– Jeg har fortsatt som mål at barna skal bo hos meg, sier Svanhild. For ni år siden hentet barnevernet de to barna hennes.
I 2003 ble barna til Svanhild Jensen hentet og satt i fosterhjem. Der er de fortsatt. Siden da har Svanhild Jensen blitt Svanhild Wergeland. Hun er utdannet hjelpepleier og har fått to nye barn.
– Det er bra at faren min skriver bok om saken. Jeg håper den kan hjelpe andre. Jeg føler jeg har motbevist det barnevernet sa den gangen. De to nye barna bor hos meg. Jeg jobber, betaler regningene mine, lever stabilt og stiller opp for ungene mine, sier hun til Klar Tale.
Nå er det på ny debatt om barnevernet. En gruppe ønsker at det tenkes mindre på hvem som er biologiske foreldre når barnet er i fosterhjem. Det skal heller legges vekt på hvem barnet knytter seg til. De vil også at det snakkes raskere om adopsjon for de minste barna. Utvalget om det biologiske prinsipp i barnevernet ga i forrige uke en rapport til regjeringen.
Svanhilds far Jan Helge Jensen kjempet sammen med datteren den gangen. Nå vil Jensen fortelle sin historie i en ny bok.
Flere ganger i året setter han seg i bilen. Jensen kjører 38 mil for å hente barnebarna sine. Datteren Svanhild og resten av familien får noen dagers samvær. Så må barna tilbake til fosterhjemmet sitt.
– Vi har aldri fått feire jul eller påske sammen. Det er sårt, sier han.
Omtrent 12.500 barn i Norge er tatt bort fra hjemmene sine. Jensen og datteren har levd uten de to barna siden barnevernet kom i 2003.
– Det var veldig hardt. Vi mistet to barn. Det ligger der hele tiden. Nå vil jeg fortelle min historie i en bok. Det er flere ting som ikke har kommet fram. Jeg vil ikke henge ut noen. Men jeg er opptatt av debatten rundt barnevernet, sier Jan Helge Jensen.
Han ønsker flere endringer i barnevernet. Saken har allerede fått følger, mener han. Barnevernet har endret flere rutiner og blitt mer åpne. Flere personer sjekker arbeidet som er gjort. Når sosionomer utdannes, lærer de om Svanhild-saken.
– Barnevernet bør kunne vurdere på ny om barna skal tilbake når de er større. Flere kan ha et sterkt nettverk av folk rundt seg, mener han.
Men gruppa skriver i rapporten at det er viktigst hvem barna er knyttet til.
– Barnevernet må jo bruke skjønn. Men de bør se på familien først. Hvis det blir lettere å adoptere fosterbarna, blir det vanskeligere for foreldrene å få barna tilbake. Folk kan jo endre seg, sier Jensen.
Han mener at nær familie bør vurderes som fosterhjem først. Besteforeldre bør også kunne få rett til eget samvær med barnebarna, mener han.
Svanhilds barn er nå 10 år og 12 år gamle. Den eldste har spurt hvorfor de to minste barna får bo hos mamma, og ikke hun.
– Det er sårt å snakke om det. Vi prøver å bruke tiden vi har sammen til positive ting. Vi drar på fine turer. Men det er trist når de drar igjen, sier den nå 32 år gamle kvinnen.
I 2010 ble rundt 500 barn og unge flyttet fra foreldrene sine. Det viser tall fra Barne-, ungdoms- og familietaten (Bufetat) og Statistisk sentralbyrå (SSB). Bufetat kan ikke si noe om Svanhild-saken direkte. Men avdelings-direktør Marit Gjærum sier at barnevernet har blitt mer åpne om hvordan de jobber. Barnevernet i Kvænangen kommune sier de vet om at Jensen planlegger å gi ut bok. Men de vil ikke si noe om saken.
Jensen skal ha ferdig boka litt senere i år. Han håper på ny debatt. Men han har også en annen grunn.
– Vi vil vise de to barna at familien har gjort alt den kunne, sier han.
Dette er Svanhild-saken:
I 2002 og 2003 skrev pressen mye om Svanhild-saken i Troms. Årsaken var at barnevernet ville ta de to barna fra Svanhild Jensen. Den da 23 år gamle Svanhild gjorde det dårlig på en IQ-test. Den skulle måle hvor smart hun var. Testen ble tatt mens Svanhild var gravid og stresset. Psykologen mente at hun var psykisk utviklingshemmet. En ny test tatt senere viste normal IQ.
Ifølge Svanhilds familie mente psykologen at hun ikke ville takle å arbeide og lære ting. Hun ville ikke kunne hjelpe barna med lekser og følge dem opp bra nok. Det fortalte familien til Svanhild til pressen. Barnevernet hadde plikt til å tie. De kunne ikke si noe om hva de hadde vurdert i saken.
Barna havnet i fosterhjem.
Svanhild forsøkte å få barna tilbake gjennom flere rettssaker. Hun lyktes ikke.
Jeg har ingen følelse at det er blitt mere åpenhet i barnevernet. Etter mitt kjennskap til saker jeg har forsøkt å hjelpe til med, er det i første omgang barnevernet og de sakkyndige psykologer som sørger for ett dårlig utgangspunkt for foreldre og barn. DE sakkyndige som er ansatt av barnevernet skriver den rapporten barnevernet vil ha, de har ingen forståelse for foreldres rettigheter , som er ikke-eksisterende . Jeg har l;est gjennom mange rapporter fra sakkyndige og jeg er sjokkert over at noen dømmer foreldre etter å tatt noen få telefonsamtaler og et meget overfladisk kjennskap til både foreldre og barn . Fosterforeldre har adskillig større rettigheter enn biologiske foreldre. Barneombudet løfter ikke en hånd for fosterbarn, tiltross for all den dokumentasjon han sitter inne med. Det har utviklet seg en barneevrnsindustri hvor millionene flyter fra staten ut til kommunene og de utallige ansatte i og rundt barnevernet . Barna blir hovedsaklig tatt fra enslige foreldre og foreldre med lav økonomi , også utenlandske foreldre med en annen kultur i Norge .
Det er nesten umulig å vinne gjennom rettsapparatet , fordi det hele er gjennomkorrupt. Halvparten av landets dommere har ikke undertegnet sine eder og dommerpapirer . Fylkesnemda er en eneste stor farse hvor kun barneverrnets vitner blir tatt hensyn til og motparten blir ikke hørt .
Menneskerettigheter blir brutt hver dag fordi biologiske foreldre er blitt kriminaliserte .