Den ankende part, B, viser i det vesentlige til As anførsler og har i hovedtrekk anført:

Ved omsorgsovertakelse etter barnevernloven har barn og biologiske foreldre en grunnleggende rett til samvær med hverandre, jfr.barnevernloven § 4-19 andre ledd. Dette følger også av EMK artikkel 8 og FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3. Det er et klart gode for barnet å holde kontakten med sine biologiske foreldre.

Gjennom høyesterettspraksis er det blitt åpnet for en adgang til å nekte samvær etter barnevernloven § 19 andre ledd. Dette skal dog skje etter en bred, skjønnsmessig vurdering hvor det skal tas hensyn til barnevernloven § 4-1 om at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Med utgangspunkt i EMD-avgjørelser om hvilke hensyn som kan tale for samværsnekt, har Høyesterett lagt til grunn at det kreves spesielle og sterke grunner for å nekte samvær, jfr. Rt-2002-908 og Rt-2006-1046.

I vår sak er det ikke grunnlag for å hevde at et minimumssamvær mellom far og datter er skadelig, og det er heller ikke grunnlag for kommunens anførsel om at det foreligger en reell og aktuell kidnappingsfare hva gjelder ham. Når vilkårene som rettspraksis har oppstilt for samværsnekt ikke er oppfylt, er det lovens utgangspunkt om rett til samvær mellom far og datter som gjelder. Samværsretten er også beskyttet av EMK artikkel 8, barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 og Grunnloven §§ 92 og 102. 

B har nedlagt slik påstand:

C har minimumssamvær med sin far B fastsatt etter rettens skjønn.

Ankemotparten, Oslo kommune, har i hovedtrekk anført:

Barn og foreldre har som hovedregel rett til samvær med hverandre, jfr. barnevernloven § 4-19 første ledd. Av hensyn til barnet kan det likevel bestemmes at det ikke skal være samvær, jfr. andre ledd. Det kreves imidlertid sterke grunner til helt å nekte samvær.

I vår sak er det særlig bortføringsfaren som tilsier at foreldrene ikke bør gis samvær med C. Faren for bortføring må være reell og aktuell for å begrunne samværsnekt, jfr. den før omtalte høyesterettsdommen av 23. oktober 2014, Rt-2014-976, avsnitt 48.

Etter kommunens oppfatning er bortføringsfaren reell. Vurderingen bygger særlig på morfarens vilje til å kontrollere barnet og dets mor, hans voldelige, hensynsløse og uberegnelige adferd, samt holdningene i aktuelle storfamiliene. Selv om familiene kan stå i et fiendtlig forhold til hverandre, deler de et innbyrdes kulturelt fellesskap som preges av en patriarkalsk tankegang, ærestankegang, motstand mot norske myndigheter generelt og barnevernet spesielt. Morfarens ønske om dominans over barnet har gitt seg konkrete utslag i alvorlige voldshandlinger og trusler. Andre konkrete utslag er trusler fra andre familiemedlemmer og forfølgelsen av beredskapsmorens bil.

Bortføringsfaren er fortsatt aktuell. Moren har opprettholdt kontakten med familien. Hun hverken deler eller reflekterer over barneverntjenestens bekymringer for barnet. Flere opplysninger i saken tyder på at hennes tilværelse ikke er så stabil som hun gir uttrykk for. Tiden som er gått, reduserer ikke faren vesentlig. At ingen senere bortføringsforsøk er gjort, kan like godt skyldes manglende muligheter som holdningsendringer. As far soner for tiden en lengre ubetinget fengselsstraff og C bor på sperret adresse. Når hun blir eldre og lærer seg å snakke, vil hun under samvær fort kunne komme til å røpe opplysninger som gjør fosterhjemsadressen kjent for familien.

Det er ingen grunn til å konkludere annerledes om farens samvær. Han har også mottatt trusler, og også han har tidligere gitt uttrykk for bekymring for bortføringsfaren. At han denne gang forklarte noe annet i retten, gir ikke grunnlag for å konkludere annerledes enn lagmannsretten gjorde i dommen av 5. mai 2014 [LB-2013-158561].

For øvrig taler særlige og sterke grunner mot samvær, uavhengig av bortføringsfaren. Samværene med de biologiske foreldrene påfører C belastninger som bør unngås av hensyn til hennes psykiske helse og generelle utvikling. Av denne grunn anbefaler psykologspesialist Kristin G. Furuholmen at det ikke skal være samvær. Hun viser til barnets særlige behov for å utvikle seg i helt trygge og forutsigbare omgivelser. C har reagert negativt, så vel fysisk som psykisk, på de samværene som har vært gjennomført. Fremdeles kan hun reagere negativt ved små rutinebrudd og påminnelser om fortiden.

I vår sak dreier det seg om en langvarig fosterhjemsplassering, som vanligvis medfører et begrenset samvær for de biologiske foreldrene, jfr. Rt-1998-787.

Hverken Grunnloven, FNs barnekonvensjon eller EMK gir foreldrene rett til samvær når samvær vil være i strid med hva som er til barnets beste. 

Oslo kommune har nedlagt denne påstand:

Lagmannsretten er kommet til at ankene ikke fører frem og bemerker:

Saker om samvær for de biologiske foreldrene etter tvungen omsorgsovertakelse av et barn, behandles etter bestemmelsene i tvisteloven kapittel 36. Retten skal prøve alle sider av saken, slik den er opplyst på domstidspunktet, jfr. tvisteloven § 36-5 tredje ledd.

Barn og foreldre har i utgangspunktet rett til samvær etter en omsorgsovertakelse, jfr. barnevernloven § 4-19 første ledd. Også ved anvendelsen av denne bestemmelsen skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen, jfr. barnevernloven § 4-1.

Barnevernloven må dessuten tolkes og anvendes i samsvar med Norges konvensjonsforpliktelser. I vår sak er de aktuelle bestemmelsene å finne i barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 om barnets rett til regelmessig og direkte kontakt med begge foreldrene ogEMK artikkel 8 om rett til respekt for familielivet. Ettersom barnet tilhører en nasjonal minoritet, får også barnekonvensjonen artikkel 30 om minoritetsbarns rett til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk, anvendelse. Det følger videre av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 artiklene 5 nr. 1, 10 nr. 1 og 14 nr. 1 at staten er forpliktet til å fremme forutsetningene for at nasjonale minoriteter kan bevare og utvikle sin kultur, tillate minoriteten fritt og uhindret å bruke sitt minoritetsspråk og lære språket. Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at bestemmelsene må forståes slik at det kreves spesielle og sterke grunner for å nekte samvær, jfr. Rt-2014-976, Rt-2004-1046 og Rt-2002-908. Lagmannsretten legger til grunn at det samme gjelder bestemmelsene i Europarådets rammekonvensjon.

De særlige og sterke grunnene som er aktuelle i denne saken, er om det foreligger en reell risiko for bortføring dersom samvær gjennomføres, og om det foreligger konkrete forhold som underbygger frykten. Risikoen må også være aktuell, men det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt, jfr. Høyesteretts dom av 23. oktober 2014 avsnitt 48 [Rt-2014-976].

Bortføringsfaren er etter lagmannsrettens oppfatning fortsatt reell og aktuell. Faren for bortføring knytter seg særlig til As far, men i noen grad også generelt til andre personer i det miljøet som han og familien tilhører. Rommiljøet er ifølge politiets opplysninger statistisk sett overrepresentert i saker om barnebortføring. Dette er også i overensstemmelse med psykologspesialist Furuholmens inntrykk. Dette kan skyldes at mange innen miljøet ikke forholder seg til den norske modellen for rettshåndhevelse og konflikthåndtering, og de mulighetene som bånd til familiære konstellasjoner utenlands gir for å holde barnet unna norske myndigheter. Lagmannsretten er enig med foreldrenes prosessfullmektiger i at foreldrene må vurderes som individer og ikke ut fra gruppetilhørighet, men kunnskap om morens miljø kan likevel få en viss betydning som bakgrunnsinformasjon.

A har tidligere hatt vanskeligheter med å bryte med familien og miljøet. Da hun fikk plass på Rakel Grepp Heimen i september 2011, flyttet hun tilbake til sine foreldre noen uker senere. 1. november samme år ble hun på nytt plassert i den samme institusjonen, men igjen flyttet hun tilbake til familien i februar 2012 til tross for at hun tidligere var blitt utsatt for vold fra sin far.

Vitnet E, som arbeider ved romtiltaket i Oslo kommune, har gitt en positiv vurdering av As senere utvikling. A beskrives som ressurssterk og lærevillig, hun har fått egen leilighet, og hun har fått nylig fått sitt andre barn. Ifølge vitnet kan hun være et forbilde for andre romkvinner.

Lagmannsretten er ikke uenig i at det er positive trekk ved As utvikling, men det foreligger også en del opplysninger som tyder på at utviklingen ikke har vært like stabil som A og E anfører. I mai 2013 ble hun kastet ut av leiligheten på grunn av gjentatte klager fra naboer om husbråk. Hun mottar sosialhjelp til livsopphold fordi hun ikke har annen inntekt til å forsørge seg selv og sitt barn. Det rapporteres dessuten om til dels ustabilt oppmøte til praksisplass og skole. Sommeren 2013 ble politiet tilkalt på grunn av en krangel mellom A og hennes far. Kort tid etter Ds fødsel i [måned] 2014 meldte sosialtjenesten om bekymring fordi hun stod i fare for å miste boligen på grunn av restanser med husleien. Ds far er straffedømt blant annet for narkotikakriminalitet. Ifølge A har han utøvet vold mot henne under svangerskapet. Under gitte omstendigheter er det etter lagmannsrettens oppfatning nærliggende at hun vil kunne føle behov for hjelp og beskyttelse i familien.

Hvis A igjen kommer under innflytelse av sin far, er det lite som tyder på at hun vil samarbeide med barnevernet for å hindre bortføring i tilfelle samvær. Under etterforskningen mot hennes far i forbindelse med knivstikkingen forklarte hun at faren ønsket å overta omsorgen for C. A var blitt fortalt at faren hennes hadde planer om å ta henne med til et annet land, drepe henne og ta fra henne barnet. Hun ba da om voldsalarm.

Hvis As far ønsker å overta omsorgen for C, er det etter lagmannsrettens oppfatning lite tvilsomt at han vil true eller overtale henne til å benytte samværene til dette hvis det etter hans vurdering er formålstjenlig. Han har tidligere vist en kontrollerende og truende adferd overfor sin datter. Åtte år gammel tok han henne ut av skolen. Hun ble mishandlet av sin far, og han har motarbeidet at hun skulle flytte for seg selv. At han ikke viker tilbake for å utføre grove voldshandlinger hvis han ser familiens interesser truet, vises ved Borgarting lagmannsretts dom av 11. oktober 2013 [LB-2013-58572]. Ifølge dommen oppsøkte han et naboektepar som angivelig hadde medvirket til at A hadde flyttet ut av foreldrenes leilighet til et mødrehjem. Farens budskap var at ekteparet ikke måtte blande seg inn i det som var et internt familieanliggende. Det hele endte med at han stakk ektefellene med kniv slik at begge ble påført livstruende skader. Han ble idømt fire og et halvt års fengsel for denne handlingen. I tillegg omfatter hans kriminelle rulleblad en rekke andre alvorlige forbrytelser.

Etter et samvær 24. september 2012 la beredskapsmoren i Sinsenkrysset merke til at en bil fulgte etter henne. Hun forklarte at hun derfor ikke kjørte direkte hjem, men at hun kjørte litt rundt til forfølgeren mistet henne i et lyskryss i Lillestrøm. Bilen ble kjørt av en ung gutt, og det viste seg senere at bilen var registrert på As morfar. Hendelsen ble anmeldt til politiet, men den ble ikke etterforsket videre. At beredskapsmoren etter et samvær ble forfulgt av en bil tilhørende et medlem av As familie, kan imidlertid ikke være en tilfeldighet. Etter lagmannsrettens oppfatning styrker hendelsen bortføringsfaren, selv om det ikke kan sies noe mer konkret om dette.

At det ikke har skjedd senere episoder som indikerer at noen prøver å lokalisere barnet eller har planer om å bortføre det, svekker etter lagmannsrettens oppfatning ikke bortføringsfaren i avgjørende grad. Dette kan like gjerne skyldes begrensede muligheter som en holdningsendring. As far har hele denne tiden sonet fengselsstraff, og fosterforeldrenes identitet og adresse er ukjent for familien.

Også for Bs del foreligger det en reell og aktuell fare for bortføring hvis samvær gjennomføres. At han selv vil bortføre barnet, vurderer lagmannsretten som lite sannsynlig, men han vil kunne bli presset eller lurt til å medvirke til en bortføring, eksempelvis at han kan bli truet eller lurt til å gi fra seg opplysninger om barnet som er egnet til å identifisere fosterhjemmet og fosterforeldrene. B har tidligere forklart å ha mottatt slike trusler. Han har overfor politiet opplyst å ha blitt drapstruet av As fetter og lillebror, noe som skal ha skjedd 15. desember 2010. Hans advokat skrev i brev av 8. november 2011 til barneverntjenesten at B gjentatte ganger var blitt truet på livet av As far, bror og fetter da han ba om farskapstest. Overfor barneverntjenesten forklarte B sommeren 2012 at han hadde anmeldt morens familie to ganger. Den ene anmeldelsen gjaldt As bror og fetter som ble anmeldt for å ha truet med å skyte ham. Den andre gjaldt trusler fra morens far og onkel. Anmeldelsene ble trukket tilbake fordi partene ble enige. I fylkesnemnda uttrykte han bekymring for at barnet kunne bli kidnappet. At B ifølge sin forklaring i lagmannsretten ikke lenger har kontakt hverken med moren eller hennes familie, og at han ikke lenger deler barnevernets bekymring for bortføring, tillegger lagmannsretten ikke avgjørende vekt.

En bortføring vil klart være skadelig for C som i så fall vil bli revet opp fra sin omsorgsbase hos fosterforeldrene. Psykolog Furuholmen forklarte for lagmannsretten at barnet er preget av tidlig omsorgssvikt. C er fremdeles et sårbart barn med tilknytningsproblemer. Hun er avhengig av en rolig tilværelse, ekstra trygghet og terapeutisk behandling. Sannsynligvis vil hun oppleve en ny omsorgssvikt hvis hun blir bortført.

Ut over den alminnelige antakelsen om det positive i at barnet blir kjent med sin kultur og bakgrunn, er det lite som tyder på at C vil profitere på samværene hvis de blir gjennomført. I saken her vil det være tale om et mer begrenset samvær, jfr. Rt-1998-787. Muligheten for å kjenne sitt opphav og bli kjent med romkulturen vil derfor uansett bli vesentlig redusert. Dertil kommer at C ifølge fosterforeldrene reagerte kraftig på de samværene som faktisk ble gjennomført. Hun er et barn med spesielle behov. Ifølge fosterforeldrene forårsaket samværene søvnproblemer og problemer med fordøyelsen. Hvis samværet gjenopptas, frykter psykologspesialist Furuholmen at det kan føre til en betydelig utrygghetsfølelse og til en reaksjon som retter seg mot fosterforeldrene som tillater denne utryggheten, særlig fordi C har vært utsatt for betydelig omsorgssvikt i sin biologiske familie. Fremdeles opplever både fosterforeldrene og barnevernet at C lider av separasjonsangst, noe som vil kunne forverres ved samvær. Gjennomføringen av samværene vil dessuten kunne bli en belastning for henne. Barneverntjenesten har uttalt at den må ta hensyn til bortføringsfaren og undergi samværene tilsyn og politibeskyttelse uansett hva lagmannsretten måtte komme til. Lagmannsretten må legge til grunn at dette ytterligere vil redusere kvaliteten på samværene.

Det må også tas hensyn til samværenes virkninger for fosterforeldrene. Samvær med de biologiske foreldrene vil skape en utrygghet som igjen vil kunne påvirke oppvekstvilkårene i fosterhjemmet negativt. Episoden da en bil fulgte etter beredskapsmoren kan ses i denne forbindelse. Episoden ble som nevnt ikke etterforsket, og det vites derfor lite sikkert om den. Uansett må den likevel ha vært en lite hyggelig opplevelse, og den er egnet til å skape frykt hos fosterforeldrene.

Hverken FNs barnekonvensjon, EMK eller Europarådets rammekonvensjon fører til et annet resultat. Lagmannsretten forstår ingen av disse konvensjonene slik at foreldre har en ubetinget rett til samvær hvis samvær er til skade for barnet. Etter barnekonvensjonen § 9 nr. 3 kan samvær utøves med mindre det er i strid med barnets beste. Heller ikke retten til familieliv gjelder absolutt, jfr. EMK artikkel 8 nr. 2. Unntakene må anses som utslag av et alminnelig rettsprinsipp innenfor barneretten om hensynet til barnets beste, som også må få anvendelse for tolkningen av barnekonvensjonen artikkel 30 og de aktuelle bestemmelsene i Europarådets rammekonvensjon. Også etter disse bestemmelsene må samvær kunne nektes når det – som her – foreligger spesielle og sterke grunner for dette.

Heller ikke statens forpliktelse til å beskytte innbyggerne fører til noe annet resultat. Bortføringsfaren gjelder ikke kun i samværssituasjonen. Den er også knyttet til at fosterfamiliens identitet og bosted kan bli kjent for As familie. I så fall ville tiltak som sikret mot bortføring måtte bli urealistisk omfattende. Etter lagmannsrettens syn er samværsnekt tilstrekkelig til å oppfylle statens forpliktelse til å beskytte C mot bortføring.

Etter dette forkastes anken.

Dommen er blitt avsagt etter fireukersfristen grunnet påskeferie og stor arbeidsbelastning, jfr. tvisteloven § 19-4 femte ledd.

Dommen er enstemmig. 

Domslutning: 

Anken forkastes