Førskolelærer: – Kvier meg for å melde fra til barnevernet

Førskolelæreren «Inger» var bekymret for en femåring i avdelingen som viste tegn til mulige problemer hjemme, og varslet barnevernet. – Det skal mye til før jeg gjør det igjen, sier hun.

«Inger» jobber som førskolelærer ved en barnehage i Oslo-området og ønsker å være anonym. For et knapt år siden var hun og de andre ansatte bekymret for et barn i avdelingen.

– Barnet oppførte seg som en femtenåring, ikke en femåring. Vi fikk inntrykk av at dette var et barn som hadde mye vokseninformasjon og litt for mye voksenkontakt. I tillegg fikk vi en bekymringsmelding fra en annen forelder som reagerte på at barnet hadde sagt ting som var av seksuell natur, sier «Inger».

Forsøket på et samarbeid med barnevernet, endte opp i et rabalder. 

– Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på saken. Var det feil av meg å melde fra? Var det riktig? Det er forferdelig å si det, men det skal mye til for at jeg orker å melde fra igjen, sier «Inger».

Ble truet av foreldrene

Barnevernet ba «Inger» rapportere inn mistanken, før de kunne vurdere om dette var noe å etterforske videre. «Inger» savnet bedre oppfølgning fra barnevernet underveis i prosessen.

– Vi i barnehagen måtte selv foreta observasjoner og ha samtaler med barnet. Barnevernet mente de ikke hadde fått opplæring i barnesamtaler, så det var noe vi måtte gjøre selv. Det føltes feil at det var vi som måtte «etterforske» saken, forteller hun.

Barnevernet så først på saken som alvorlig, men etter å ha undersøkt saken, snudde de. Støtten gikk nå til foreldrene. Politiet var allerede involvert i saken, og foreldrene møtte opp i barnehagen. Rasende.

– Det var trusler og bråk. Jeg opplevde at vi sto alene og fikk null støtte av barnevernet. Plutselig tok de foreldrenes side, og det var ingen forståelse for at vi hadde meldt fra, sier «Inger.»

– Det er viktig for meg å få frem at når vi melder fra, så ønsker vi ikke at barnevernet skal avdekke feil. Vi ønsker faktisk at vi skal ta feil og at det ikke skal være noe galt med barnet, sier hun.

– Samarbeider ikke bra nok

NRK meldte denne uken at Redd Barna har satt i gang en kampanje for å overtale flere til å melde fra til barnevernet. Kun 5 prosent av bekymringsmeldingene til barnevernet, kommer fra barnehager, ifølge SSB.

Mye av grunnen til barnehageansatte ikke melder fra, er at de som mange av dem som jobber med barn kvier seg for å ta kontakt med barnevernet.

– De er redde for at foreldrene tar barna ut av barnehagen, sier Elisabeth Backe-Hansen, forsker ved Nova.

– Barnehageansatte kvier seg for å ta kontakt fordi flere allerede har opplevd at man ikke blir behandlet ordentlig som samarbeidspartner av barnevernet. Hvis samarbeidet ikke har fungert én gang, kan det være vanskelig å ta kontakt igjen, sier Backe-Hansen.

Forskeren mener barnevernet må bli mer synlige.

– De ansatte må ha en navngitt og synlig person i kommunen som de kjenner og kan diskutere sine bekymringer med. En person som også deltar på samlinger i barnehagen. Det er ikke en garanti at man får den kontakten med barnevernet i dag. Man vet at de kan være vanskelige å få tak i, sier Backe-Hansen.

I 2009 gjennomførte Backe-Hansen en undersøkelse om barnehagebestyrere og barnevern.

– Barnehagebestyrerne var opptatt av det samme: Muligheten til å drøfte bekymringer anonymt med barnevernet. Og det skal i prinsippet være mulig. Det er helt legitimt og det er slik barnevernet bør stille opp, sier Backe-Hansen.

– Formidlet seg dårlig til barnehagen

Marit Hoff, barnevernsleder i Alna bydel i Oslo kommune mener barneverntjenesten i denne saken kommuniserte for dårlig.

– Det er selvsagt trist at opplevelsen av kontakt med barnevernet i denne saken falt så uheldig ut. Om saken kan jeg ikke mene så mye, siden den ikke hører hjemme hos oss, men uansett må barneverntjenesten ha formidlet seg dårlig til barnehagen, sier Hoff.

– Har dere erfaring med at barnehageansatte nøler med å ta kontakt med barnevernet?

– Ja, de fleste vil synes at det er ubehagelig overfor foreldrene å skulle melde fra om bekymring for et barn, men det er gjort mye for å underlette samarbeidet mellom barnevern og barnehage. Barneverntjenesten har betydelige informasjonsforpliktelser overfor både barnehager og andre, sier Hoff.

– Latterliggjort

«Inger» etterlyser muligheten til å drøfte forhold med barnevernet, uten at det blir tatt videre.

– Vi blir glad når vi får beskjed om at barnet ikke har vært utsatt for noe likevel. Det er bare for å være på den sikre siden. Plutselig en dag er det veldig alvorlig. Da kan man ikke stå der og angre på at man ikke gjorde noe, sier «Inger».

– Vi prøvde å si fra til foreldrene om at det var barnevernet som hadde oppmuntret oss til å sende inn bekymringsmelding. Jeg opplevde at vi ble latterliggjort fordi vi hadde meldt fra, sier hun.

Ifølge Marit Hoff skal det være mulig å kunne drøfte en bekymring med barnevernet uten å si hvem man er, eller navnet på barnet.

– Men når melding skal sendes, må en barnehage gjøre dette med fullt navn. De bør også ha drøftet bekymringene til barnevernet med foreldrene i forkant, med mindre det er mistanke om alvorlig mishandling eller overgrep, sier Hoff.

– Hvordan kan dere øke meldingsandelen fra barnehagene?

– Gjennom god informasjon om barneverntjenestens arbeidsmåter og arbeidsgrunnlag, gode drøftingsmuligheter når man har en bekymring, og selvsagt, mest mulig kompetent arbeidsinnsats i den enkelte sak som håndteres, inkludert god kommunikasjon omkring hva som skjer, sier Hoff.

 

Comments

comments