Av Arne Kallevik, Tysvær
HA sitt oppslag 28.10.2016 med utgangspunkt i «Glassjenta»-saken i formannskapet er isolert sett oppløftende lesning. Leder barnevernstjenesten i Haugesund, Liv Kjersti Kvalvaag, «kunne fortelle at det etter rapporten i 2009 har vært en enorm utvikling i tilsyn og internkontroll i barnevernet».
Videre uttaler Kvalvaag: «-Uansett prøver vi etter beste evne å følge alle lovkrav. Vi lærer hele veien og har kommet veldig mye lenger.»
Primo desember 2015 opplevde en familie av utenlandsk opprinnelse ved akuttvedtak at deres to barn ble fratatt dem og plassert i beredskapshjem. Det var som resultat av bekymringsmeldingssystemet. Medlemmer av familiens nettverk ble informert av foreldrene. For undertegnede ble dette et første møte med en helt ny verden, ja, en verden med en virkelighet jeg ikke ante eksisterte. Etter hvert har det blitt innsyn i flere saker, og de har svært mye til felles …
Undertegnede ble først av foreldrene forevist noen dokumenter og skjønte at innholdet i liten grad ble forstått. Etter dette har jeg vært «forklarer» når nye dokumenter dukker opp.
Det gikk heller ikke lang tid før det ble klart at våre nye landsmenn, foreldrene, møtte en «skriftlig verden» som de ikke var i nærheten av å matche. Undertegnede har etter dette hatt som oppgave å være foreldrenes sekretær.
Neste skritt var oppdagelsen av at foreldrene opplevde det ubehagelig å møte uten «vitne» i samvær med barna og øvrige møter med barnevernet. Etter dette har undertegnede og en til møtt i egenskap av «støtteperson for foreldrene».
Årsaken til at jeg skriver såpass utførlig om dette er at foreldrene ikke fikk tak i den informasjon de så sårt trengte i sin spesielle situasjon. Den usikkerhet som lenge rådet har utvilsomt påvirket observasjonen av foreldrene og dermed bevisene i saken …
Nå har det snart gått et helt år, med stadig nye aha opplevelser. I det følgende vil jeg konsekvent avgrense til å påpeke viktigheten av fortsatt å jobbe med kvalitetssikring, også av den helt nødvendige informasjonsflyten fra barnevernstjenesten til foreldrene.
Per i dag er systemet slik at ei av saksbehandlers sentrale oppgaver er å observere og rapportere foreldrenes reaksjoner i samspill med barna og barnevernet, samt deres samarbeidspartnere. Men hva barnevernsmedarbeideren observerer av foreldrereaksjoner, vil i stor grad nettopp være påvirket av den informasjon foreldrene til enhver tid er i besittelse av. Og det alvorlige er at negative omtaler av foreldrene er bevisene det videre opereres med i møte med fylkesnemnd, tingrett, lagmannsrett osv.
Eksempler på hvordan mangel på informasjon slår ut i praksis har vi sett mange av:
Foreldrene ble fortalt at de måtte være forsiktige med hva de sier til barn om forhold som dreier seg om omsorgsovertakelsen og barnevernet. Dette gjaldt også når barna spør direkte. Det som ikke ble informert om var hvordan samværene skulle være, og hva det kunne snakkes om. Resultatet ble samvær preget av stor usikkerhet og anspenthet både fra foreldrenes og barnas side. Saksbehandlere (det har vært flere av dem) observerte dette og rapportene (les bevisene) satte familien i et unødvendig dårlig lys.
Men samværene har blitt bedre ifølge tilbakemeldingene fra advokatene, som har fått og lest samværsrapportene.
Hva skjedde?
Jo, etter et halvt års tid kom det nye advokater på banen. Noe av det første en av disse gjorde var å orientere foreldrene om at de i samvær med barna skulle: Forberede seg ved å innhente informasjon fra beredskapshjem, via saksbehandler. Opplysninger om barnas utvikling og fokus områder. Opptre som en mest mulig normal familie, samlet for å dele fellesskap og ha det gøy.
Foreldrene hadde sitt andre samvær med barna etter 4,5 måneder. Saksbehandler opplyste i forkant at et av barna var litt dårlig og at det var visse synlige tegn på dette. Det å se barnet i dets virkelige forfatning framsto som et virkelig sjokk både for foreldre og støtteperson. Og det ble reaksjoner. Observasjonen og rapporten ble selvfølgelig negativ og dukket opp i fylkesnemnda som sentralt bevis.
Det har vært flere saksbehandlere. En av dem besvarte stort sett alle spørsmål fra foreldrene med:- Dette diskuterer vi ikke nå!
Siden hørte vi ikke mer om sakene. Med andre ord uteble viktig informasjon …
Foreldrene gjorde gjentatte forsøk på å forklare forhold som ble observert av barnevernet ut fra deres kulturelle bakgrunn. En av saksbehandlerne, for øvrig den flinkeste til å gi informasjon, utbrøt: – Men er det snakk om kulturelle forhold, ja, da må dere lære oss. Fra foreldrene kom hjertesukket: – Vi har etter hvert hatt så mange saksbehandlere at det vel må være barnevernets egen oppgave å gi opplæring til egne ansatte?
En ny barnevernstjeneste lov er under utarbeidelse. Her foreslås ytterligere formalisering av begreper som familienettverk, støttepersoner, talspersoner og familieråd. Foreldrenes nye advokater ga oss, over et halvt år etter omsorgsovertakelsen, endelig en orientering om disse begrepene.
I etterkant av dette er det noen ubehagelige spørsmål som dukker opp hos undertegnede:
– Hvorfor ga ikke barnevernet denne informasjonen fra dag en? Om dette hadde skjedd; hvor mange av bevisene framlagt i fylkesnemnd og tingrett ville talt adskillig mer til foreldrenes og familiens fordel?
Familienettverket har hele denne tiden vært der. Mens vi ennå var uten informasjon om vår viktige og selvskrevne plass i saken ble det laget et opprop, som ble signert. Dette var vårt famlende forsøk på å fortelle barnevernet at her er familienettverket og vi står til disposisjon med hjelp og støtte til foreldrene. Bare ring eller send en e-post! Dette ble brakt fram i fylkesnemnda som et bevis på kamp mot barnevernet.
Leserinnlegg i HA 3 nov 2016
Leave a Reply