Den ankende part, Oslo kommune, har i hovedtrekk anført:

Ved vurderingen av samvær mellom barna og deres biologiske foreldre må det legges til grunn at omsorgsovertakelsene er langvarige. Et eventuelt samvær vil derfor uansett være sterk begrenset og begrunnet i barnas behov for kjennskap til biologisk og etnisk opphav. Det er i dag barnas fosterforeldre som er deres psykologiske og sosiale foreldre.

Barna har, blant annet overfor psykologspesialist Monica Flock, som var engasjert av tingretten til å klarlegge barnas syn på samvær, gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker dette. Under sin forklaring for lagmannsretten var Flock klar på at det etter hennes vurdering ikke var noen grunn til å tro at barnas standpunkt var påvirket av andre, noe også lagmannsretten må legge til grunn. Om betydningen av barnas syn vises til barnevernloven § 6-3. Barnas alder og erfaringer gjør at deres uttalelser til psykolog Flock må tillegges betydelig vekt.

Det foreligger sterke og særlige grunner til å nekte far samvær og til å begrense mors eventuelle samvær sterkt. Kravene i EMK artikkel 8 om at dette bare kan skje ved «exceptional circumstanses» er oppfylt.

Barna og deres biologiske foreldre har en forhistorie fra før samlivsbruddet preget av omsorgssvikt. Denne er vond og skremmende for barna, som begge er spesielt sårbare.

Samværene med foreldrene «trigger» reaksjoner på forhistorien. Dette medfører at barna ikke får den nødvendige ro i fosterhjemmene. Det går ut over deres psykiske og sosiale utvikling og medfører problemer i forhold til skole, venner m.m.

Reaksjoner er beskrevet helt siden 2010. Samværene har, fremfor å være til hjelp for barna, virket svært belastende og bidratt til å forstyrre og forsinke barnas rehabiliteringsprosess etter den alvorlige omsorgssvikten de har vært utsatt for.

De belastninger samvær har påført barna er synliggjort i lengre tid gjennom reaksjoner før og etter samværene. Barna har gjentatte ganger gitt negative uttalelser om samværene. At samværene som sådan i hovedsak har forløpt greit, må vurderes i dette perspektivet og i lys av at barna føler frykt for far.

Det må legges til grunn at det er sammenheng mellom fars opptreden i hjemmet før samlivsbruddet og barnas etterfølgende reaksjoner. Dette er ikke et vilkår for at samvær skal nektes, idet det avgjørende vil være om samvær er til barna beste. Når samværene, som i saken her, faktisk utløser alvorlige og langvarige reaksjoner og hemmer barnas livsutfoldelse, er dette uansett tilstrekkelig til å nekte samvær.

Barna hadde ikke kontakt med mor mellom 2010 og 2013. Samværene med mor har vært uten noe direkte samspill mellom mor og barn, og preget av passivitet fra mor. Mor viser også manglende innsikt i barnas behov, og det er ikke lenger noen nær relasjon mellom henne og barna.

Mor har utsatt barna for alvorlig omsorgssvikt, og barnas negative reaksjoner kan også knyttes til samværene med mor. Kommunen finner det likevel, under tvil, forsvarlig at mor gis et slikt begrenset samvær som tingretten fastsatte. 

Det er nedlagt slik påstand:

1.	A gis ikke rett til samvær med C og D.

2.	Tingrettens dom opprettholdes for så vidt gjelder domsslutningen punkt 2.

Ankemotparten, A har i hovedtrekk anført:

Det foreligger ikke slike sterke og særlige grunner som kreves for helt å nekte far samvær med sine barn.

Barnevernet bestemte seg tidlig for å anse far som voldelig, muligens også som en seksuell overgriper, og har i all senere saksbehandling lagt dette «monsterbilde» til grunn for sine samværsvurderinger. Dette har det ikke vært noe reelt grunnlag for, men det har likevel preget saksbehandlingen. Barnevernet har direkte og indirekte feilinformert barna om fars adferd. Dette kan ha skapt en ugrunnet redsel for faren.

Barnas uttalelser om at far har vært voldelig mot mor må mest sannsynlig anses å stamme fra mor selv. Dette har medført en gradvis endring av barnas holdninger, fra først å være redd for mor, som jenta sa hadde slått henne, til redsel for far, som de opprinnelig ville bo hos.

Barnevernet har ikke gjort noe for å motvirke dette og har heller ikke tilskyndet forsterfamiliene til å korrigere barnas oppfatning av far.

Det har i realiteten ikke vært alvorlige eller langvarige reaksjoner før, under eller etter samværene med far. Når det likevel gjennom tilsynsfører og fosterforeldre er skapt et inntrykk av slike reaksjoner, har barnevernet hatt et mangelfullt grunnlag for sine vurderinger.

De reaksjoner som har funnet sted, må vurderes i lys av den lange perioden barna har vært i fosterhjem og utgjør en forholdsvis liten del av deres samlede tilværelse der.

Far erkjenner at han har vært høylytt i sine krangler med mor under samlivet og at dette har vært ubehagelig for barna, særlig jenta. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at det er dette som forklarer barnas problemer i dag. Snarere må disse tilskrives opplevelsene etter samlivsbruddet, med hyppige flyttinger, uten kontakt med far i lang tid og en mor som etter å ha foranlediget omsorgsovertakelsene, forlot barna i to og et halvt år.

Med litt innsats og velvilje fra barnevernet er det ikke noe til hinder for at barna gjennom samvær kan holde kontakt med sin biologiske far og sitt etniske opphav. 

Det er nedlagt slik påstand:

1.	A gis rett til samvær med C og D fastsatt etter rettens skjønn.

2.	B gis rett til samvær med C og D fastsatt etter rettens skjønn.

Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:

Barnas reaksjoner i forbindelse med samvær viser at det ikke er til barnas beste at far har samvær med dem.

Det må legges til grunn at barnas reaksjoner har sammenheng med opplevelsene i hjemmet, der far utsatte mor for fysisk og psykisk vold og var høylytt også overfor barna og skrek til barna.

Reaksjonene knyttet til samvær med mor er betydelig mindre og har en annen karakter enn reaksjonene på samvær med far. Reaksjonene er ikke av en slik karakter at de begrunner mindre samvær enn normalt ved langvarig omsorgsovertakelse.

Barna er opptatt av sin mor, men det er etter langt fravær under opphold i [land] vanskelig å etablere en naturlig relasjon med bare ett samvær i året. 

Det er nedlagt slik påstand:

1.	A gis ikke rett til samvær med C og D.

2.	B gis rett til samvær med C og D fastsatt etter rettens skjønn.

 

Lagmannsretten ser saken slik:

Etter barnevernloven § 4-19 første ledd har barn og foreldre rett til samvær med hverandre «. . hvis ikke annet er bestemt». Spørsmålet om samvær styres imidlertid av hva som er barnets beste. Barnevernloven § 4-1 lyder slik:

Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.

Gjennom praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og fra Høyesterett er det slått fast at det kreves spesielle og sterke grunner dersom samvær mellom barn og foreldre skal nektes helt. Slike sterke grunner vil i utgangspunktet foreligge dersom det må antas at samvær over tid kan skade barnets helse og utvikling. Ved vurderingen må det også tas hensyn til barnas behov for å bevare sin kulturelle og etniske identitet.

Ved vurderingen av om det skal være samvær med foreldrene tar lagmannsretten utgangspunkt i at barnas plassering i fosterhjem har et langsiktig perspektiv. Dette er uomtvistet i saken, og far sier seg innforstått med at barna blir boende i fosterhjem til de er 18 år gamle.

I dom inntatt i Rt-2004-1046 foretok Høyesterett en bred gjennomgang av de rettslige utgangspunktene for den brede skjønnsmessige vurderingen som må ligge til grunn dersom samvær mellom barn og biologiske foreldre skal nektes, jf. særlig avsnittene 45 til 49. Disse utgangspunktene er lagt til grunn i etterfølgende rettspraksis og nærmere referert i tingretts dom. De legges også til grunn av lagmannsretten.

Ved vurderingen av den belastning barna påføres gjennom samværene, er det nødvendig å søke kartlagt hvor sårbare barna er, hvilken belastning samvær påfører dem, om den fremstår som varig og ikke kan forventes å avta over tid og om årsaken til belastningen er forenlig med samvær. Det må også vurderes om korrigerende tiltak kan iverksettes for å opprettholde samvær uten skade.

Barnas standpunkt skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet, jf. barnevernloven § 6-3, men er ikke i seg selv avgjørende.

Ved vurderingen av om det i saken her foreligger slike spesielle og sterke reaksjoner at samvær for foreldrene må nektes helt, har lagmannsretten delt seg.

Flertallet, alle unntatt lagdommer Sogn, har kommet til kommunens anke må føre frem og bemerker:

I tilknytning til overføringen til fosterhjemmene ble barna utredet ved Sykehuset i Vestfold. Gutten fikk diagnosen «F43.25 Tilpasningsforstyrrelse, blandet forstyrrelse følelser og atferd». Det ble funnet at han hadde tilknytningsproblematikk, engstelse, emosjonell regulering, atferd og dårlig selvbilde, men uten at han hadde en tilknytningsforstyrrelse. På bakgrunn av uro og utrygghet hadde gutten fortsatt behov for ekstra oppfølging på skolen.

Jenta fikk diagnosen «F98.8 Andre adferds- og følelsesmessige forstyrrelser i barne- og ungdomsårene». Det ble vurdert slik at hun har strevd med oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker, språkforståelse og samspill.

Ingen av barna ble ansett som behandlingstrengende.

Av dokumentasjon som er referert foran, og av vitneforklaringene fra fosterforeldre, tilsynsførerne som har observert barn under samvær og hatt kontakten med fosterhjemmet, samt fra skolepersonalet fremgår entydig at begge barna har adferds- og sosialiseringsvanskeligheter og plages av alvorlige og til dels langvarige reaksjoner i forbindelse med samværene med far. Barna, og særlig gutten, har behov for mye oppfølgning, blant annet ved assistentbistand i undervisningen. Det må antas at dette behovet i alle fall for en dels vedkommende er forårsaket av den uro samværene med far skaper.

Reaksjonene er mest alvorlige for gutten, som kan være preget av samværene i flere måneder, og som fortsatt er sengevæter. Etter flertallets syn er reaksjonene alvorlige og hemmende for barnas utvikling både sosialt og emosjonelt. Det må derfor være et overordnet mål, og i tråd med barnas beste, å tilrettelegge for en bedring av forholdene, slik at barnas utvikling, som ellers er positiv, kan bli best mulig. Etter flertallets syn tilsier dette, som nærmere begrunnet under, at ingen av foreldrene har samvær med barna.

Både kommunen og fars advokat har trukket frem de problemer som har vært i relasjonen mellom far og hans første ektefelle/samboer, deres felles barn og ektefellens barn/adoptivbarn. Far er anmeldt av disse for vold og seksuelt misbruk. Det er så vidt mange uklarheter knyttet til disse forholdene at flertallet ikke finner å kunne legge vekt på dem ved vurderingen av om far bør ha samvær. Hendelsene illustrerer likevel at far lett kan komme på kant med sine omgivelser, særlig personer som står ham nær. Hans opptreden ved en anledning under ankeforhandlingen viste også at han kan være selvhevdende og aggressiv, noe som også kom til syne i hans kontakt med tilsynsfører Pettersson før planlagt samvær i august 2013. Far har selv forklart at han er kjent med at han kan virke skremmende på andre, og at noen vil oppfatte hans engasjement som sinne.

Ved vurderingen av om samvær bør tillates er det ønskelig å klarlegge de opplevelser barna har hatt med foreldrene, og hvilken innvirkning dette har for deres senere reaksjoner i anledning samvær med dem.

I sin forklaring for retten var far opptatt av å få frem sitt ønske om at mor skulle lære seg norsk, komme i arbeid og delta i samfunnslivet. Han forklarte at dette to til tre ganger i året kunne utløse høylytte krangler i barnas påhør, noe han sa han beklaget. Utover dette kunne han ikke se at de problemene som hadde oppstått, kunne tilskrives ham eller forklare barnas oppfatning av ham.

Under kranglene hadde far av og til grepet mor i skuldrene, ristet henne, eller skjøvet henne ut av rommet der krangelen hadde funnet sted. Han benektet å ha slått.

Mor bekreftet de høylytte kranglene, som hun mente fant sted langt oftere enn far ga uttrykk for. Hun forklarte også at far hadde slått, men bare truffet armen, som hun hadde holdt foran hodet for å beskytte seg. I barnevernets første samtale med mor 29. desember 2008 fortalte hun at hun hadde tatt med seg barna på krisesenter fordi far hadde slått henne, at han skrek og kjeftet, slik at barna ble redde og ikke fikk sove.

I sitt svar på anmodning om informasjon fra barneverntjenesten opplyste Oslo krisesenter i skriv 11. februar at mor ved ankomst dit hadde opplyst at far ikke hadde mishandlet henne. Han hadde imidlertid papirer som fikk henne til å tro at han deltok i mafiavirksomhet. Hun opplyste også at han hadde tvunget henne til å ta abort da hun var gravid for tredje gang.

Far har vært i full jobb. Han har etter det han selv forklarte i retten holdt seg mye for seg selv på sitt rom i leiligheten. Han har vært engasjert i motstandsarbeid mot regimet i [land] og har sikkert vært preget av så vel psykiske som somatiske plager fra opphold i [land] fengsel. Far fremstår som en dominerende, røslig mann, mens mor er liten og fremstår, i alle fall nå, som unnselig.

Barna bodde sammen med sine foreldre inntil høsten 2008, da de var henholdsvis 4 ½ og 2 ½ år gamle. De har med andre ord hatt en begrenset periode sammen med sine biologiske foreldre. Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at begge foreldrene har fremstått som temmelig fjerne personer, som i utilstrekkelig grad har maktet å følge opp barna og gi dem de stimulanser som barn på dette alderstrinn trenger for personlig utvikling og positiv tilknytning til foreldrene. I første rekke skyldes dette etter flertallets syn foreldrenes manglende evne og vilje til å engasjere seg i barna. For mors del har nok dette sammenheng med hennes noe begrensede ressurser og kjennskap til det samfunn hun befinner seg i. For far er det nærliggende å søke forklaringen i hans prioritering av sitt politiske engasjement, og trolig også synet på i hvilken grad far og mor bør ta del i den daglige oppfostringen av små barn. At samlivet mellom foreldrene har vært lite harmonisk, er også et moment av betydning. Uansett legger flertallet til grunn at begge barna har fått et heller fjernt og negativt forhold til sine foreldre, som er kommet til å prege dem sterkere og sterkere ettersom de har funnet seg til rette i fosterhjemmene. For flertallet fremstår situasjonen i dag, og særlig barnas klare avvisning av foreldrene som så vidt fastlåst, at det er lite realistisk å anta at støttetiltak fra barnevernets side kan føre til en utvikling slik at samvær blir en positiv og verdifull opplevelse for barna.

Om far forut for samlivsbruddet utøvet vold mot mor, finner flertallet det, i likhet med nemnda, ikke mulig å ta stilling til nå. Det avgjørende er, som nemnda også fremhevet, at kombinasjonen av foreldrenes turbulente samliv og den etterfølgende omsorgssvikten fra mor, må ha etterlatt sterke traumatiske inntrykk som skaper en iboende sårbarhet hos barna. Flertallet har ikke noe grunnlag for å anta at far har utøvet vold mot barna.

Psykolog Knudsen fant i sin rapport fra mars 2012 at det var sannsynlig at barnas adferd i dag har sammenheng med de traumer de ble påført under samlivet. At barna ikke viste reaksjoner på dette under oppholdet i beredskapshjemmet, er etter Knudsens vurdering ingen sterk indikasjon på at opplevelsene under foreldrenes samliv er uten vesentlig betydning.

Knudsens rapport, og hans utdyping av denne under vitneforklaringen, underbygger at det er de minnene barna har fra før samlivsbruddet som aktiverer de alvorlige, dels langvarige reaksjonene barna viser forut for og etter samværene med far. Under forklaringen var Knudsen tydelig på at han ikke fant vesentlige holdepunkter for at opplevelsene etter samlivsbruddet er den vesentligste årsaksfaktor for disse reaksjonsmønstrene. Han la heller ikke vekt på at barna, i den første tiden etter fosterhjemsplasseringene, uttrykte ønske om å bo hos ham, fremfor i de nye fosterhjemmene.

Flertallet finner Knudsens vurderinger velfunderte og holdbare også i dag. Utviklingen i tiden etter at Knudsen avga sin siste rapport, viser at barnas forhold til far har forverret seg, uten at dette kan ses å skyldes opplevelser under samværet. Det synes å underbygge at årsakene ligger lenger tilbake i tid, slik Knudsen mener.

Det forhold at barna, for så vidt i strid med det som fulgte av faglige råd, ble plassert i hvert sitt fosterhjem, ble av vitnet F forklart med at barnevernet hadde vurdert barnas situasjon som så krevende at ikke ett enket fosterhjem ville kunne håndtere begge barna. Flertallet legger dette til grunn.

Under saken har det vært reist spørsmål om betydningen av at barnas motvilje mot samvær synes å ha økt i tiden etter at de kom i fosterhjem. På mange måter fremstår dette som en naturlig reaksjon, uten at flertallet har holdepunkter for å anta at dette særlig skyldes negativ påvirkning fra fosterforeldrene. Det vesentlige i denne sammenheng er at barna utvilsomt har det godt i fosterhjemmene og ikke ønsker å bli minnet om fortiden med sine biologiske foreldre. At slike reaksjoner ikke var like tydelige i den første tiden etter omsorgsovertakelsene, innebærer etter flertallets syn ikke at de den gang hadde et mer positivt syn på sine biologiske foreldre. Snarere er det nærliggende å forklare deres opptreden i denne tiden med at de ikke kjente andre familierelasjoner enn dem de hadde opplevd i de første årene av sine levetid.

Far har vist liten innsikt i sitt eget bidrag til problemene i hjemmet, og han har ikke villet akseptere at han er noe vesentlig å bebreide for samlivsbruddet. I sin opptreden overfor barnevernet har han vært sterkt preget av at han føler seg urettferdig behandlet. Fars psykolog Øivind Orlie, beskrev i sin forklaring for lagmannsretten far som litt monoman i sin dialog med barnevernet, og at det i de tre møtene Orlie hadde deltatt i hadde vært vanskelig for andre å komme til orde. Også fars manuellterapeut G, som hadde deltatt på to av møtene, bekreftet dette inntrykket. Begge mente likevel at barnevernet kunne gjort mer for å komme far i møte.

Fars mangel på mottakelighet for synspunkter på egen delaktighet i de problemer barna opplever vanskeliggjør åpenbart både dialog og veiledning: Dette gjør det mindre sannsynlig at han kan medvirke til å dempe barnas reaksjon på samværene med ham. Noe grunnlag for å kritisere barnevernet for ikke å ha gjort mer for å sette far i stand til å gjennomføre bedre samvær, kan flertallet ikke se at det er.

At barna fortsatt har sterke reaksjoner som kan henføres til opplevelser mange år tilbake i tid, tilsier at utsiktene til at fortsatte samvær skal bidra til å redusere reaksjonen er svært små. Å gjenoppta samværene nå fremtrer på denne bakgrunn som et eksperiment, hvor utsiktene til å oppnå noe positivt står i et markert misforhold til risikoen for at det skal gå galt og derved forsterke eller forlenge barnas problemer. Slik situasjonen er, uavhengig av årsaksforholdet, er det viktigste å sikre barnas utvikling, og barnas behov for ro, og ikke presse dem til samvær.

Kommunen har lagt vekt på barnas sterke reaksjoner under samværet 25. mai 2013. Far har på sin side gjort gjeldede at barneverntjenesten har overdrevet disse reaksjonene betydelig og at den video som ble vist under ankeforhandlingen ikke understøtter kommunens vurdering.

Flertallet nøyer seg med å fastslå at barna åpenbart reagerte negativt på utsiktene til at far skulle oppsøke skolen de gikk på, og at dette kan ha sammenheng med at de ikke ønsker å fremstå som fosterbarn. Denne reaksjonen synes å fremkomme på videoen. Barnas negative reaksjon på utsiktene til fortsatt kontakt med far er også kommet til uttrykk ved flere senere anledninger.

Det vises videre til rapport fra talsperson etter samtale med barna 11. januar 2014, der jenta ga uttrykk for å ville ha en pause fra samværene med far og selv si fra når det passet å møte ham, samt at hun var «passe» redd for ham. Også gutten ga utrykk for at han ville ha pause og viste til krangel mellom ham og faren i samværet 25. mai 2013.

At barna ikke ønsker samvær, ble også bekreftet av psykologspesialist Flock, som var oppnevnt for tingretten for å kartlegge barnas syn på samsvar med far, og som i sin forklaring for lagmannsretten bekreftet at barna i samtaler i begynnelsen av juli 2014 hadde vært veldig klare på at de ikke ønsket samvær. Det var også hennes klare oppfatning at dette var barnas personlige oppfatning, og at det ikke var holdepunkter for at den var et resultat av påvirkning.

Ifølge Flock ga gutten uttrykk for at han «ønsket å være som andre barn», og at han ikke likte tanken på å være fosterbarn.

Med tanke på mor var han opptatt av hennes litt spesielle fremtoning.

Han beskrev sin reaksjon før samvær med begge foreldrene som at han «hadde pepper i magen»

Jenta ga også uttrykk for å ikke ønske samvær, at hun hadde gruet seg veldig til siste samvær og at hun var redd for at far skulle bruke kniv mot mor. Hun ønsket ikke at far skulle vite hvor de bodde. Derimot ønsket hun mer samvær med broren, mens hun ikke ville se moren mer enn en gang i året.

Av rapporten etter tilsyn i guttens fosterhjem 6. januar 2014 fremgår at gutten nærmest måtte tvinges av fostermor til å fortelle at han hadde fått julegave fra far. Tilsvarende fremgår det av rapport etter tilsyn 14. mai 2014 at gutten ikke ville vedkjenne seg «pappa A», som han hadde får en CD-spiller av i julegave.

Endelig nevnes at det av rapport fra tilsyn i jentas fosterhjem 3. juni 2014 fremgår at jenta hadde vært veldig tydelig overfor fostermor på at hun ikke ville møte far.

At heller ikke jentas fosterforeldre mener samvær med far er bra for jenta, fremgår av tilsynsrapport fra tilsyn 26. februar 2014. Det fremgår der at fosterforeldrene var glade for vedtaket om at det ikke skulle være samvær med far.

Omsorgsovertakelsene må anses som varige, og samvær med foreldrene vil derfor primært ha til hensikt å gi barna slik kjennskap til dem at de senere kan gjenoppta kontakt. Som nemnda legger også flertallet til grunn at den kontakt barna allerede har hatt er tilstrekkelig for dette formålet og bemerker at når samvær innebærer en betydelig risiko for barnas psykiske helse og evne til sosial tilpasning i fosterhjemmet, på skolen mv., må dette veie tyngst. Det vises her også til Knudsens uttalelse på side 28 i rapporten fra mars 2002, om at barnas opplevelser i forbindelse med samværet ikke vurderes å innfri den del av verdigrunnlaget for samværet som knytter seg til kjennskap til biologisk opphav. Snarere tvert i mot, ifølge Knudsen.

Etter en samlet vurdering finner flertallet det klart at ulempene for barnas psykiske og sosiale utvikling er betydelig større enn fordelene ved at det for tiden igangsettes nye samvær med far. Selv om omsorgsovertakelsen er varig, kan det naturligvis ikke ses bort fra at sitasjonen endrer seg, slik at det påny kan være aktuelt med samvær. Dette forutsettes barnevernet å vurdere fortløpende.

Når det gjelder mor, viser flertallet til at hun, etter omsorgsovertakelsen, i lengre tid oppholdt seg i utlandet og ikke tok kontakt med barna. Noen nær relasjon mellom mor og barn synes det ikke å være.

Flertallet legger til grunn at barnas reaksjoner før og etter samvær med mor ikke er like sterke som hva gjelder far, men at barna også i tilknytning til disse samværene hadde reaksjoner. Det er ikke holdepunkter for at barnas senere traumer kan settes i sammenheng med eventuell vold mor måtte ha utført mot barna, og deres reaksjoner etter samværene synes mer betinget av hennes noe aparte og stakkarslige fremtreden under samværene.

Flertallet viser til at psykolog Götestam allerede i 2009 beskrev at mor var i psykisk ubalanse og i behov for behandling. Mor har ikke fulgt opp sitt behandlingsbehov, og det må antas at hennes psykiske tilstand innvirker på kvaliteten av samværene. Det må legges til grunn at mor fortsatt har psykiske problemer, som hun etter det opplyste er lite mottakelig for å la seg behandle for. På spørsmål under ankeforhandlingen om hvordan utviklingen i hennes psykiske helse var, svarte hun vagt og unnvikende.

Samværene har båret preg av passivitet fra mors side og hatt mer karakter av avvisning av barna. Barna synes synd på moren og er opptatt av at noen tar seg av henne, men synes ikke selv å ha glede av samværene.

Slik flertallet ser det, er det grunn til å frykte at samvær med mor vil reaktivere barnas traumer fra tiden før samlivsbruddet, uten hensyn til om mor hadde begrenset skyld i det som den gang skjedde.

Samlet sett mener flertallet er det foreligger særlige og sterke grunner for at heller ikke mor for tiden bør gis rett til samvær.

Flertallet bemerker at det på sikt også bør vurderes å gi mor samværsrett, dersom hennes psykiske helse bedres og forutsetter at barnevernet følger opp dette fortløpende.

Mindretallet, lagdommer Sogn, har kommet til et annet resultat enn flertallet og bemerker:

Mindretallet tar det samme juridiske utgangspunkt som flertallet, men har ved vurderingen av den betydning samværene har for barnas utvikling kommet til et annet resultat, idet det ikke finnes å foreligge sterke og spesielle grunner til helt å nekte samvær mellom barn og forelder.

Årsaken til barnas reaksjoner i tilknytning med samvær er viktig å søke kartlagt, blant annet for å kunne iverksette korrigerende tiltak med sikte på at barna kan opprettholde en rimelig kontakt med biologisk og etnisk opphav. Dette er etter mindretallets syn for lite vektlagt av flertallet.

Psykolog Knudsen bygger i betydelig grad sine konklusjoner i mars 2012 på at barnas reaksjonsmønster etter samvær, deres sosiale og emosjonelle tilpasningsproblemer, har sammenheng med traumer barna ble påført før samlivsbruddet. Mindretallet kan ikke se at det er påvist noe sannsynlig grunnlag for denne konklusjonen.

Det er uomtvistet at det forut for samlivsbruddet var høylytt krangel mellom foreldrene, sannsynligvis også kombinert med noe maktbruk fra fars side. Mindretallet ser ikke bort fra at i alle fall jenta kan ha bevisste minner om dette. Mindretallet legger til grunn at slike bevisste eller ubevisste minner kan være vanskelige å forholde seg til og i enkelte tilfeller kan gi varige problemer.

Omstendighetene i saken her gjør det likevel etter mindretallets syn ikke sannsynlig at det er disse forhold som har utløst barnas senere reaksjoner på samvær med far.

Etter at mor tok barna med seg til krisesenteret, ble barna akuttplassert to ganger. De måtte forholde seg til stadig nye omsorgspersoner i ulike omgivelser. Samtidig var de uten kontakt med foreldrene i lange perioder. Først i august 2009 ble det gjenopprettet kontakt med far. Deretter ble barna, i strid med fagkyndige råd, flyttet til hvert sitt fosterhjem. De mistet derved det som antakelig var deres viktigste tilknytningsperson.

At denne tiden, frem til barna ble noen lunde akklimatisert i fosterhjemmene, var vanskelig for barna synes åpenbart. At små barn reagerer på slikt fremstår for mindretallet som ganske åpenbart.

Det var først ved hans andre vurdering av barna, i mars 2012, at psykolog Knudsen fant at fars opptreden var reaksjoner på samvær fra 2010 og fremover. Noen drøftelse av alternative årsaksforhold er ikke gitt i rapporten. Under sin forklaring for lagmannsretten avviste imidlertid Knudsen at barnas reaksjoner kunne tilskrives begivenheter mellom samlivsbruddet og fosterhjemsplasseringen. Ut over å vise til at forsinkede reaksjoner og ønske om å bo sammen med den som var årsaken til barnas vonde minner ikke var uvanlig og at reaksjonen kom i tilknytning til samværene, ga han ingen forklaring på hvorfor alternative årsaker var uaktuelt. Han har heller ikke tillagt reaksjonen barna vist på samvær med hverandre noen vekt, når han nå ser bort fra psykologspesialist Olof Götestams konklusjon i september 2009 og sin egen rapport fra 2010.

Etter det mindretallet forstår, er det ikke uvanlig at barn reagerer på samvær, selv om forholdet til samværsperson oppleves som godt, og kanskje også nettopp derfor. Saken kan være et eksempel på dette, ved at barna også hadde reaksjoner etter samvær med hverandre. Hvorfor det ikke ble vurdert om noe tilsvarende kunne forklare reaksjonen knyttet til samværene med far, er uklart for mindretallet, som også finner det overraskende at virkningene av at barna, i strid med faglige råd, ble plassert i separate fosterhjem ikke er vurdert. At vitnet F under ankeforhandlingen opplyste at barnevernet hadde vurdert barnas situasjon som så krevende at ikke ett enket fosterhjem ville kunne håndtere begge barna, endrer ikke dette. Dokumentasjon for at slike vurderinger er foretatt og hva de eventuelt bygget på, er ikke fremlagt.

Mindretallet er også i tvil om barnas reaksjoner, og konsekvensene av samværene, er så alvorlige at de, selv om årsaken i alle fall i noen grad er å finne i forhold fra før samlivsbruddet, gir sterke og spesielle grunner for totalt opphør av samværet med far.

På dette punkt finner mindretallet de opplysninger som er gitt i de ulike rapportene fra samvær til dels innbyrdes motstridende.

Etter de to første samværene etter fosterhjemsplasseringen er gutten oppgitt å ha vært urolig i en ukes tid. For jenta er reaksjonen beskrevet som dårlig søvn og mareritt, samt at hun har reagert på at samværet skjedde i det tidligere hjemmet «der hun hadde opplevet så mye vondt og vanskelig». Om det siste var uttrykt av jenta eller var en slutning fra fostermor er uklart. Det samme er varigheten av reaksjonene.

Etter det neste samværet, det siste før barnevernet ville redusere samværet med far til to timer en gang i året, blir gutten beskrevet som å ha vært urolig i en ukes tid.

For mindretallet fremstår barnevernets ønske om en sterk innskrenkning av samværet som en overreaksjon. Det ble da heller ikke tatt til følge av nemnda.

I samværene fra mai 2012 til januar 2013 synes ikke barnas reaksjoner å ha vært særlig kraftige. Etter samværet på Myrsnipa i mai 2012 hadde jenta hatt flere reaksjoner, men «samværet hadde gått bedre enn det forrige».

Tilsvarende etter samværet 16. juni 2012 ble det uttalt at «det gikk bedre med jenta etter siste samvær». For gutten ble det ikke nevnt noe om reaksjoner, men fostermor hadde gitt uttrykk for at gutten hadde hatt godt av ro i en periode.

I rapporteringen fra samværet 13. oktober 2012 fremgår at jenta ikke ville ha samvær i Oslo, men det er ikke uttalt noe om reaksjoner. Gutten derimot ville gjerne ha samvær i fars leilighet i Oslo.

Etter samværet i [kommune] 25. januar 2013 uttalte fostermor at hun var veldig uenig i samværene, men at det tross alt hadde gått bedre i ettertid.

Slik mindretallet ser det var utviklingen på dette tidspunktet god og ga ikke grunnlag for å endre samværsordningen.

Når det gjelder det som ble siste samvær mellom far og sønn, 25. mai 2013, hvor begge barna hadde reagert på at far varslet at han ville komme på besøk på skolen, viser mindretallet til omtalen foran, blant annet om at begge barna synes å ha reagert kraftig etter samværet.

For mindretallet fremstår det som sannsynlig at reaksjonene, i alle fall for en del, skyldtes at barna ikke ville fremstå som fosterbarn, og derfor ikke ville at far kom i deres nærmiljø. I tillegg virker det sannsynlig at far har opptrådt strengt under samværet, og at også dette kan ha bidratt til reaksjonen.

Uansett fremstår reaksjonen etter samværet 25. mai 2013 som et avvik i forhold til den utviklingen som hadde funnet sted tidligere, og kunne i høyden begrunne et avbrudd i samværene, ikke et permanent opphør.

Mindretallet finner også grunn til å bemerke at den løpende rapporteringen er vanskelig å harmonere med opplysningen om at guttens reaksjoner etter samvær varer fra noen uker til flere måneder. Med unntak av siste samvær fremtrer reaksjonene som å ha hatt relativt kort varighet. Det bemerkes også at fosterhjemsperioden som lagmannsretten har vurdert, er lang, og at en sterkt og ensidig fokus på negative hendelser lett kan gi et fortegnet inntrykk av helheten.

Som det fremgår, har fostermødrene ved flere anledninger gitt uttrykk for motvilje mot samværene. Dette er lett forståelig, all den stund slike ofte vil være en utfordring for fosterhjemmet, særlig i en akklimatiseringsfase. Saksforholdet etterlater likevel et inntrykk av at fosterhjemmene bare i liten grad er forberedt på å møte disse utfordringene, og barnevernet synes å ha vært svært raske til å konkludere i favør av fosterforeldrenes ønsker.

Mindretallet stiller også spørsmål om barnevernet i tilstrekkelig grad har gitt fosterhjemmene opplæring og støtte i håndteringen av de utfordringer samværene skapte. Eksempelvis finner mindretallet det påfallende og lite betryggende når barnevernstjenesten tilsynelatende støtter opp om reaksjonen jentas fostermor hadde på at hun hadde fått et kamera i gave fra far, og derfor «tatt vare på» dette. Denne reaksjonen viste, slik mindretallet ser det, en forutinntatthet overfor far som saksforholdet ikke gir grunnlag for.

Det vises også til tilsynsfører Petterssons opplysninger i lagmannsretten om at hun ikke hadde noen instruks om at hun skulle ta opp med far forhold som hun mente han håndterte uheldig. Det foreligger heller ikke informasjon om at far på annen måte er søkt veiledet i hva han bør og ikke bør gjøre under samværet. Dette er desto mer påfallende som tingrettsdommen fra 2010 vektla faren for uheldig påvirkning under samværene.

Barnas reaksjoner må vurderes ut fra det som er normalt ved omsorgsovertakelse etter omsorgssvikt, og mindretallet kan ikke se at avviket i saken her er så stort at det representerer tilstrekkelig sterke og ekstraordinære grunner til å fjerne samværet helt. At barna har et vesentlig bedre omsorgstilbud i fosterhjemmene enn det far kan tilby, og kan være redde for å miste dette, er naturlig. Betydningen av dette bør likevel ikke være at far fratas alt samvær, men heller med at det arbeides målrettet for å gi barna trygghet for at det ikke er aktuelt med tilbakeføring, noe også far er innforstått med. Etter mindretallets syn bør barna sammen ha samvær med far tre ganger i året, hvert av fire timers varighet.

Når det gjelder mor, er det etter mindretallets syn at en vesentlig del av barnas problemer i dag mest sannsynlig er knyttet til morens omsorgssvikt etter samlivsbruddet og det forhold at hun var borte fra barna i to og et halvt år. Mor har åpenbart psykiske utfordringer som hun viser liten vilje til å ta fatt i. Samvær mellom mor og barna har i denne situasjonen ikke rimelig utsikt til å medføre noe positivt. Mindretallet kan imidlertid heller ikke se at et begrenset samvær som sikrer barna et visst kjennskap til moren, vil innebære en nevneverdig risiko for barna.

Mor har gitt uttrykk for at hun er innstilt på å ta sprogopplæring. Dersom hun følger opp dette, og hennes psykiske helse bedres, kan det tenkes å begrunne økt samvær, men slik situasjonen nå er, bør samværet begrenses til to timer, en gang årlig under tilsyn.

Etter dette avsier lagmannsretten dom i tråd med flertallets syn.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår foran.

Dommen er avsagt etter loven frist, fordi det grunnet reise- og feriefravær ikke var mulig å få avholdt avsluttende domkonferanse på et tidligere tidspunkt. 

 

Slutning 

1.	A gis ikke rett til samvær med C og D.

2.	B gis ikke rett til samvær med C og D.