Fylkesnemnd

Fylkesnemndas Rolle og Funksjon

Historikk
Lov om barnevernstjenester av 1992 erstattet den tidligere barnevernloven med kommunalt utvalgte nemnder. De tidligere nemnder hadde en tilkalt dommer, som skulle avgjøre om vilkårene for tvangsvedtak var til stede. Barnevernsnemndene ble erstattet av fylkesnemnd – Fylkesnemnda for sosiale saker, som består av en jurist, to tilkalte sakkyndige medlemmer og to lege-medlemmer. Den nye barnevernloven skulle i større grad sette barnas interesser i sentrum, og ivareta rettssikkerheten (Falck og Havik 2000). Ved innføringen av den nye lov om barneverntjenester av 1992 har barnevernets beslutninger i større grad blitt en funksjon av profesjonelle vurderinger, framfor lege- og politiske hensyn. Hovedsiktemålet for den nye loven har vært å styrke det juridiske og faglige grunnlaget for avgjørelsene. Lovendringen har betydd at psykologer – som representanter for en sentral del av den faglige kunnskapen – er blitt trukket mer med i beslutningsprosessen.

Sakkyndige psykologer foretar egne undersøkelser og vurderinger basert på sin fagkunnskap når de tar stilling til spørsmålet om tvungen omsorgsovertakelse. Deres vurde-ringer tillegges betydelig vekt når beslutningene fattes. En undersøkelse av 50 saker om omsorgsovertakelse fremmet for fylkesnemnda i Sør-Trøndelag viser at 84,2 % av sakene ble vedtatt i overensstemmelse med kommunens forslag, som var identisk med utnevnt psykolog utredning (Iversen, 1998:4).

Ut fra et rettssikkerhetssynspunkt er det betenkelig at fylkesnemnda og domstol som beslutningsorgan og barnevernstjenesten som part, engasjerer psykologisk sakkyndig. Barnevernet utferdiger mandatet. En slik institusjonell ordning reiser tvil om uavhengigheten til sakkyndige.

Organiseringen og sammensetningen av fylkesnemnda beskrives av juridiske eksperter som et framskritt med hensyn til rettssikkerhet i forhold til barnevernsnemnda:

”Med innføringen av fylkesnemnda som beslutningsorgan i tvangssaker i barnevernet ble initiativfunksjonene delt på to uavhengige organer (…) Hensikten var at det ikke skulle være det samme organ som tok den endelige beslutningen. Erfaringene med barnevernsnemnda viste at beslutningene ofte ble tatt lenge før selve forhandlingsmøtet fant sted. Når fylkesnemnda får en sak inn til avgjørelse vil ingen av nemndmedlemmene ha kjennskap til saken fra tidligere arbeid med den, slik at nemnda treffer sin avgjørelse kun på bakgrunn av sakens dokumenter og det som kommer fram i forhandlingsmøtet, på samme måte som domstolene.” (Kjønstad, 2002:61.)

Sakkyndighetsrollens funksjon i fylkesnemnda og andre rettsinstanser i barnevernsaker er ikke problematisert. Det er for eksempel ikke stilt spørsmål om hva slags relasjoner det er mellom barnevern og sakkyndige. Både retten, fylkesnemnda og barnevernstjenesten tar utgangspunkt i det samme utvalg av sakkyndige. De samme sakkyndige psykologer tar vanligvis oppdrag både fra barneverntjenesten og domstolen. I motsetning til den private part, har barnevern-tjenesten ansvar for å fremme saken for nemnda og følgelig også ansvar for å få den opplyst (7-3).

I praksis er det slik at fylkesnemnda sjelden oppnevner sakkyndige (Havik, 2000:67), og Barne- og familiedepartementet har anbefalt at dette bare bør skje unntaksvis når ”leder finner saken mangelfullt utredet i spørsmål som krever særskilt sakkyndighet” (Rundskriv av 5. januar 1993 i NOU 1995:23:15).

Barneverntjenesten får dermed en annen stilling enn den private part i saker om omsorgovertakelse. Når det gjelder den private parts mulighet til å engasjere sakkyndig, beskrives det av sakkyndige psykologer og myndigheter som en subjektiv mulighet til å styrke egen sak (Reigstad 1994, NOU 1995:23, Backe- Hansen 2003). Spørsmålet er om ikke også barneverntjenesten kan antas å gjøre det samme.

Fylkesnemndas arbeidsmåte
Fylkesnemndas utstrakte bruk av skriftlig materiale i stedet for å bygge på muntlighetsprinsippet, som er helt sentralt i straffesaker og sivilprosessen utenom barnevernssaker, medfører at skriftlige ”vitneutsagn” kan bli brukt hemningsløst. Det saksbehandler skriver ned – uansett hvor galt det er referert – blir ofte et viktig bevis i seg selv. Psykolograpportene sammenfaller som regel med barneverns rapportene. De sakkyndiges utredning bygger i stor grad på barnevernets opplysninger som ofte er annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger. Anonyme meldinger vil det være umulig å forsvare seg mot, fordi man ikke vet hvem kilden er. Det blir da ikke spørsmål om kilden er troverdig, om kilden har førstehånds kunnskap, eller bare har hørt mer eller mindre løse rykter, om kilden står i et motsetningsforhold til foresatte, osv. I straffesaker vil opplysninger av denne karakter være helt umulig og ulovlig å bruke.

I rundskriv har Riksadvokaten sterkt advart mot bruk av anonyme kilder, og nevner spesielt at disse ofte er diktert av hevn, misunnelse eller ondskap, og at man gjør rettest i å gå ut fra at dette er tilfelle.

Sakkyndige oppnevnes av barnevernet, uten forutgående kontakt, og fullstendig over hodet på den private part. Ofte benyttes sakkyndige med tilknytning til barnevernet, eller sakkyndige satt opp på lister utarbeidet av barnevernet. Dette kan være sakkyndige som mer eller mindre er økonomisk avhengige av barnevernet, eller med nær tilknytning til barnevernet.

Foreldre som nekter å samarbeide med barneverntjenesten kan få tilbud om oppnevnt psykolog. Et eksempel på et slikt tilbud er følgende brev fra Oslo kommune, Gamle Oslo barneverntjeneste (4/4-2002): ”Selv om barneverntjenesten har forstått at du ikke ønsker kontakt, synes vi likevel at du får anledning til å uttale deg samt bli vurdert av en upartisk kilde. Barneverntjenesten vil med dette gi deg tilbud om utredning av psykolog i forhold til din omsorgsevne for Arne. Det blir viktig at du finner en psykolog som føles trygg, hvorpå barneverntjenesten vil betale utgiftene. Vi oppfordrer deg også til å la deg bistå av en advokat som vil kunne ivareta dine rettigheter.” Arnes far svarte ikke på tilbudet fra barnevernet.

Far fikk nytt, men kort brev fra barneverntjenesten (3/5-2002): ”Det ble på møtet den 29. april avtalt at barneverntjenesten sender en kopi av psykologer som kan utrede din omsorgsevne, hvorpå barneverntjenesten vil betale.” Søk i lovdata viste at i listen av psykologer som barnevernet anbefalte til far var det ingen som de siste to år hadde konkludert i sine utredninger mot omsorgsovertakelse. Psykologer som har flere sakkyndige oppdrag i barnevernssaker opptrer ikke sjelden på møter med barnevernet, uten at den private part er til stede, og får svært ensidig informasjon. Slik får man i utgangspunktet negative synspunkter på den private part, før utredningen er påbegynt. Sakkyndige kan dermed bygge på faktisk feil grunnlag. I straffe- og barnefordelingssaker er det selvsagt at det er retten som oppnevner sakkyndige, etter at partene har hatt anledning til å uttale seg. Det ville ha medført ramaskrik om politiet, fordi de satt med økonomiske midler, ensidig skulle kunne oppnevne sakkyndige, eller om den rike part i en barnefordelingssak skulle kunne bestemme dette, fordi den annen part ikke har midler. I barnevernssaker er det barnevernet som har midler og derfor ofte tiltar seg retten til diktatorisk å oppnevne sine sakkyndige.

Barnevernets innstilling er oftest en oppramsing av negative opplysninger om de foresatte. Ikke sjelden uttaler barnevernets saksbehandlere seg om de vanskeligste forhold innen medisin, psykologi, pedagogikk og juss med en nesten grenseløs overflatiskhet.

Styringsjuss – prosessanarki
Behandlinga i fylkesnemnda kan karakteriseres som en prosessuell bastard. Advokat Thiis betegner praksisen i Fylkesnemnda som: ”Prosesss anarki, med en blanding av bevisførsel, lesing av dokumenter, er egentlig skriftlige meningsytringer, skriftlige vitne opptegnelser som igjen blandes med muntlige forklaringer i nemnda.” Thiis utdyper systemet slik: ”Noen ganger ønsker nemnda de sakkyndige til stede, andre ganger ikke. Noen ganger dukker det plutselig opp nye opplysninger fra den offentlige part, opplysninger som barnevernet har sittet med lenge, uten å bekjentgjøre dem på forhånd. Det refereres til skriftlige opptegnelser fra anonyme vitner – som ikke sjelden er slarv og rykter – opphøyet til sannhet. I likhet med demokratiske og rettslige prinsipper i Norge er det den som anklager som har bevisbyrden for sine påstander. Det er således galt å legge udokumenterte påstander til grunn som sannheter om den som anklages for å motsi påstanden. Den anklagede skal ikke bevise sin uskyld, det er anklager som skal bevise sine påstander.”

Professor Marianne Skånland har sett nærmere på rettspraksis i den europeiske menneskerettighetsdomstolen, Strasbourg (Skånland 2004). Hun fant en type saker mellom Tyrkia og kurderne hvor det militære var påtalemyndighet, og hvor Tyrkia ble dømt hver gang kurderne kunne vise at det satt en militær blant dommerne. Menneskerettighetsdomstolen fant da at den tyrkiske domstolen ikke oppfylte folkerettens strenge krav til uavhengighet.

Mye tyder på at norske barnevernssaker representerer en parallell. Det skyldes at det i barnevernssaker benyttes en spesialdomstol som foruten fagdommer og legdommere, også omfatter såkalte sak-kyndige dommere. Spørsmålet er om disse oppfyller de kravene fol-keretten stiller til uavhengighet. Mange av dem arbeider i barnever-net, og er nære venner eller kolleger med de barnevernarbeiderne som fungerer som påtalemyndighet i denne type saker.

I Norge er folkeretten innarbeidet i lovverket. For å sikre inn-byggerne rettferdig behandling heter det derfor i forvaltningsloven 6, andre avsnitt:

”Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen han har nær personlig tilknytning til.” Politikere som har blitt konfrontert med ovennevnte problemstilling, har derimot reagert stort sett med å se bort fra foreldrenes rettigheter idet de har betraktet de sakkyndige dommerne som nøytrale representanter for barnet. I henhold til folkeretten er det derimot ikke mulig å tilsidesette den enes rettigheter på bekostning av en annens. Dette fremkommer klart av så vel artikkel 29 i verdenserklæringen for menneskerettigheter og artikkel 3, punkt 2 i FNs barnerettskonvensjon:

”Partene påtar seg å sikre barnet det vern og den omsorg som er nødvendig for hans eller hennes trivsel idet hen-syn tas til rettighetene og forpliktelsene til hans eller hennes foreld-re, verger eller andre enkeltpersoner som ifølge loven er ansvarlig for ham eller henne …”

Hva skjer i nemnda?
Løpet er ofte kjørt i favør av kommunen når en sak om omsorgsovertakelse er berammet i fylkesnemnda.

En del av strategien er ifølge advokat Venil Thiis overkjøring av motparten med journalnotater og referater: ”Der brukes det lang tid på irrelevante ting som opplesing av ubetydelige journalnotater, og foreldrenes advokater kan ikke overkjøre prosessen på noen måte.

Advokat Thiis oppfordrer skriveføre foreldre til å lage egne referater: ”Alle skriveføre foreldre bør oppfordres til å lage sine egne referater fra dag en når de har med bvt å gjøre, men dette er jo vanskelig å gjennomføre i en situasjon hvor foreldre har mer enn nok med å overleve fra dag til dag i en anstrengt situasjon.”

Løpet er ofte kjørt før saken er berammet i fylkesnemnda. Thiis viser til at ”barnevernet kan innkalle klient til møte med advokat før forslag om undersøkelse er sendt og få opplyst at virkeligheten kanskje ser helt annerledes ut enn den de baserer seg på. Ofte bygger barnevernets forslag på gammel eller ikke oppdatert informasjon og generelle fraseaktige vurderinger uten forankring i det individuelle tilfellet.”

Nye opplysninger endrer sjelden saken.
Advokat Thiis kommenterer rollen til kommuneadvokaten: ”Ikke sjelden blir kommuneadvokaten enda mer standhaftig. De er ansatt av kommunen og har som regel en svært sterk offentlig identifikasjon. De føler et slags ansvar for å forsvare barnevernsetaten og lærer også etter hvert at det er lett å få støtte for dårlige prosjekter og at dommerne også har tankegangen om at den vårherre har satt til å stelle med forsvar av de små barn, har han også gitt forstand. Jeg har sett mange velmenende nikk fra dommere til det reneste sva-da og mange gjentakelser av tilsvarende svada i de avgjørelser som tas.”

Faglig bløff?
Ved hjelp av en dokumentbunke lages inntrykk av en slags faglighet, basert på angivelige grundige vurderinger av hva som er ”barnets beste”. Overordnet alt er den etablerte forestillingen om at kommunen ivaretar barnet. Alle tiltak som barnevernet som faglig instans har gjort er for barnets beste.
Advokat Venil Thiis beskriver prosessen slik:

”Man smiler overbærende over mors/fars advokat som har den meget viktige oppgaven å ”ivareta mor og far” oppi ”alt dette vanskelige” som oppstår for dem når Bv blir nødt til å utføre sin plikt om å ivareta barnet i strid med det som er foreldrenes ønsker. Denne forestillingen om egen rolle er så dypt forankret hos dem at de ikke er i stand til å forstå at mors/fars advokat faktisk personlig kan mene at Bv handler i strid med hva som er best for barnet. Dette er jo samtidig en veldig effektiv måte å avvæpne foreldrenes advokat på. En annen hersketeknikk er at barnets far og mor fratas navnet sitt ved at de systematisk blir kalt far og mor i ubestemt form, aldri mammaen til Petter eller Petters pappa. De blir redusert til en kate-gori og fratas sin individualitet og tilknytningen til sitt spesifikke barn. Jeg har systematisk forsøkt å la være å skli inn i dette, og har vel neppe klart det konsekvent. Det er vanskelig også når du er be-visst på disse tingene å ikke skli inn i det selv. Min personlige opp-fatning for øvrig er at det er direkte ufyselig å kalle moren til et barn ”biologisk mor” eller faren ”biologisk far”. Uansett status etter barnevernloven er foreldrene alltid moren og faren til sitt eget barn.”

Vitneførsel
Thiis: ”Det er ikke uvanlig at hovedtyngden av vitneførselen er ansatte i barnevernet som ikke har truffet barnet eller bare møtt barnet helt overfladisk. De ansatte sitter stort sett og forklarer seg om det samme. Saksbehandler gjentar det advokaten har sagt i inn-ledningsforedraget. Det er ofte flere saksbehandlere. Man pulverise-rer ansvar ved å henvise til andre. Du kan ikke spørre saksbehandler fra 2008 om det som skjedde i 2005. Hvis du etterspør langsiktige målsettinger, og hvilke vurderinger som lå til grunn for avsluttede hjelpetiltak og lignende, kommer de med byråkratiske henvisninger til andre.”

Advokat Thiis uttaler:

”Min erfaring er at kommuneadvokaten bruker å samle alle vitnene forut for forhandlingsmøtet og avholder et felles møte. Dette er etter mine begreper sterkt betenkelig. Man kan nesten merke det i retten når de forklarer seg at de går for et felles standpunkt med en felles begrunnelse. Til tross for alle detaljene om dette og hint i dokumentene blir denne felles vitneførselen ofte generell og fastlåst. Du opplever en lojalitet vitnene imellom i stedet for å oppleve den enkel-te fagperson som et selvstendig menneske med egne og nyanserte synspunkter på de kompliserte mellommenneskelige relasjonene som er til behandling.

Jeg vet fra min praksis at kommunalt ansatte som vi har ønsket som vitner, fordi klienten vår har opplevd at de kan ha avvikende synspunkter, blir kjempestressa og avhengig av personlig mot og styrke, enten ender opp med et sterkt og viktig vitneprov i vår klients favør eller så blir de rasende og lager en masse krøll før de eventuelt stiller med en riktignok ”sannferdig” forklaring preget av motvilje, og hvor de er så knappe som overhode mulig på alt som går i klientens favør. Dette gjelder alt fra lærere, helsesøstre, førskolelærere og barnehageassistenter og fosterforeldre. Det presset mange skikkelige folk føler er massivt. Ser ikke bort ifra at man blir konfrontert internt med uttalelser som: Tar du virkelig sjansen på hvordan det vil kunne gå med dette barnet hjemme hos foreldrene? Mens ingen av dem som er lojale overfor kommunens plan får spørsmålet:

Tar du virkelig sjansen på at dette barnet skal måtte flytte til fremmede og kanskje flytte fra fosterhjem til fosterhjem til det blir 18 år?”

Rett til å bli hørt
I 2004 ble barns rettigheter til å bli hørt styrket. Lov om barnevern-tjenester og lov om barn og foreldre innførte regelen om at barn over 7 år skal høres i egen sak. (Tidligere 12-års grense). Ordningen er problematisk og kan lett misbrukes av aktører med definisjonsmakt og påvirkningsmuligheter. Det finnes familier der foreldre truer og mishandler sine barn, slik at disse blir satt under utilbørlig press ved å være aktivt med i beslutningsprosessen. Det finnes barn akuttplassert i beredskapshjem/fosterhjem som påvirkes av omgivel-sene med føringer fra barnevern om at det ikke er til beste for dem å bo hos sine foreldre. Føringer kan være lovnader og goder som foreldrene ikke har råd til å gi, for eksempel hest. Det finnes tilfeller der enslige foreldre (og ikke enslige) som utsettes for expartner som allierer seg med barnevernet og med det påvirker barna til å tie om sine ønsker om å flytte hjem til den part som av barnevernet er anklaget for omsorgssvikt. Barn har selvsagt rett til å bli hørt. Samtidig har de rett på beskyttelse. Også fra barnevernet. Det er viktig å understreke at barn har behov for tilhørighet og kontinuitet (biologisk prinsipp). Det er derfor viktig at barnevernet jobber med foreldre og barn parallelt. Det gjelder også barn som er plassert i fosterhjem. Et overordnet mål er tilbakeføring til foreldrene. Det forutsetter at barnevernet legger til rette for samarbeid mellom fosterhjem og foreldre.

Advokat Thiis kommenterer praksis slik: ”Egentlig skal barnet etter mitt syn høres på et langt tidligere tidspunkt i prosessen. Formuleringen i Barnekonvensjonens art. 3 og i barnevernloven tilsier at de skal høres ved alle avgjørelser av stor betydning for barnet. Behandling av omsorgsovertakelse i nemnda kommer et godt stykke ut i prosessen flere måneder etter at avgjørelsen om at kommunen ønsker overtakelse er tatt. Det er først rett før behandling i nemnda at barnet blir hørt. Ca 50 % av overtakelsene starter med akuttvedtak (oftest ubegrunnet og lovstridig). I denne prosessen er det ingen som sørger for høring av barnet. Barnevernet vil hevde at høring er umulig fordi vedtaket er akutt. Men siden de bryter loven, og tar barna ved akuttvedtak uten at vilkårene er til stede, har de egentlig god tid til å høre barnet også forut for akuttvedtak. Vedtaket skal jo også bare opprettholdes så lenge det er grunnlag for det, og det burde være fullt mulig å høre barnet dagen derpå om det ble tatt i en akutt situasjon. Bakgrunnen for at barnevernet aldri gjør det er jo selvsagt at de vet at barna normalt vil hjem nesten uansett. Det er jo ikke alltid realiserbart og forsvarlig at barnet kan komme hjem, hvis situasjonen virkelig var akutt. Men en samtale med barnet på dette tidspunkt for å minimalisere skadevirkningene og undersøke muligheten for hvor barnet selv vil være hvis de ikke kan dra hjem, burde vært gjennomført i alle akuttsakene. Loven krever at inngrepet ikke skal være mer omfattende eller belastende enn nødvendig, og det er lagt opp til at det beste er å oppnå enighet med foreldrene om midlertidig plassering hos noen barna kjenner, som familie eller nære venner. Men i denne situasjonen er barnevernet van-ligvis opptatt av å få barnet inn i den offentlige sfære, og siden de vet at barnet vil protestere på det fremmede og bli tatt vekk fra foreldrene, så gir de blaffen i å innhente barnets standpunkt eller for øvrig betrakte barnet som et selvstendig individ i prosessen.

I nemnda og retten er det vanlig at beredskapsforeldre for-klarer seg om hvor medtatt og fortvilt barnet var da det kom: = ”barnet må jo over tid ha hatt det ille hos sine foreldre” og så forteller de hvor glad barnet etter hvert er over å bo hos dem: = ”sannelig er det bra at barnet ble berget ut og over i den offentlige herligheten.”

Oppsummering
Når saken bringes inn for Fylkesnemnda, er det alvorligste rettssikkerhetsproblemet at i fylkesnemnda kreves ingen bevisføring, kun en bevisframlegging.

Dette betyr i praksis at partene kan si hva de vil og framlegge den dokumentasjon de ønsker. Barnevernet utnytter denne ordningen i fullt monn, mens den private parts advokat ofte overrumples av mangelen på bevisføring. Udokumenterte påstander legges til grunn som sannheter, om den som anklages motsier påstanden. Den anklagede skal ikke bevise sin uskyld, det er anklager som skal bevise sine påstander.

Barnevernet vet hvordan de skal bygge opp sakene for å vinne i nemnda. Det er i praksis fritt fram for barnevernet å framlegge påstander og ”bevis” som de selv vet ikke ville vært holdbare i retten, fordi nemnda ikke vil undersøke gyldigheten av bevisene som framlegges.

Barnevernet pleier å føre et stort antall loyale vitner (for eksempel fosterforeldre, helsesøster) som ofte mer eller mindre er instruert av barnevernet. Fylkesnemndsleder lar barnevernets nøkkelvitner som regel snakke lenge uten å stille kritiske spørmål.

Barnevernet kommer som regel mer til orde enn den private part. En kort kontradiksjon samles opp til slutt med henvisning til at tidsskjema må holdes.

Opplysninger vedrørende en person skal innhentes fra vedkommende. Personen selv må ha mulighet til å kontrollere om saks-behandler har gjengitt riktig.

En hovedregel er at man ikke bruker andre kilder uten at klienten er helt informert om det og godtar det.
Barnevernjournalene gir ensidig negativ og tendensiøs fram-stilling av virkeligheten. Journalene mangler som regel kontradiksjon fra foreldre og andre som kunne skapt mer positiv balanse i framstillingen.

Journalnotatene skjemmes av udokumenterte påstander, generelle vendinger og dårlig begrunnede vurderinger og konklusjoner av typen ”etter en samlet vurdering mener barnevernet at det beste for barnet er omsorgsovertakelse”, mens vurderingsgrunnlag utover dette ofte utelates.

Omsorgsovertakelser er et alvorlig inngrep og en stor belastning for både barnet, foreldrene og hele barnets familie og nettverk. Det er derfor svært viktig at validiteten i utredningsarbeidet blir så god som overhodet mulig, og at omsorgsovertakelser ikke brukes som forebyggende tiltak, men kun i situasjoner der alvorlig og irreversibelt situasjoner med omsorgsvikt er blitt dokumentert.

Utdrag fra Ny bok om Barnevernet av Joar Tranøy. Tittel: “Kampen om barnets beste”. Pamflett, 140 sider. Bestilles (portofritt tilsendt) fra Lanser Forlag – email: lansers@live.no

Bestill på nett her for kr 185,-
Sendes i løpet av 5-8 arbeidsdager. Frakttid til deg kommer i tillegg.

KNALLTILBUD:Kjøp boka “Kampen om barnets beste. Er rettsikkerhet i barnevernssaker mer enn en illusjon” av Joar Tranøy og Nina Langfeldt , til trykkekostpris og gi bort til venner, politikere, helsestasjoner, barnevern, politi osv.i din kommune?

Forlaget og forfatterne vil ikke tjene penger på boka, men ønsker spre informasjon om rettsikkerhetsporblematikken til flest mulig.
Lanser forlag gir dere derfor følgende spesialtilbud:

Ring Svein Lanser mobil: 92293202 for bestillinger på 5 bøker eller mer for rabatt som følger:

• 5 stk bøker kr. 500 innkl. frakt. (kr 100,- pr bok)
• 10 stk. bøker kr. 750 innkl. frakt. (kr 75,- pr bok)
• 20 stk bøker kr. 1000 innkl. frakt. (kr 50,- pr bok)

 

Comments

comments