makt kan misbrukes og blir misbrukt også hos oss.

Advokat og menneskerettighetsforkjemper Gro Hillestad Thune har i over 25 år hatt det som sin viktigste oppgave å være brobygger mellom juridiske paragrafer og enkeltmenneskers rettigheter; først 15 år ved Den europeiske menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg, siden tilknyttet Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.

Mangehodet troll
– Den norske staten kan sammenlignes med et mange­hodet troll, der makten ikke er tydeliggjort. Psykiatriske pasienter, utviklingshemmede, flyktninger og andre krenkes stadig i Norge, men i stedet for å fange opp de dårlige erfaringene sitter byråkratene i elfenbeinstårnet og bestiller stadig nye forskningsrapporter, sier Thune oppgitt.

For brukerorganisasjonene i Norge betyr Gro Hillestad Thune alt. Å ha en jurist som står på vår side, gir en tyngde vi ellers ikke ville hatt, sies det i miljøet.

Selv sier Gro Hillestad Thune at hun har lært alt det viktigste hun kan av brukerne.

– Utgangspunktet må hele tiden være at menneske­rettighetene er juridisk forpliktende. Jeg er opptatt av om de praktiseres eller ikke. Det er viktig å ha det klart for seg at vi hele tiden har å gjøre med enkeltmennesker.

Fra tiden ved Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg husker hun spesielt godt de første sakene hun var med på å behandle.

– Jeg tenker ofte på et svensk par som begge var utviklingshemmede og som var blitt fratatt barna sine. Barna var spredt rundt i Sverige, så foreldrene nesten ikke fikk mulighet til å se dem. Sverige ble dømt for brudd på respekt for familie­livet. Av dommen fremgår det at myndighetene i sin iver etter å beskytte barna hadde belastet familien unødig.

Gro Hillestad Thune minner om at menneske­rettighetene handler om grenser for offentlig makt og enkeltmenneskets rettigheter. Så enkelt og tydeligvis så komplisert.

En Eva Jolie

Gro Hillestad Thune er liten av vekst med rak holdning og dyp stemme. Hun utstråler autoritet. Personer som kjenner henne, sier at hun ikke liker småprat, at hun er kompromissløs på de svakes side, at hun er uredd autoriteter og at hun hele tiden utfordrer etablerte sannheter og maktmiljøer. Hun leder et eget forskernettverk av kvinner som er opptatt av menneske­rettigheter. Der ser enkelte på Gro Hillestad Thune som en slags menneskerettig­hetenes Eva Jolie.

– Det er ikke lett for noen å komme hjem etter å ha jobbet mange år i utlandet, sier Thune og kommer plutselig til å tenke på at hun snart skal treffe mange av kollegene fra årene ved Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg.

– Selv om det er ti år siden vi arbeidet sammen, møtes vi hvert år et eller annet sted i verden. Det er et stimulerende miljø med mennesker fra forskjellige land som besitter utrolig mye kunnskaper. Når man skal diskutere med dem, må man hele tiden strekke seg, sier Thune.

– Det som er så synd i Norge, er at så mange mennesker i maktposisjoner kan så lite om menneskerettighetsreglene de vedtar skal gjelde for Norge. I tillegg er de ikke klar over hvor lite de kan. I andre land erkjenner de i det minste at de har et problem. Men i Norge er menneskerettigheter et ikke-problem, sier Thune.

For tiden er hun i ferd med å skrive en lærebok i menneskerettigheter rettet mot helsepersonell.

– For å tette igjen noen av alle kunnskapshullene må man jo begynne et sted og en slik bok er etterspurt, sier hun.

Gro Hillestad Thune får stadig henvendelser om internasjonale oppdrag. Blant annet er Europarådet interessert når de skal utpeke sin representant til EUs nyopprettede menneskerettighetsorgan.

– Internasjonalt har jeg satt meg i respekt som jurist. Jeg vet at jeg har et godt skjønn og kan faget mitt. Men i det norske juristmiljøet ses jeg mest på som en aksjonistisk synser. Det koster å utrykke seg på andre måter enn gjennom paragrafer og det koster å være kritisk, sier hun.

Ville kaste inn håndkleet
Gro Hillestad Thune er lei, innrømmer hun. Lei av å ikke bli hørt. Lei av å ikke ha makt til å hamre menneskerettighetene inn på psykiatriske institusjoner, hos politiet, hos NAV og ikke minst blant politikerne.

– For noen dager siden var jeg klar til å hive hele manuset til lærebok om menneskerettigheter i søpla, oppsummere at nok er nok og la andre overta, forteller hun.

Så kunne hun heller konsentrere seg om å være bestemor og ellers bare ta noen få utvalgte oppdrag som å undervise dommere på Balkan og være rådgiver for somaliske kvinner på Primærmedisinsk Verksted i Oslo.

– De somaliske kvinnene setter seg ned sammen og diskuterer til de er enige. Og de tar ansvar utover seg og sitt. Vi har mye å lære av dem, sier Thune, som har engasjert seg sterkt i debatten om omskjæring og gang på gang minnet oss om at det er i miljøene som er berørt, det må utvikles strategier for å stoppe dette, ikke gjennom direktiver ovenfra.

Av sønnen Henrik Thune får vi vite at moren ofte legger seg og sover når hun synes verden går henne imot.

– La du deg og sov denne gangen også?

– Ja, jeg gjorde nok det. Noen timer under dyna er uvurderlig når alt butter imot. Og heldigvis er jeg velsignet med et godt sovehjerte. Jeg kan bestemme meg for å sette på vekkeklokka, sove en time og når jeg våkner og tar meg en kaffe, ser jeg gjerne lysere på det, sier hun.

Kan bli dømt
Før sommeren var Thune mye i mediene etter at en SINTEF-rapport om tvang avslørte at tvangsinn­leggelser, tvangsmedisinering og bruk av håndjern og fotlenker stadig øker i Norge.

– Norsk psykiatri må slutte å bruke så mye tvang. Det er i strid med menneskerettighetene, tordnet hun.

I et møte i Stortinget mellom politikere og representanter for brukerorganisasjoner i juni beskyldte Gro Hillestad Thune de folkevalgte for ikke å følge opp «for fem flate øre». Hun minnet om at det ikke bare handler om menneskerettighetsperspektivet de hele tiden viser til, men at det faktisk dreier seg om lovregler.

– Norge kommer til å bli dømt internasjonalt i flere saker for brudd på menneskerettighetene dersom politikerne ikke tar ansvar og pålegger psykiatrien å trappe drastisk ned på bruken av tvang, slo hun fast.

Da møtet var slutt, tok Thune spontant initiativ til å overrekke sin blomsterbukett til den eneste psykiateren som hadde funnet veien til møtet. Han betakket seg, men Thune ga seg ikke og psykiateren endte med blomsterbuketten, samme hvor motvillig han var.

– Du virket fryktinngytende på det møtet?

– Jeg spilte en rolle og var kanskje enda mer tydelig og bestemt enn jeg vanligvis er. I tillegg var jeg sint. De som egentlig burde vært på slike møter tar seg aldri tid. Når viktige ting sies, kommer bare de som allerede er velvillig innstilt. Statsråd Sylvia Brustad burde hørt de sterke historiene som ble fortalt. Da tror jeg hun ville innsett sitt ansvar for å redusere tallet på overgrep og krenkelser i det psykiske helse­vernet.

Gro Hillestad Thune medgir at hun har blitt sintere og strengere med årene.

– Jeg føler meg mer og mer som Tante Sofie, ler hun og forteller at det hjelper å bli gammel.

– Overjeget begynner å falme. Jeg er ferdig med den selvkritiske perioden mange av oss kvinner går igjennom. Men faren ved å ha sittet for lenge på side­linjen og ikke blitt hørt, er at man går for langt. Til slutt orker vel ingen lenger å høre på en, sier hun og lener seg tilbake.

Sønnen forteller at moren alltid har vært brennende opptatt av urettferdighet og at hun aldri har sluttet å tro at hun kan gjøre noe med det. Han karakteriserer henne som en som står opp om morgenen, leser avisen, blir provosert og ringer til hvem det skulle være for å si sin mening hvis rettferdighetssansen hennes er trigget. Selv mener hun at hun har roet seg litt med årene, og forteller at hun nå heller klipper ut det som provoserer henne i avisen, og sparer det til bruk i boka hun holder på med.

Handler om sjela
– Det er de mest sårbare av oss som lettest blir utsatt for overgrep og ulovlig tvang. Det er alle som ikke klarer å tale sin egen sak, som menneskerettighetene er til for, sier hun.

– Hva gjør det med oss når myndighetene krenker rettighetene våre?

– Å bli krenket og fratatt selvbestemmelsesretten gjør noe med sjela vår. Krenkelser er skadelige for selvfølelsen og for tilliten til andre. Derfor er det så viktig at vi alle får ha vår frie vilje. Se bare på treåringer som roper: Jeg vil! Viljen sitter dypt i oss.

Gro Hillestad Thune passer ofte egne barnebarn, en av dem en treåring.

– Jeg liker å leke med barn og var nok en ganske leken mor også, forteller hun.

Det kom nok godt med. Da hun var 26 år, fødte hun trillinger.

– De første årene tilbrakte jeg på gulvet. Det var jo ikke noen vits i å sette seg i en stol, sier hun og forteller om både intense og morsomme år, hvor alt gikk i ett. Men den individuelle oppfølgingen skortet det nok litt på.

– Etter at barna ble voksne, ble jeg bedt om å komme med gode råd til andre trillingforeldre i et ukeblad. For første gang snakket barna og jeg ordentlig sammen om hvordan de hadde opplevd oppveksten. Etter den samtalen har jeg prøvd å la være å snakke om «da dere var små». Nå prøver jeg å si «da du var liten» til hver av dem.

Gro Hillestad Thune er aktiv og beveger seg mye. Hvert år tar hun idrettsmerke. Hun elsker sosialt samvær og er trofast mot lesesirkelen hun har vært med i så lenge hun kan huske, hvor stadig nye mennesker blir rekruttert inn. Det hjelper å ha et liv utenom jobben, når man så ofte som hun føler at man kommer til kort i det offentlige.

– Når du får så lite respons fra samfunnet som det jeg har fått, er det lett å føle seg alene.

– Hva ville du gjort hvis du fikk bestemme og for eksempel fikk være statsminister?

– Jeg ville oppnevnt en menneskerettighetskommisjon og et stort sekretariat, som straks grep fatt i de viktige verdispørsmålene omkring krenkelser av menneske­rettigheter her i landet. Kommisjonen skulle ha et stort kompetansesenter og et stort budsjett, sier Gro Hillestad Thune og ser et øyeblikk litt drømmende ut.

Men hun kommer raskt ned på jorda igjen og advarer:

– Vi i Norge har et selvbilde som er stort, og som det er all grunn til å dempe. Vi har faktisk et ganske dårlig rykte i en del andre land. Mange ser på Norge som litt narraktig.

Comments

comments