Kort om avgjørelsen i akuttsaken

Fylkesnemndas avgjørelse i akuttsaken er rettskraftig. De ankende parter har anført at lagmannsretten likevel skal overprøve også denne avgjørelsen.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke rettslig grunnlag for et slikt syn. Foreldrene har hele veien hatt advokatbistand, og de valgte ikke å bringe akuttavgjørelsen inn for domstolene.

Som nevnt er avgjørelsen i akuttsaken rettskraftig. Den blir derfor ikke behandlet av lagmannsretten. Ut fra bevisførselen i herværende hovedsak, finner lagmannsretten likevel grunn til å bemerke at akuttvedtaket fremstår som velbegrunnet og nødvendig. Det vises særlig til mors kroniske og alvorlige sinnslidelse, foreldrenes standpunkt om ikke å samarbeide med barnevernet under svangerskapet, og barnets særskilte omsorgsbehov etter fødselen. Det er sannsynliggjort at hjelpetiltak ble vurdert.

Rettslige utgangspunkter

Barnet ble plassert i midlertidig fosterhjem direkte fra sykehuset. Det midlertidige fosterhjemmet ble senere guttens ordinære fosterhjem. Rettslig utgangspunkt for vurdering av saken er barnevernloven § 4-8 annet ledd. Det er krav om en skjerpet sannsynlighetsovervekt, jf. blant annet NOU 1985:18 side 159.

Dette innebærer at vurderingstemaet i saken er om det er høy grad av sannsynlighet for at flytting til de ankende parter vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a, som lyder slik: 

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes dersom det er ..(..) alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. 

Ved vurdering av saken skal det videre legges avgjørende vekt på tiltak som er til beste for barnet, jf. barnevernloven § 4-1. To andre rettslige utgangspunkter i saken, som er nært knyttet til vurderingen av barnets beste, er det såkalte «biologiske prinsipp» og det såkalte «mildeste inngreps prinsipp».

Lagmannsretten skal vurdere forholdene på domstidspunktet, jf. Rt-1999-1883.

Kort om barnets behov

Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke tvilsomt at barnet, den første tiden etter fødselen, hadde særskilte omsorgsbehov og klare reguleringsvansker. Dette endret seg gradvis i tiden etter akuttplasseringen. Lagmannsretten finner det bevist at barnet i dag er friskt, velfungerende, og viser en aldersadekvat utvikling på alle områder. Det vises til epikrise av 8. september 2014 fra Barne- og Ungdomsavdelingen ved Æ sykehus og til BUP Æs epikrise av 3. november 2014. Lagmannsretten har dermed kommet til at barnet ikke lenger har særskilte omsorgsbehov.

Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynliggjort at barnet, som følge av den krevende spedbarn situasjonen og dets alder har en sårbarhet som stiller ekstra krav til de som skal inneha omsorgen. Det vises til psykologspesialist Os sakkyndigutredning av 23. februar 2015, forklaringen til fosterfar og til forklaringen til psykologspesialist Cathrin Kaiser Ringdal (BUP Æ).

Etter dette har lagmannsretten kommet til at barnet – i noe større grad enn andre barn på samme alderstrinn – har behov for ro, stabilitet og omsorgspersoner som ser, forstår, bekrefter, og responderer på hans signaler. Videre må barnets omsorgspersoner – i noe større grad enn det som er nødvendig for andre barn på dette alderstrinnet – være i stand til å dekke barnets kontaktbehov og ha evne til å involvere seg i følelsesmessig og utviklingsstøttende samspill med barnet.

Foreldrenes omsorgskompetanse

Lagmannsretten legger til grunn at foreldrene har god nok materiell omsorgsevne, selv om økonomistyringen synes å være mangelfull. Foreldrene er glade i barnet og vil guttens beste. Partene er enige om at det ikke foreligger risiko knyttet til rus, vold eller andre former for overgrep i foreldrenes omsorgsbase.

Partene er grunnleggende uenige i spørsmålet om A og B – hver for seg og samlet – har god nok sensitiv omsorgsevne. Med sensitiv omsorg menes flere av de forhold som inngår i dette barnets behov i punktet ovenfor.

A har siden 2008 hatt diagnosen paranoid schizofreni. Dette er en kronisk og alvorlig sinnslidelse. Hun har behov for medikamenter for å unngå tilbakefall og utvikling av psykosesymptomer. Hennes helsetilstand er i dag stabil og hun har ikke vært innlagt siden sommeren 2008. Lagmannsretten legger til grunn at A har sykdomsinnsikt. Det vises til psykiatrisk sykepleier Js vitneforklaring.

Vitnet J jobber ved HDPS-Enhet for rehabilitering og hadde løpende kontakt med A fra 2008 til januar 2012. I løpet av denne perioden var det lagt opp til 41 konsultasjoner. A avlyste 25 av disse, med ulike begrunnelser. Målsetningen var å forebygge ny psykose, avklare mulighetene for sysselsetting, sosial mestring, etablere normal døgnrytme samt etablere rutiner for medikasjon.

Med grunnlag i bevisførselen har lagmannsretten kommet til at A, i samspill med barnet, fortsatt er avdempet, følelsesflat og stille. Det vises til psykologspesialist Os vitneforklaring og utredninger, som for øvrig er ganske identisk med barneverntjenestens og helsesøsters vurderinger i D’ sak fra 2007, jf. saksbehandler Grete Tøruds journalnotat av 7. juni 2007. Også i lagmannsretten fremsto A som følelsesflat. Dette er forenlig med hennes sinnslidelse.

På side 10 i psykologspesialist Os sakkyndigutredning av 23. februar 2015 uttales følgende om samspill mellom A og barnet: 

Hun har i samværene jeg har observert tidvis vært mer aktiv overfor C enn ved de samværene jeg observerte i 2013. Hennes væremåte under samværene er allikevel som tidligere, med noen unntak, preget av at hun er avdempet, følelsesflat og stille. Det er lange pauser hvor det er helt stille i rommet. 

Lagmannsretten viser videre til at også lege M, jordmor K og psykiatrisk sykepleier J, i sine vitneforklaringer ga uttrykk for bekymring blant annet for As evne til å gi barnet stimuli og evnen til å se barnets behov.

Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at også B har grunnleggende mangler i evnen til sensitiv omsorg for dette barnet. I tillegg er det overveiende sannsynlig at B ikke er i stand til å kompensere for As begrensninger i den sensitive omsorgskompetansen. Psykologspesialist O gjorde to samspillsobservasjoner av barn og foreldre i 2013. Fra rapporten av 26. oktober 2013 (side 17) hitsettes: 

Da C hadde avføring gikk foreldrene for å skifte bleie. Mor steller og far ser på. På stellebordet ser C ut til å kose seg. Han smiler og kommuniserer med bevegelser og gode lyder mens han er vendt mot far som ser på stellet. Mor kommenterer forsiktig – «snakker du da» – mens far ser på C, smiler og lager noen smattelyder. Mor utfører stellet raskt, og ingen av foreldrene benytter muligheten til å besvare og utvide Cs invitasjoner til samspill og dialog. C gjorde flere forsøk, men da han ikke ble møtt, snudde han hodet vekk og ga uttrykk for misnøye/gråt. 

Etter lagmannsrettens syn er samspillsobservasjonen fra 2013 fortsatt representativ for foreldrenes manglende evne til sensitiv omsorg. De verken ser, forstår eller responderer på barnets signaler. Det vises til psykologspesialist Os sakkyndigutredning av 23. februar 2015 (side 9), hvor hun fra samspillsobservasjoner vinteren 2015 gjengir følgende: 

Mor var mer koblet på C i første halvdel av samværene. I siste halvdel av samværet ble mor mer passiv. Ved det første samværet ble mor påfallende passiv etter den første timen. Hun holdt seg i nærheten av C, så på ham, men var taus og sa lite, og tok ikke initiativ til samspill.

Far var under begge samværene svært passiv. Han fulgte C gjennom rommet i hans utforskning av de ulike lekene, og satte seg ned på golvet når C satte seg. Han satte seg imidlertid bak C slik at det ikke ble skapt noe ansikt til ansikt kontakt mellom de to. Far kunne komme med enkelte kommentarer til det C gjorde/sa, som for eksempel «nam, nam, kjempegod, danse, varm kaffe, sette på musikk, oi, takk, flink gutt, bil, hum-hum», men var for det meste taus. Han så smilende på C, men tok ikke initiativ til å skape samspill eller besvare eller utvikle de ulike initiativ C tok til samspill rundt lekene.

Samværene ble preget av at far satt taus og så på Cs lek og mors og Cs lek. Da mor i siste del av samværene ble mer passiv, så tok ikke far over, men forble passiv og taus.

Da fosterfar foreslo at foreldrene kunne leke «kom å ta meg leken», så responderte ikke far på det, men så smilende på når mor og C lekte. Han tok heller ikke på noe annet tidspunkt initiativ til leker som tydelig ville frydet C. 

Lagmannsretten finner at samspillsobservasjonene i 2013 og 2015 er forenlig med det inntrykket retten har av As og Bs personligheter. Lagmannsretten utelukker muligheten for at psykologspesialist Os vurderinger er påvirket av den, for foreldrene, spesielle situasjonen. Psykologspesialist Os samspillsobservasjoner i 2013 og 2015 er etter lagmannsrettens syn illustrerende både for foreldrenes betydelige begrensninger innenfor sensitiv omsorg, og for problemet med at B ikke er i stand til å kompensere for As manglende omsorgskapasitet. Lagmannsretten har registrert at vitnet L observerte godt samspill mellom barnet og foreldrene. Hans betraktning er ikke egnet til å endre lagmannsrettens bevisvurdering.

Lagmannsretten finner det videre bevist at A har dårlige forutsetninger for å takle også hverdagslig stress. Det vises til forklaringene fra psykologspesialist O og psykiatrisk sykepleier J. Lagmannsretten finner det videre bevist at B mangler innsikt og forståelse for As alvorlige kroniske diagnose og dens betydning for hennes fungering og omsorgsevne. Det vises til forklaringene fra lege Ms og psykologspesialist O. Som eksempel nevner lagmannsretten at B ikke ser noen utfordring ved at A skal være alene med barnet dersom han får seg arbeid. Lagmannsretten har videre kommet til at det er usikkerhet også knyttet til Bs evne til å takle stress og uforutsette utfordringer i hverdagen. Det vises til N vitneforklaring.

Lagmannsretten legger til grunn at foreldrene viste god omsorg for barnet på sykehuset. Det vises til forklaringene fra sykepleier G, sykepleier/jordmor H og overlege I. Videre vises det til sykehusets epikrise av 3. september 2013. Lagmannsretten bemerker at omsorgsutøvelse på en barneavdeling ikke er sammenlignbart med den hverdagslige omsorgsutøvelsen i et hjemmemiljø. I tillegg bemerkes at vitnene fra sykehuset kun observerte foreldrene sporadisk og i en kort periode. På denne bakgrunn er forklaringene til de sykehusansatte ingen tung faktor i lagmannsrettens vurdering av foreldrenes omsorgskompetanse.

Lagmannsretten har etter dette – som flertallet i tingretten – kommet til at det er alvorlige og fremtredende mangler ved foreldrenes evne til å yte sensitiv omsorg for det barnet saken gjelder.

Lagmannsretten finner at det er høy grad av sannsynlighet for at barnet – ved flytting til sine biologiske foreldre – både på kort og lang sikt vil bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt ved den kontakt og trygghet som barnet trenger ut fra sin alder og utvikling. Det er solid barnepsykologisk dekning for at dette vil påvirke barnets psykiske- og fysiske helse, medføre redusert selvfølelse og medføre redusert evne til å etablere tillit til andre.

Hjelpetiltak

Omsorgsovertakelse skal ikke finne sted dersom det kan skapes betryggende forhold for barnet ved hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd annet punktum, jf. § 4-4. Dette er et utslag av «mildeste inngreps prinsipp».

Barneverntjenesten har vurdert hjelpetiltak.

Når det gjelder hjelpetiltak slutter lagmannsretten seg uforbeholdent til psykologspesialist Os sakkyndigutredning av 23. februar 2015, hvor hun uttaler: 

Min vurdering er at hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig for å avhjelpe de påpekte manglene i foreldrenes omsorgsevne, da manglene vurderes å være uttrykk for personlighetsmessige og evnemessige varige begrensninger hos foreldrene. Foreldrene har heller ingen opplevelse av at de har noen begrensninger eller er i behov for hjelpetiltak. 

Lagmannsretten finner det bevist at det ikke vil være tilstrekkelig med hjelpetiltak i denne saken og trenger derfor ikke ta stilling til om foreldrene reelt ønsker å motta hjelpetiltak fra barneverntjenesten.

Omsorgsovertakelse

Med dette som bakgrunn har lagmannsretten kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-8 annet ledd, jf. § 4-12 første ledd bokstav a, er oppfylt. Vitneforklaringene fra to av As søstre – E og F – er ikke egnet til å rokke ved lagmannsrettens konklusjon.

Det er hevet over tvil at barnet har det bra i fosterhjemmet. Siden plasseringen har gutten hatt en positiv utvikling. Hensett til guttens sårbarhet finner lagmannsretten at omsorgsovertakelse er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1.

Samvær

Samværsspørsmålet er ikke omfattet av anken.

I medhold av barnevernloven § 4-19 første ledd, har barn og foreldre som utgangspunkt rett til samvær med hverandre. Dette er et utslag av «det biologiske prinsipp». Lagmannsretten er enig med tingretten i at det ikke er grunnlag for å fravike dette utgangpunktet i denne saken. Lagmannsretten er videre enig med tingretten i at fosterhjemsplasseringen sannsynligvis blir langvarig, slik at samværets formål er begrenset til å ivareta barnets tiltakende behov for kjennskap til sitt biologiske opphav, jf. Rt-2012-1832 med videre henvisninger. Det samvær fylkesnemnda fastsatte – tre ganger årlig à to timer – er tilstrekkelig for å dekke dette behovet. Et slikt samværsomfang er i samsvar med hensynet til barnets beste. Det er heller ingen grunn til å endre ordningen med at en av fosterforeldrene deltar som trygghetsperson for barnet under samvær.

Etter dette er det ikke grunnlag for å foreta noen endring i den etablerte samværsordningen.

Avslutning

Anken blir etter dette å forkaste.

Staten bærer kostnadene ved saken, jf. tvisteloven § 36-8.

Dommen er enstemmig.

Som følge av påskeferie og andre presserende gjøremål blant rettens medlemmer er dommen avsagt dagen etter utløp av lovens frist. 

Domsslutning 

Anken forkastes.