I en artikkel i Aftenposten søndag blir det fortalt om foreldrene Sara og Nikolai som har fått hjelp av barnevernet til å bli gode foreldre. Det er jo bra at de har fått hjelp av en etat som har vært under mye kritikk, og at arbeidet som har blitt gjort har båret frukter – både for foreldrene og barna deres. Likevel sitter jeg igjen med et spørsmål.
Moren forteller at hun selv vokste opp hos fosterforeldre, hun ble flyttet i fosterhjem da hun var 15 måneder gammel. 15 måneder! Med andre ord burde hun – om man ser på barnevernets tiltro til fosterhjemsplasseringer – ha vokst opp i gode, trygge omgivelser, oppfulgt av gode, trygge voksne. Hvordan havner man så skjevt ut hos noen som skal være så mye bedre enn sine egne foreldre? Lærte hun ingenting om god omsorg i fosterhjemmet?
En NOVA-rapport fra 2010 konkluderer med at plasserte barn i det store og hele klarer seg dårligereenn barn som blir boende hos sin biologiske familie, selv om det er mangler ved omsorgen i hjemmet. Har biologisk tilknytning kanskje noe å si? Dette er selvsagt noe som stemmer dårlig med sosionomenes verdenssyn der det knapt finnes noe som heter biologisk påvirkning. Sosionomene vil alltid kjøre på med sitt mantra om at omgivelsene har alt å si – for uten det mantraet har ikke sosionomene lenger noen funksjon. Om omgivelsene har alt å si, burde ikke Sara ha lært noe av den gode omsorgen fra fosterhjemmet der hun bodde fra hun var 15 måneder gammel!?
Spørsmålet som jeg ikke har hørt noen ansvarlige stille etter denne rapporten er: Følges Barnevernloven § 4-1? «Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.» Eller: Er omsorgsovertakelse til barnets beste?Mye kan tyde på at det sjelden er det…
Og – til slutt: Hva tror du omsorgssvikt er? Mange tenker på omsorgssvikt som det som ofte kommer frem i avisene. Seksuelle overgrep, vold eller rusmisbruk. Men visste du at også ting som dårlig økonomi, at man er aleneforelder, har hatt en tidligere psykisk lidelse / psykisk knekk, eller det alltid svevende, sosionomvennlige og oftest subjektivt vurderte «dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling» (BVL §4-12 a). Overvekten av barnevernstiltak er hos aleneforeldre med dårlig råd. Moralen, om vi tolker SSBs tall må kanskje være: Er du alenemor som har hatt en psykisk knekk for noen år siden og har litt dårlig økonomi? Sørg for å holde deg under radaren! En fosterhjemsplassering for barna dine er sannsynligvis ingen garanti hverken for at de får det bedre, lærer noe om god omsorg eller på noen som helst måte får det bedre som voksne.
Orginalt innlegg i denne bloggen
Leave a Reply